Den hellige Audoenus av Rouen (~602-684)

Den hellige Audoenus (Audoin, Aldwin, Aldowin, Audoën, Audonius; fr: Ouen, Owen, Ouven; bret: Lohen, Lohan, Ewen, Even) ble født som Dado (Dodo, Dodon, Dodonus; fr: Dadon) rundt 602 i Sancy ved Soissons i Gallia, nå Sancy-les-Cheminots i departementet Aisne i regionen Picardie i Nord-Frankrike. Han kom fra en adelig frankisk familie som var i slekt med familien til den hellige Fara (595-657), grunnleggeren av klosteret Faremoutiers. Hans foreldre var den hellige Autharius (Authaire, Oye) og hans første hustru Aiga (fr: Aige, Aigue). Hans eldre bror var den hellige Ado (fr: Adon) og hans yngre bror var Rado (fr: Radon). Faren var en rik grunneier og en høytstående tjenestemann ved hoffet til kong Klotar II av Neustria (584-629), frankisk enekonge fra 613. Han grunnla klostre på landet rundt familiens hjem, Villa Vulciacum, som skulle bli Ussy-sur-Marne.

Mens de to eldste brødrene Ado og Dado fortsatt var barn og bodde i Ussy-sur-Marne, mottok deres far vinteren 610-11 den hellige Kolumban av Bobbio i sitt hus da han var forvist av kong Theoderik II (Thierry) og hans bestemor Brynhilda. Han velsignet guttene, og dette var et møte som gjorde sterkt inntrykk på dem. Jonas av Bobbio skrev i Kolumbans biografi at Ado og Dado var infantuli, noe som tyder på at Radon ennå ikke var født.

De tre brødrene fikk en god utdannelse i klosteret Saint-Médard, og da de var gamle nok, ble de plassert ved hoffet til kong Klotar II. På skolen i det kongelige palass samlet man sønnene av de fremste dignitærene i riket og ga dem en stor kulturell dannelse og en introduksjon til den kongelige administrasjonen, og det var blant dem kong Dagobert I (629-39) valgte sine ministre og biskoper. Der ble Audoenus en av en gruppe bemerkelsesverdige unge menn som inkluderte de hellige Eligius (Eloi), Wandregisel (Wandrille) og Desiderius av Cahors (Didier), og han skrev senere en biografi om sin venn Eligius.

Ado var en tid referendarius (en høy embetsmann, senere kalt kansler) ved hoffet, Dodo var cancellarius (en lavere embetsmann), mens Rado ble skattmester for kong Dagobert I. Gjennom Eligius’ eksempel og tale fikk de en slik avsky for denne verden, at de fattet den heroiske beslutning å vie seg fullstendig i tjeneste for Gud. Rado grunnla klosteret Reuil-en-Brie (Radolium) i departementet Seine-et-Marne, og Ado grunnla et kloster på sin eiendom i Jouarre i Brie. Dodo grunnla i 634 sammen med sine brødre klosteret som i dag er kjent som Rebais (Resbac) i departementet Seine-et-Marne. Klosteret ble bygd på land donert av hushovmesteren Erkinoald i skogen i Brie. Den 22. februar 636 var Audoenus til stede ved vigslingen av klosterkirken til St. Amandus. Etter råd fra den hellige biskop Faro av Meaux tilkalte han i 649 Agilus (fr: Aile), en disippel av Kolumban i Luxeuil, og fikk ham utnevnt til klosterets første abbed.

Men til slutt ble Klodvig overtalt til å la Audoenus motta prestevielsen av biskop Dieudonné av Mâcon. Kort tid etter, i 641, ble han valgt til bispesetet i Rouen (Rotomagum) etter den hellige Romanus, samtidig som vennen Eligius ble biskop av Noyon. De brukte betydelig tid på å forberede seg for denne verdigheten gjennom retrett, faste og bønn, og de mottok bispevielsen sammen i Reims den 13. mai 641. Det skal ha vært da han ble biskop at han skiftet navn fra Dodo til Audoenus.

I sine 43 år som biskop var Audoenus kjent for sin ydmykhet, askese og nestekjærlighet. Han var utrettelig i sin nidkjærhet, spesielt for omvendelsen av de gjenværende hedningene i sitt bispedømme. Han sendte misjonærer og grunnla klostre som sentre for fromhet og kunnskap. Innenfor murene i Rouen grunnla han et nytt kloster og viet den hellige Sidonius (fr: Saëns) som første abbed. Rundt 654 hjalp han den hellige Filibert å grunnlegge hans kloster i Jumièges. Sammen med Filibert grunnla han rundt 662 nonneklosteret Pavilly i Rouen, hvor den hellige Austreberta ble abbedisse. Han grunnla også Abbaye de la Trinité i Fécamp og Abbaye de Montivilliers. I klosteret Saint-Pierre som kong Kildebert hadde grunnlagt i Rouen så tidlig som i 535, erstattet han den hellige Martin av Tours’ cenobittiske regel med de hellige Benedikts og Kolumbans blandingsregel. Han bekjempet også simoni, som da florerte. Han deltok på synoden i Châlons i 644. Han konsekrerte klosterkirkene i Fontenelle og Jumièges. I 672 skrev han en biografi om sin venn Eligius, som døde i 659. I 676 foretok han en valfart til Roma, noe som var litt av et foretak på den tiden, spesielt når man var rundt 74 år gammel.

Men han kunne ikke unngå å bli innblandet i politiske spørsmål, først som rådgiver for den hellige dronning Bathild, enke etter kong Klodvig II (d. 657), og deretter for kong Theoderik (Thierry) III av Neustria og Burgund (670-91), men også i den voldsomme perioden under den skruppelløse vestfrankiske hushovmesteren (major domus) Ebroin (674-81), som Audoenus ga en viss støtte, og det i en slik grad at han, kanskje ufrivillig, ble involvert i Ebroins dårlige behandling av de hellige Leodegar og Filibert.

Det ble foretatt mange translasjoner av hans relikvier, i 842, i 918 og siste gang i 1890. I Rouen finnes det fortsatt en vakker sengotisk kirke til hans ære, i tillegg til førti kirker viet til ham i bispedømmet og 29 i bispedømmet Évreux. I Rouen ble hans relikvier berømte for sin helbredende kraft, særlig for å gi hørselen tilbake til døve personer. Boursies ved Cambrai hevdet å ha hans hode og Clichy hans finger.

Canterbury hevdet å ha hans legeme, selv om et mer plausibelt relikviesett fantes i Rouen. Canterburys krav, som blir gjort rede for av Eadmer, var at under kong Edgars regjeringstid ankom i 959 eller 960 fire ukjente klerikere ved hans hoff, og de hadde med seg Audoenus’ relikvier. Edgars mistenksomhet om deres ekthet ga seg etter de mirakuløse helbredelsene, som ble godkjent av den hellige erkebiskop Odo av Canterbury (940-60). Klerikerne brakte relikviene til Canterbury og ble munker der. Relikviene ble skrinlagt rundt 950 i et confessio sammen med dem til de hellige Blasius og Wilfrid, og et kapell i sørøstre tverrskip i krypten i Canterbury var viet til hans ære. Det er trolig at det ikke var snakk om et helt skjelett, men bare noen enkeltrelikvier.

Kulten i Canterbury daterer seg fra 900-tallet, og etter 1100 var hans fest nesten universell i engelske benediktinske kalendere. Hans minnedag har alltid vært dødsdagen 24. august, men 14. mai nevnes også, da hans og Eligius’ bispevielse feires. Kalenderne i Bretagne feirer festen for Ewen den 3. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum (Sanctus Audoenus Rotomagensis). Han er avbildet med sin kiste i en båt, med en drage ved sine føtter, ettersom han forviste avgudsdyrkelsen fra sitt bispedømme Rouen, mens han driver djevelen ut av en besatt – et av hans mirakler.

I Frankrike er i dag mange stedsnavn oppkalt etter Audoenus: 44 kommuner, gamle kommuner eller sogn ved navn Saint-Ouen, ofte med et suffiks for å danne sammensatte navn. England ble navnet Ouen til Owen, men også Ewen. Det eldste dokumentet som byen Bristol nå har, er fra 1141 og bærer seglet til Theobald av Bec, erkebiskop av Canterbury: det kalles «St. Ewens forbannelse» fordi det omhandler kirken St Ewen og indikerer at de som motsetter seg innholdet, står i fare for evig fortapelse. Det eksisterer fortsatt en kirke i Bristol som kalles Christ Church with St Ewen. I Dublin i Irland er det en kirke som heter St. Audoen’s Church.