Den hellige Canice av Aghaboe (~516-~600)

Skytshelgen for Aghaboe i grevskapet Laois og for Kennoway i Fife; en av «Tolv apostler av Irland»

Den hellige Canice (irsk: Cainnech, Caimnech, Chainnech, Cainnic; i Skottland: Kenneth, Kenny; wal: Cennech, Cennych, Cynnych; lat: Canicus, Cannicus) ble født som Cainnech moccu Dalánn [Dálann] i 515/516 eller i følge Ulster-annalene i 521/527 i Glengiven nær Dungiven i det som nå er baroniet Keenaght i grevskapet Londonderry (tidligere Coleraine), et av de seks grevskapene (av ni) i provinsen Ulster i det nordlige Irland som er en del av Storbritannia. Grevskapet kalles konsekvent Derry (irsk: Doire) av den katolske befolkningen i Nord-Irland. «Moccu» er ikke et patronymikon (slektsnavn avledet av farens navn), men heller navnet på en slektsgruppe, i dette tilfelle Corcu Dalánn. I senere kilder, da det ikke lenger var i bruk, ble «moccu» noen ganger feilaktig lest som et patronymikon slik som mac eller Mac h-Ui.{T.M. Charles-Edwards, Early Christian Ireland, s 96-100} Noen kilder sier at Canice var av piktisk opphav.

Canices far, Lughadh Leithdhearg (Luigthech, Lugaid, Lugaidh, Lugayd, Laidech), nedstammet fra Corco Dalann eller Ui Dalainn, en stamme fra det nordlige Irland hvor stamfaren Dalann kan spores tilbake til kong Fergus av Ulster, sønn av Ross, sønn av Rudhraighe.{Parish of Aghaboe, Laois, Ancestral Research, Family History, Laois, Offaly, Genealogy} Corco Dalann var fra en øy som ble referert til som Insula Nuligi, og som vanligvis identifiseres med Inis-Doimhle eller Inis-Uladh, som nå er Little Island i elven Suir, sørøst for Waterford. Selv om foreldrene var av fornem avstamming, var de fattige, og i denne tiden hadde de ikke så mye som en ku. Men etter at Canice var født, kom en ku som nettopp hadde kalvet, rautende til døren i deres jordhytte, og de mente at den var sendt fra himmelen for å hjelpe dem i deres nød. Kort etter kom imidlertid en biskop Luceth eller Lyrech til deres dør på jakt etter noen egne kyr som var forsvunnet, og han gikk med på å døpe gutten og la kuen være hos dem.

Som barn arbeidet Canice med å gjete høvdingens kvegflokker, og som ledsager hadde han en fosterbror ved navn Teal Bretach (Geal Breagach, Geal-Bréagach) eller Albus Løgneren (lat: Albus Mendax), sønn av en småhøvding. Guttenes ulike tilbøyeligheter viste seg tidlig, for når Teal lagde seg lekespyd og skjold, bygde Canice dukkekirker. I tillegg skilte deres mager seg fra hverandre når det gjaldt moralsk innsikt, for der hvor Teal spiste både stjålne epler og andre anskaffet på lovlig vis med den samme appetitt, ble Canice alltid syk etter å ha inntatt førstnevnte.;

Lughadh var ifølge tradisjonen en fremtredende barde, det vil si en profesjonell og høyt utdannet og lærd skald. I likhet med mange andre menn av bardeklassen, reiste og vandret Lughadh rundt omkring i landet på den tiden. Han slo seg ned i Glengiven i Cianachta og endte opp under høvdingen av Cianachtas gunst og beskyttelse. Lughadh ble lærer for høvdingens sønn, Geal Breagach. Canices mor het Maul (Mella, Mell, Melda) og nådde en svært høy grad av hellighet. Kirken Thompleamoul eller Capella Sanctae Maulae seu Mellae ved byen Kilkenny var viet til Gud under hennes påkallelse.{Parish of Aghaboe, Laois, Ancestral Research, Family History, Laois, Offaly, Genealogy} Canices hadde en bror ved navn Nathi og en søster ved navn Columba.

I Irland forsvant druidetradisjonen etter hvert som den nye kristne troen spredte seg, og studier av latinsk lærdom og kristen teologi blomstret i klostrene. I 543 følte Canice et høyere kall og ble elev på klosterskolen i Clonard under den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549). På 500-tallet studerte noen av de betydeligste mennene i den irske kristenhetens historie i Clonard, og det ble sagt at det vanlige antallet studenter som til enhver tid var under opplæring i Clonard, var 3 000. De hellige «Tolv apostlene av Irland» (av Eirinn, av Erin) er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian, og Canice er en av disse.

Det var i Clonard at Canice ble en venn av den hellige Kolumba av Iona, en annen av de «tolv apostlene», og selv om mye av det vi vet om Canice kommer fra legender, nevnes han flere ganger i den hellige Adomnáns biografi om Kolumba. Adomnán (også kjent som Eunan), var den niende abbeden av Iona og døde i 704. Han var en fremtredende hagiograf og hans største verk er Vita Columbae, en biografi om Kolumba.

In 544 studerte Canice ved skolen i Glasnevin sammen med Kolumba, den hellige Kieran av Clonmacnoise (en annen av de tolv) og den hellige Comgall av Bangor, som står på noen lister over De tolv apostlene, men ikke de vanligste. Deres lærer var den hellige Mobi av Glasnevin (Mobhí), som også er en av De tolv apostlene. En dag da Canice, Kolumba og Comgall var ute kastet en storm med sludd og snø seg over dem med voldsom kraft. Da den hadde passert, sa Kolumba: «Mine stakkars menn som er ute i en båt, jeg tankte på dem». Comgall sa: «Jeg tenkte på mine brødre på slåtteengen». Canice sa: «Jomfruens Sønn vet at min tanke hele tiden var hos englene i himmelen». Vi kan mene at de to første viste det mest sjenerøse sinnelag, men biografen mente ikke det.

Da pesten rammet kommuniteten, ble klosteret forlatt og munkene spredt. Canice dro til klosteret Llancarfan i Glamorganshire i Wales, hvor han ble munk under den hellige Cadoc. Han var en lærenem og vennlig gutt, og Cadoc ble varmt knyttet til ham. Men Cadocs mange lovprisninger av den unge irske munken skapte sjalusi blant hans medbrødre, og de gjorde sitt ytterste for å gå i veien for og forstyrre Canice. I Cadocs biografi står det at han hadde to irske elever under seg, Finnian og Macmoil, og beretningen om helgenen og hans elever i Vita Sancti Cadoci stemmer helt overens med beretningen i Vita Sancti Cannechi, uten at den ene er hentet fra den andre. Trolig er Macmoil fra Cadocs biografi den Cainnech som kalles Mac Mel etter sin mor Mel. I Cadocs biografi fortelles det at han bygde en kirke for sin elev Macmoil i Bedwellty i Monmouthshire.

Etter at Canice var blitt grundig opplært, ble han presteviet i 545 i Llancarfan. Angivelig dro han da til Roma for å få velsignelse fra den regjerende paven, Vigilius (537-55). På veien ble han kjent med en viss konge, det nevnes ikke hvilken, og Canice lovte uforsiktig å bli værende hos ham og ende sine dager i det landet. Men straks han hadde avlagt løftet, angret han på det, og han grublet på hvordan han skulle komme seg ut av denne situasjonen. Til slutt kom han på en løsning. Han skar av seg lilletåen på høyre fot og etterlot den til kongen, og deretter dro han. Biografien forteller at han i dette landet holdes høyt i ære til denne dag.

I 550 hadde Canice vendt tilbake til Glengiven, hvor han omvendte sin fosterbror Teal, som nå var en småfyrste, og formante ham til å forlate verden og hengi seg fullstendig til Gud. etterpå hjalp ham med å grunnlegge Drumachose [Drumahose] i nærliggende Limavady i Derry. Teal lovte at han skulle gjøre det, men han skiftet mening og skar av seg lillefingeren og ga den til Gud i stedet for hele kroppen, sinnet og sjelen. Denne løsningen for å slippe unna en streng fortolkning av et inngått løfte, lærte han av det Canice selv hadde gjort.

Deretter forkynte Canice i noen år i Irland. I 565 dro han til Skottland, hvor han er kjent som Kenneth. Han var nært forbundet med Kolumbas misjonsarbeid, og en tid arbeidet han på øyene i Vest-Skottland og på det skotske fastlandet. Adomnán forteller om da han kom til Iona. Kolumba hadde en profeti om en «viss hellig og fremragende mann som vil komme hit før kvelden». Gud hadde sørget for at Canice hadde en trygg og rolig overfart, selv om stormen raste og sjøen var grov den dagen. Kolumba mottok ham der om kvelden med stor heder og gjestfrihet.

Canice skal ha vært den første som bygde en kirke på det stedet som nå er kjent som St. Andrews, da kjent som Rigmond eller Richmond (Cill Rigmónaig). Den irske abbeden der, Riaghail eller Regulus, som noen mener var en gresk munk fra 300-tallet ved navn Rule, brakte relikviene av den hellige apostelen Andreas til Rigmond. Men relikviene kom ikke dit før i 736, og da ble navnet endret til Saint Andrews.

Utallige stedsnavn og gamle dedikasjoner vitner om Canices nærvær i Skottland, spesielt den lille øya som heter Inch Kenneth i Mull, hvor hans viktigste kirke var. Blant de andre kirkene som bærer hans navn, er Kil-Chainnech eller Kilchennich på øya Tiree i Indre Hebridene, Kilchainie i South Uist og klosteret i Cambuskenneth. Han besøkte ofte Kolumba på Iona, og både en kirke og en kirkegård ble viet til ham der (Kilchainnech eller Kil-Chainnech). Han bygde monastiske celler på øyene Ibdon og Eninis, et oratorium (kapell) kalt Lagan-Kenny på bredden av Loch Laggan og et kloster i Fife ved bredden av Eden. Noen kirker i Kintyre og Fife hevder også å være grunnlagt av ham. Han er skytshelgen for Kennoway i Fife.

Canice og Comgall skal ha reist sammen med Kolumba på hans misjon til pikterne og besøkte kong Brude Mac Maelchon i Inverness fordi Canice var av piktisk opphav og snakket deres språk. Der skal han ha lammet kongens arm for å forhindre ham i å drepe dem.

Det fortelles også at Canice ofte besøkte Britannia, og at han også krysset fjellryggen som skiller Lancashire fra Yorkshire og Cheshire fra Derby. Da Canice krysset over denne «Britannias ryggrad», var det mye snø på toppene, og Canice kom over en fattig kvinne og hennes datter, halvt stivfrosset, og barnet var nærmest dødt. Han fikk tent et bål og klarte å gjenopplive dem med varme og god mat. Han besøkte trolig britene i det lille britiske kongeriket Elmet, omgitt av saksere på alle kanter. Man han har ikke etterlot seg noen spor av sitt nærvær der.

Det fortelles også at han slo seg ned nær foten av et fjell i Britannia, som skygget for solen for ham. En engel viste seg for ham og tilbød seg å fjerne fjellet, men Canice takket nei. Følgende natt la imidlertid den Allmektige sin hånd på fjellet og prøvde å rykke det opp, men Canice irettesatte ham kraftig og insisterte på at han lot fjellet være som det var. Men til denne dag har dette fjellet en sprekk i seg, som et tegn på den fjerningen som ville ha skjedd dersom ikke Canice hadde forbudt det.

En dag da Canice var på reise, tok han inn i et kloster i fastetiden, men den eneste maten som ble servert, var fett bacon. Canice gjorde korsets tegn over det og sa: «Vi tar det som brød». Ifølge biografen ble baconet forvandlet til brød, men han innrømmer oppriktig at det som var igjen etter måltidet, var baconsvor og ikke brødsmuler.

Ved en anledning klagde en mor bittert til ham over hennes sønns egenrådighet og ulydighet. Canice fikk gutten grepet og hans føtter lagt i jern og tok ham med seg til Britannia. På veien kastet han nøkkelen til fotjernenes lås i sjøen og erklærte at han ikke ville få friheten tilbake før nøkkelen ble funnet igjen. Da unggutten deretter vendte tilbake til Irland, klarte han på et eller annet vis å befri seg fra fotjernene, og han lot som om han hadde funnet nøkkelen i magen på en fisk.

Da Canice vendte tilbake til Irland, tilbrakte han mye av sin tid i grevskapet Meath og i det gamle irske kongeriket Ossory (Osraige) i det som nå er grevskapet Laois (Queen’s County, Leix, Laoighis) i provinsen Leinster i det østlige Irland. I Ossory hadde han godt rykte hos kongen, Colman sønn av Feradach, som hadde sitt palass i Kells og overøste Canice med privilegier. Kongen ga ham flere landområder, inkludert Aghaboe (Achad Bó Chainnig = «oksemarken») i grevskapet Laois, hvor Canice rundt 577 grunnla sitt viktigste kloster. Det sies at Canice i Aghaboe skrev biografien om Kolumba.

Colmann tilhørte en inntrengende kongeslekt, og i hans regjeringstid var det hyppige opprør fra innbyggerne i Ossory under Maelgarbh og Maelodhar fra landets gamle kongefamilie. Ved en anledning omringet opprørerne festningen og satte fyr på den. Da Canice hørte om faren som vennen var i, skyndte han seg til stedet, styrtet inn i den brennende festningen og dro ut kongen og brakte ham i sikkerhet. Der samlet hans tilhengere seg rundt ham, og han dro i felten og utryddet opprørerne.

Klosteret Aghaboe vokste i betydning, og på 700-tallet sendte det den hellige Feargal (Virgilius) (ca 700-84) som misjonær til kirken i Salzburg i Østerrike. Aghaboe ble den viktigste kirken i Ossory og var bispesete en tid fra 1118. Men under normannisk innflytelse ble bispesetet i 1178 flyttet fra Aghaboe til Kilkenny. I 1346 brente «den enøyde Diarmaid Mac Giollaphádraig (…) hjulpet av Uí Céarbhail (…) byen Aghaboe med kirkegården og kirken, og Canices skrin ble fullstendig ødelagt sammen med hans knokler og relikvier». Aghaboe er i dag en landsby vest for byen Abbeyleix.

En annen av Canices grunnleggelser var Cluain Bronig i Offaly. Han skal også ha foretatt en grunnleggelse i Kilkenny, som er oppkalt etter ham (irsk: Cill Chainnigh = «Canices kirke»). Det var opprinnelig navnet på en kirke som var bygd av eller viet til Canice, men senere gikk navnet over til byen og sognet, og nå er det også navnet på grevskapet. Kilkenny var en av de siste delene av Irland som ble omvendt til kristendommen. Tradisjonen hevder at Canice i 597 ledet en kristen styrke til Kilkenny for å utrydde den siste bastionen for druidekulten i Irland. Den siste erkedruiden av Irland hadde trukket seg tilbake i sikkerhet sammen med sitt råd til en gravhaug i Kilkenny, men Canice ledet en hær dit og beseiret dem. Han grunnla et kloster nær det som i dag er St. Canice’s Cathedral, som tilhører den anglikanske Church of Ireland. Kilkenny er i dag bispesete for det katolske bispedømmet Ossory og det anglikanske bispedømmet Cashel and Ossory. Canice av Aghaboe er sekundær skytshelgen for bispedømmet Ossory (den primære er den hellige Kieran av Saighir) med sete i Kilkenny, og noen kaller ham derfor også for «Canice av Kilkenny».

Adomnán forteller at en gang Canice var i sitt kloster i Aghaboe, var Kolumba og noen ledsagere ute på sjøen da en storm truet med å kullkaste den lille båten. Folkene om bord ble redde, men Kolumba ba dem om å ta det med ro. Han sa: «Gud vil lytte til Canice, som akkurat nå løper til kirken med bare en sko på seg for å be for oss». Det synes som om Gud nøyaktig samtidig fortalte Canice at hans venn var i nød. Han sprang da opp fra bordet og løp av gårde til kapellet i en slik fart at han mistet den ene skoen. Kolumbas båt kom selvsagt trygt i land.

En gang Canice besøkte Kolumba på Iona, kom de to helgenene på kant med hverandre. En ire ved navn Tulcan hadde kommet med sin lille sønn til klosteret og slått seg ned der. Noen av munkene klaget til Kolumba over at Tulcan elsket sin sønn høyere enn han elsket Gud, og abbeden bød ham å ta gutten med opp på toppen av en klippe og kaste ham ned i sjøen derfra. Den sønderknuste faren lystret. Heldigvis kom Canice akkurat da tilbake fra en naboøy med båt, og han klarte å berge barnet. Han gikk til Kolumba og sa: «Fra nå av er vi ikke lenger venner, ettersom du ga en alt for grusom ordre og plaget en fortvilt fremmed».

En annen gang da Canice seilte forbi øya Islay på vei tilbake til Irland etter et besøk på Iona, husket han plutselig at han hadde glemt sin abbedstav på havnen i Iona. Han bestemte seg da for å legge til land ved en havn sør på øya Islay, og da han gikk i land, fant han sin stav der.

En dag kom Canice til en rik manns hus, hvor han så en stakkars utsultet hund som var bare skinn og ben. Han spurte om hvem sin plikt det var å ta seg av hunden, og fruen i huset sa at det var hennes. Canice sa: «Så, helt til utgangen av året skal du gi din mat til denne hunden, og du skal spise bare det som har blitt gitt til det stakkars dyret». Det hevdes at hun adlød ham, noe som muligens stemmer, muligens ikke.

En gang Canice gikk om vinteren i landet til den sørlige Hy Niall, så han et kors dekket av snø, som hvilte på dets armer. Han spurte seg for hvem sitt kors det var, og han fikk vite at det var satt opp til Colmann MacDiarmid, konge av Meath. Canice hadde kjent ham og hadde mottatt tjenester fra ham. Han gikk opp til korset, lente hodet mot det og gråt, og hans tårer smeltet snøen fra korsets hode or armer. Det var gode grunner for at Canice skulle bli ulykkelig for Colmanns skjebne og be for hans sjel, for han hadde vært en lovløs og vellystig fyrste og hadde en gang bortført søsteren til biskop Aed MacBric, som hadde vært nonne, og holdt henne i sin festning nær åsen Uisneach i West Meath. Da Aed ikke kunne gjøre noe, fikk han Canice til å besøke kongen og overtale ham til å gi slipp på den stakkars jenta, noe Canice lyktes med. Colmann Bee, sønn av Diarmid, konge av Meath, ble drept av Aedh MacAinmire, konge av Irland, ved Bealachfeadha i 587.

Som andre irske munkehelgener levde Canice som eremitt visse perioder av livet. Da levde han i nært fellesskap med naturen og ville dyr, spesielt på øde øyer. Den engelske historikeren Charles Plummer (1851-1927), som blant annet er kjent for en bok om irske helgener (Vitae Sanctae Hiberniae, Oxford 1922), forteller tre historier om Canice, som han kaller Cainnic:

En søndag var Cainnic innlosjert på øya Inish Ubdain, men musene på det stedet gnagde på skoene hans og spiste dem. Og den hellige mannen, da han ble oppmerksom på deres frekkhet, forbannet dem og drev dem bort fra den øya for alltid. For alle musene samlet seg i henhold til Canices ordre og kastet seg ut i sjøens dyp, og siden har det aldri vært sett mus på denne øya til denne dag.

En annen søndag var Cainnic innlosjert på en annen øy som ble kalt En inish, «Fugleøya». Men fuglene der var skravlete og ekstremt snakkesalige, noe som irriterte den hellige. Så han formante fuglene om å slutte med sitt bråk på søndager for ikke å forstyrre hans bønner. De adlød hans kommando, for alle fuglene kom sammen og la brystet til bakken og holdt fred, og inntil tiden kom for matutin på mandag morgen lå de slik uten å bevege seg og uten en lyd, inntil den hellige løslot dem med sitt ord.

En annen gang da Cainnic var tilbaketrukket i ensom retrett, kom en hjort til ham, og den holdt boken rolig i sitt gevir mens den hellige fortsatte å lese. Men en dag, forskrekket av en plutselig frykt, flyktet han bort uten abbedens tillatelse mens den fortsatt bar den åpne boken i geviret. Men deretter vendte den tilbake, som en rømt munk til sin abbed, med boken trygg og uskadd fortsatt åpen i geviret.

På sine gamle dager trakk Canice seg tilbake til en øy i Loch Cree, som senere er tørrlagt. Der skrev han en kommentar til alle de fire evangeliene, kjent som Glass Kinnich (Glas-Chainnigh, Glas-Choinnigh) eller Chain of Cainnech. Denne ble i mange århundrer oppbevart i hans kirke. Han var i påkommende tilfelle en effektiv predikant, og han fortalte Kolumba at dette skyldtes guddommelig opplysning.

Den hellige Brendan av Clonfert lagde en kullkalk til sitt alter, men gikk tom for det dyrebare metallet. Derfor gikk han til Canice og spurte om han kunne skaffe ham noe gull. Akkurat da var abbeden syk, og han pekte på sitt oppkast og bød Brendan å ta det eller ikke noe. Biografen erklærer gravalvorlig at det han hadde kastet opp fra magen, straks ble forvandlet til rent gull.

Da Canice følte at slutten nærmet seg, var han uvillig til å motta den hellige eukaristi fra hendene til en viss prest fra sitt kloster, som hadde fått i oppdrag å gi ham den, fordi han ventet på at sin venn, abbed Fintan av Clonenagh, skulle komme. Fintan kom i tide og ga ham kommunion. Canice døde ifølge Ulster-annalene og De fire mestrenes annaler en 11. oktober i 599 eller 600 i klosteret i Aghaboe, 84 år gammel.

Canices eldste biografi er fra slutten av 700-tallet eller begynnelsen av 800-tallet. Den gjengis, svært ufullstendig, av bollandistene, med mange mirakler og sjarmerende historier fjernet. En komplett biografi finnes i Codex Salamanticensis og den såkalte Liber Kilkenniensis. Hans minnedag er 11. oktober i martyrologiene i Tallaght. Hans fest står i Martyrologium Romanum, skotske og irske kalendere. Hans kult var vidt utbredt i Irland og hans navn står i alle de irske kalenderne og martyrologiene. Det står også i Usuards martyrologium og i Wilsons English Martyrologe fra 1608, og også hos Whytford den 11. oktober.

Hvis vi skal måle poularitet ut fra antall dedikasjoner, er den mest populære irske helgenen i Irland ved siden av de hellige Brigida og Kolumba, den hellige Kenneth. Hans navn står i Aberdeen-breviaret den 11. oktober. I Skottland ble han spesielt æret i bispedømmene Saint Andrew’s og Argyll. Hans navn står i kalenderne i Drummond og Arbuthnott og mange andre. Et tegn på hans store popularitet i Skottland er at hans navn Kenneth ble et skotsk kongenavn.

Hans navn opptrer ikke i noen av slektstavlene og listene over walisiske helgener, bortsett i Myvyrian Bonedd, en katalog samlet av Lewis Morris, hvor hans navn står uten noen slektstavle. Han er skytshelgen for Llangennech i Carmarthenshire, selv om noen autoriteter ganske feilaktig sier at kirken der er viet til den hellige Gwynog. Vi har også trolig hans navn i St. Kennox i sognet Llawhaden i Pembrokeshire.

Hans kult spredte seg også til Europa, og han nevnes i en rekke litanier og missaler i Reims, Reichenau, Basel og Frisange i Luxembourg. Han er skytshelgen for Aghaboe i grevskapet Laois og for Kennoway i Fife samt for skipbrudne. Hans minnedag i den ortodokse kirke er 1. august og 14. august.