De hellige Ethelbert (Ethelbricht, Ethelbright, Æthelbert, Aethelberht, Aedilberct; lat: Ethelbertus, Edilbertus, Ethelbrithus) og Ethelred (Æthelred, Aethelred) var brødre og levde på 600-tallet i England. De var sønner av Ermenred (Eormenred, Irminredus) (d. 644), som var en underkonge i Kent under sin far, kong Edbald (Eadbald) av Kent (616-40), og hans hustru Oslafa (Oslava). De var dermed oldebarn av den hellige Ethelbert av Kent, rikets første kristne konge (560-616), og hans hellige hustru Bertha. Deres bestefar Edbalds søster var den hellige Ethelburga av Lyminge.
De to brødrene hadde to søstre. Den første var den hellige Ermenburga av Thanet (Eormenburh, Eormenbeorg), også kjent som «Domina Æbbe», «Domna Ebba» eller «Domne Eafe» (Lady Ebba), som er blitt forvansket til Domneva. Ermenburga giftet seg og ble andre hustru av kong Merewald (Merewalh) av Magonset (ca 650-ca 670), et lite anglerrike under kongeriket Mercia i det som nå er grevskapet Shropshire. De fikk sønnen Merefin, som døde ung, og de tre hellige døtrene Mildred av Thanet (Mildreda, Mildrida, Mildrith, Mildthryth), Milburga av Wenlock og Mildgytha av Eastry. Den andre søsteren var den hellige Ermengitha av Thanet (Ermengyth, Eormengitha), som ble nonne under søsteren Ermenburga.
Ermenreds bror Erkenbert (Erconbert, Eorcenberht) overtok som konge av Kent (640-64) etter farens død i 640, selv om Ermenred var den eldste sønnen. Erkenbert styrte som en kristen konge, og han var den første hersker som ga ordre om en fullstendig oppgivelse og ødeleggelse av alle avgudsbilder i hele hans rike, samt den første til å etablere førti dagers faste før påske som skulle observeres etter kongelig autoritet (Bedas Kirkehistorie, iii,8).
Kong Erkenbert giftet seg med den hellige Sexburga (Seaxburh), datter av kong Anna av East Anglia. Sexburgas hellige søstre var Etheldreda av Ely (Ethelthryth), Ethelburga av Faremoutiers og Withburga av Dereham, mens Sethrida av Faremoutiers (Saethryth) var deres halvsøster med samme mor. I ekteskapet med kong Erkenbert fikk Sexburga to sønner som begge ble konger, Egbert I (Ecgberht) (664-73) og Lothar (Hlothhere) (673-85), og to hellige døtre, Erkengota (Eorcongota) og Ermengild (Eormenhild). Etter hennes manns død den «gule pesten» som la England øde det året, ble Sexburga værende i Kent for å oppdra sine barn. I ett års tid var hun regent for den unge sønnen Egbert til han var blitt voksen og ikke lenger hadde bruk for henne.
Mens Sexburga var dronning, grunnla hun et nonnekloster i Minster in Sheppey i Kent, hvor hun trakk seg tilbake som abbedisse etter at sønnen hadde overtatt som konge. I 675 gikk hun inn i klosteret i Ely, som søsteren Etheldreda hadde grunnlagt, og da søsteren døde i 679, ble Sexburga hennes etterfølger som abbedisse der.
Erkenberts sønn Egbert I (Ecgbert, Egberht) (664-73) etterfulgte faren som konge av Kent i 664, etter at faren døde i den «gule pesten» som la England øde det året. Moren Sexburga var i ett års tid hun regent for den unge sønnen Egbert inntil var blitt voksen og ikke lenger hadde bruk for henne. Egbert var fetter av Ethelbert og Ethelred, som ifølge legenden var svært fromme kristne ungdommer og bodde i Eastry nær Sandwich i Kent, i en kongelig bolig som tilhørte deres fetter Egbert.
Kongen hadde en hensynsløst ambisiøs rådgiver ved navn Thunor (Thunnur), som var engstelig for de to brødrenes eventuelle krav på tronen, ettersom deres far var eldre enn Egberts far. For å få problemet ut av verden, fikk han prinsene brutalt myrdet i 670 i Eastry. Det er ikke mulig å bestemme de to brødrenes alder på tidspunktet for deres død. Vanligvis kalles de infantuli eller adolescentes (barn eller ungdommer), men etter all sannsynlighet var de eldre. Brødrene ble gravlagt i stillhet, uten bønner eller heder, under hallen i kongens palass i Eastry. Men ifølge Simeon av Durham avslørte en mystisk lyssøyle plasseringen av deres graver, og dermed ble drapet oppdaget.
Da kong Egbert fikk høre om forbrytelsen, ble han fylt av sorg og samvittighetskval over den ugjerningen som var blitt utført i hans navn, og han planla å få deres levninger gravlagt i Canterbury. Imidlertid fant de som hadde fått i oppgave å bringe levningene dit, at det var umulig å flytte brødrenes legemer. Da ba kongen sine religiøse ledere om råd, og de anbefalte at han skulle få dem brakt til Wakering i kongeriket Essex for begravelse, hvor det allerede lå et kloster. Stedet var trolig Great Wakering. De to helgenenes legemer gikk med på å bli flyttet dit, og på sitt siste hvilested ble de æret som kongelige kristne martyrer, selv om deres død i virkeligheten ikke kan beskrives som noe martyrium in odium fidei («av hat til troen»).
En detaljert redegjørelse for dette legendariske drapet finnes i Gesta Regum Anglorum av Simeon av Durham. Brødrenes legende finnes i en latinsk Passio. Egbert ble holdt ansvarlig for drapet på sine fettere, og i henhold til saksisk lov var han forpliktet til å betale weregild eller «blodpenger» til ofrenes nærmeste slektning. Egbert sendte bud på prinsenes eldre søster Ermenburga og mottok henne med store æresbevisninger. Han sa seg villig til å gi henne alt hun ba om. Ermenburga ble også støttet i sitt krav av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury og den hellige abbed Hadrian av St Augustin, senere erkebiskop av Canterbury.
Da ba dronningen om å få så mye land som hennes tamme dådyr kunne løpe rundt uten å stoppe, og kongen gikk med på det. Stedet som ble valgt, var Isle of Thanet på østspissen av Kent. I nærvær av kongen og hoffet ble dådyret sluppet løs av Ermenburga. Drevet av misunnelse og ondskap prøvde Thunor å få kongen bort fra tanken på å gi bort sitt land til en «heks». Han satt på hesten og satte av sted etter dådyret. Men han hadde knapt startet før jorden øyensynlig åpnet seg og slukte ham. Vilhelm av Malmesbury skriver i De Gestis Pontificum Anglorum IV at morderen subito telluris hiatu absorptus, videns et vivens intravit infernum (!). I mange hundreår etterpå ble stedet kalt «Thunner’s Leap» (Thunors sprang).
Dådyret fortsatte og stoppet ikke før det hadde sirklet inn 48 plogland jord (et plogland var det arealet som et oksespann kunne pløye på ett år). Kongen utstedte et gavebrev på hele dette området til Ermenburga. Etter kong Merewalds død rundt 670 bygde Ermenburga et kloster på Isle of Thanet på østspissen av Kent, og i 673 ble det viet til Jomfru Maria og til minne om hennes brødre. Klosteret ble kalt Minster (Minster-in-Thanet) og Ermenburga ble den første abbedissen. Klosteret ble snart fylt av sytti nonner, blant dem abbedissens søster Ermengitha. Ermenburga var mor til Mildred, som senere etterfulgte henne som abbedisse av Thanet. Noen kilder hevder at det også ble etablert et annet kloster i Eastry av samme grunn, hvor Mildreds søster Mildgytha var abbedisse. Den tredje søsteren, Milburga, ble værende i Magonset og ble abbedisse for klosteret Much Wenlock i Shropshire.
Ethelred og Ethelbert ble gravlagt i klosteret Wakering, som Simeon av Durham kaller famisissimum, men den eneste byen av dette navn ligger i nærheten av Shoeburyness i Essex, og der er det ingen spor av noe kloster. Noen antyder at overføringen til Wakering, som lå utenfor kongeriket Kent, ikke skjedde umiddelbart, men først i 854 under danskenes invasjon, da de kjempet i Sandwich nær Eastry. Andre mener derimot at det er umulig å tenke seg en deling av relikviene, og Vilhelm av Malmesbury ignorerer fullstendig overføringen til Wakering.
Senere ble relikviene en 17. oktober sent på 900-tallet flyttet med stor pomp og prakt til Ramsey Abbey i Huntingdonshire av den hellige biskop Osvald av Worcester. På translasjonsdagen 17. oktober ble deres fest feiret både i Ramsey og i klosteret St Augustin i Canterbury. Kanskje drapet på den hellige Edvard Martyren i 978 ga støtet til gjenopplivingen av legenden om de to unge mennene og forårsaker deres endelige translasjon.
John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: Apud Ramesey, S. Iuo, Ethelredus et Ecbertus qui permissione regis Egberti a Thunner occisi sunt («I Ramsey, St Ivo, Ethelred og Ethelbert, som ble tillatt av kong Egbert å bli myrdet av Thunor») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 382).
Ethelred og Ethelbert står også på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan og de to listene som bygger på denne, Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, et vedlegg til Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Deres navn står også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet. Ivos navn står i «On the Resting-Places of the Saints» og hos Hugo Candidus.
Ethelbert og Ethelred ble ikke nevnt av den hellige Beda den ærverdige, Anglo-Saxon Chronicle nevner deres død i 640, men ikke deres navn. Legenden, som ble fullt utviklet først på 1000-tallet, legger mordene tretti år senere. I kunsten er de to prinsene kledd og kronet som konger og står på sine mordere, som ligger på ryggen. Deres attributt er sverd.
Kilder: Attwater/John, Farmer, Benedictines, Bunson, Grant, KIR, CSO, santiebeati.it, en.wikipedia.org, britannia.com, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. mai 2004