Legenden forteller at Johannes var en syrisk asket på 500-tallet som tiltrakk seg mange disipler. En dag viste Guds Mor seg for Johannes og sa til ham: «Ta tolv munker med deg og dra med dem til Georgia, nasjonen som ble opplyst av den hellige Nino, og styrk folkets kristne sjel». Johannes fortalte sine disipler om visjonen, og etter mye faste og bønn valgte han tolv av dem. Han etterlot de resterende disiplene i villmarken under ledelse av abbeden, den hellige Euthymius (Ekvtime), og satte kursen for Georgia med de tolv han hadde utvalgt.
Gjennom guddommelig åpenbaring mottok den georgiske kongen Parsman og katolikos Evlavius den gode nyheten at de ærverdige fedrene var i Mesopotamia på vei til Georgia, og de skyndte seg å hilse dem med høvelig ære. Kongen og katolikos møtte dem da de nærmet seg Mtskheta. Der æret de den myrrautgytende «levende søyle» og Jesu kappe i katedralen Svetitskhoveli (sveti = søyle; tskhoveli = livgivende). Derfra reiste de rundt i Georgia og besøkte landets mange hellige steder.
Med katolikos Evlavius’ velsignelse slo Johannes og hans disipler seg ned på fjellet Sedaseni, hvor et hedensk tempel til fruktbarhetsguden Zadeni tidligere hadde stått. Munkene bodde i primitive celler, spiste bare planter og ba uten stans. Snart begynte troende å strømme til fjellet Sedaseni, og mange brant av lengsel etter det monastiske liv. Noen forlot denne verden for å slutte seg til de hellige fedre på Sedaseni, og snart var det en mengde eremitter der.
Mange klostre i det moderne Georgia er oppkalt etter de tretten hellige syriske fedrene og skal ha blitt grunnlagt av dem og ledet av dem og deres utallige disipler. I middelalderen spilte disse grunnleggelsene en viktig rolle i utformingen av den georgiske kristne identiteten. Mange georgiske sønner fikk sin åndelige og intellektuelle opplæring i disse klostrene, og i mange århundrer har deres guddommelige nåde spredt seg blant det georgiske folket og over hele deres land. Disse klostrene og de hellige fedrene som grunnla dem, fortsetter å beskytte det georgiske folket mot all slags synd og vantro. Munkene utførte sitt arbeid så godt at snart grunnla innfødte georgiere klostre ikke bare i sitt eget land, men også i Palestina, Syria og Sinai, og så langt vest som Thessaloniki og Kreta.
Biografiene om de syriske fedre fortelles i en syklus av middelalderske hagiografiske tekster og er ukjent utenfor disse kildene. Noen av disse Vitae er formaliteter skrevet for et 1700-talls synaksarium (= martyrologium), men fire av dem eksisterer i original form og i ordrette oversettelser. Både datering og forfatterskap til disse tekstene er kontroversiell. De georgiske katholikoi Arsenius I (830-87) og Arsenius II (955-80) har blitt foreslått som forfattere av noen av Vitae. Andre ikke attributterte tekster kan ha blitt skrevet tidligere, sent på 600-tallet.
Tradisjonen, skriftlig og muntlig, nevner så mange som nitten syriske munker aktive i Georgia på 500-tallet, og tallet tretten synes hovedsakelig å være symbolsk. Moderne forskere er uenige om de var syrere eller syriskutdannede georgiere, om de var misjonærer eller flyktninger og om de var monofysitter eller dyofysitter, fra Syria, hvor monofysittismen hadde trukket seg tilbake fra mens Georgia fortsatt var primært monofysittisk på den tiden.
I Georgia æres hver enkelt av de tretten munkene som helgener, men de har også en felles minnedag i den katolske og ortodokse kirke den 4. november som «Den iberiske (georgiske) Kirkens fedre», mens denne minnedagen feires den 7. mai i Georgia.
Kilder: en.wikipedia.org, ocafs.oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. oktober 2011