Disse syv martyrene tilhørte alle kongregasjonen «Misjonærer av Jesu helligste hjerte» (Missionarii Sacratissimi Cordis Iesu – MSC) (sp: Misioneros del Sagrado Corazón; kat: Missioners del Sagrat Cor). Kongregasjonen var blitt grunnlagt den 8. desember 1854 i Issoudun i det sentrale Frankrike av Guds tjener Jules Chevalier (1824-1907).
Kongregasjonen kom til Spania i 1880, og ni år senere kjøpte de en bygning i Canet de Mar i comarcaen Maresme i provinsen Barcelona i Catalonia i Spania, en kystby førti kilometer fra Barcelona. I 1915 ble dette huset sete for en apostolisk skole, det vil si et sted hvor barn kunne prøve ut deres kall, samt et gutteseminar og novisiatet for Spania. Det hele lå i skyggen av helligdommen Santuario de la Misericòrdia, som hadde en stor park. Virksomheten i Canet de Mar ble kalt «Det lille verk» (La Pequeña Obra).
Da det militære opprøret som startet Den spanske borgerkrigen, brøt ut den 18. juli 1936, besto kommuniteten i Canet de Mar av tolv medlemmer, åtte prester og fire legbrødre. I tillegg var det også seks noviser i sluttfasen av opplæringen, ti postulanter og rundt seksti elever på den apostoliske skolen. Misjonærene var fulle av angst for at opprøret skulle bre seg, og de forberedte seg på en mulig martyrdød. For å lette en flukt hadde husets superior kjøpt sekulære klær til seg selv og de andre.
Om ettermiddagen den 21. juli 1936 så medlemmer av kommuniteten røyk stige opp fra sentrum, hvor sognekirken hadde blitt satt i brann. Pater superior beordret da at alle ordensmennene skulle ta på seg de klærne han hadde kjøpt for formålet. Han konsumere de vigslede hostiene for å unngå skjending, og av samme grunn gjemte han de hellige kar i husets hage. P. Antonius Arribas Hortigüela, som var kommunitetens økonom, ga alle sine medbrødre en liten sum penger for å dekke deres grunnleggende behov.
Det varte ikke lenge før en tropp med kommunistmilits kom til klosterporten og begynte å skyte i lufta for å signalisere sin tilstedeværelse. En representant for den lokale revolusjonskomiteen kom til porten med ordre om at klosteret skulle forlates. Noen prøvde straks å rømme, mens andre ble tatt til fange. Til slutt befant de seg alle i parken til Santuario de la Misericòrdia, som ble en slags fangeleir. Om kvelden ble de alle, menn og gutter, overført til en bolig i byen for å sove, men etter protester fra innbyggerne, som hadde medlidenhet med dem i prosesjonen, ble de plassert på hotellet ved siden av helligdommen.
Denne situasjonen varte til den 3. august 1936, da en vakt advarte direktøren for skolen om at komiteen hadde bestemt seg for å drepe dem den kvelden. De måtte da prøve å flykte, men ingenting ville ha skjedd med guttene.
På dette tidspunktet ble misjonærene delt inn i to grupper: den første ble utgjort av kommunitetens superior, skolens direktør og p. José María Ordóñez Sánchez. Den andre gruppen besto av patrene Antonius Arribas Hortigüela (sp: Antonio), Abundius Martín Rodríguez (sp: Abundio), Josef Vergara Echevarría (sp: José) og Josef Oriol Isern Massó (sp: José; kat: Josep), sammen med tre legbrødre som var i formasjon, Gumersindus Gómez Rodrigo (sp: Gumersindo), Jesus Moreno Ruiz (sp: Jesús) og Josef del Amo y del Amo (sp: José). Alle syv var svært unge, mellom 20 og 28 år gamle, og det var denne gruppen som skulle lide martyrdøden.
De unge ordensbrødrene gikk inn i skogene, men de ble overrasket av en voldsom storm. I rundt femten dager ble de gjestfritt mottatt av lokalbefolkningen og flyttet fra hus til hus. Da det ble klart at de ikke kunne vende tilbake til Canet de Mar, bestemte de seg for å bevege seg i retning av grensen mellom Spania og Frankrike, en avstand på to hundre kilometer, slik at de ikke risikerte at de som hadde hjulpet dem, skulle bli drept.
De gikk ikke ut på markene for ikke å bli overrasket av militsen, og i mer enn en måned gikk de nesten alltid om natten. Den 28. september kom de til Begudá-dalen og ba om gjestfrihet på gården til den dypt kristne familien Devesa. De var da i en sørgelig tilstand. Etter at de hadde fått mat og hadde fortsatt sin reise, gikk de seg vill og måtte igjen banke på en dør. Men det de ikke visste, var at de hadde banket på hos en av lederne for den lokale revolusjonskomiteen. Han sendte dem til et sted som het Ginella, men der var de ventet av en gruppe militssoldater, som straks tok dem til fange. Deretter ble de ført til hovedkvarteret for komiteen i Sant Joan de les Fonts. Underveis spurte vaktene dem om de bar våpen, og om de var munker eller prester. De svarte at de ikke hadde noen våpen, men at de var ordensbrødre, og det var nok til å koste dem livet.
Om kvelden den 29. september 1936 ble de syv misjonærene satt på en buss som var rekvirert av militsmennene, bundet sammen to og to, mens den syvende fikk hendene bundet bak ryggen. Bussen kjørte av sted med en bil foran, og de stanset på et punkt på veien mot Seriñá, på broen over elven Ser, hvor det var et lite forfallent hus i Pont de Ser mellom byene Banyoles (sp: Bañolas) og Besalú i kommunen Serinyà (sp: Seriñá) i provinsen Girona (sp: Gerona) i Catalonia.
De fire første fangene ble tvunget ut av bussen, mens en av misjonærene ba militsmennene: «Ikke drep oss, hvilken skade har vi gjort?» De ble deretter stilt opp mot veggen i ruinen og ble beordret til å snu ryggen til. På dette punktet hørtes det høyt og tydelig fra p. Arribas: «Feiginger dør med ryggen til, og vi er verken feiginger eller tyver. Dere dreper oss fordi vi er ordensbrødre. Vivo ...!» Trolig var han i ferd med å rope: «Leve Kristus Kongen!» (¡Vivo Cristo Rey!) Men hans bekjennelse ble avskåret av maskingeværild. De fire første ble drept, og deretter ble de tre andre tvunget ut av bussen og led samme skjebne.
Misjonærenes legemer ble mot kvelden samlet opp og brakt til likhuset. Neste dag, den 30. september, ble de gravlagt i to graver i nærheten, fire i en og tre i den andre. De ble værende på dette stedet til den 30. mars 1940, da gravene ble behørig identifisert og levningene overført til en nisje på kirkegården i Canet de Mar.
I kongregasjonen Misjonærer av Jesu helligste hjerte var minnet om medbrødrene fra Canet de Mar alltid levende. Den 31. desember 1947 ble p. José María Ordóñez Sánchez, som var en del av den første gruppen av flyktninger og hadde overlevd krigen, instruert av sin superiorer til å påbegynne de første historiske undersøkelsene av hva som hadde skjedd, intervjue vitner og samle dokumenter. Resultatet av hans forskning ble publisert i september 1961, på 25-årsdagen for drapet på de syv brødrene. Etterforskningen førte også til identifisering av deres eksakte navn.
Prosessen for Antonius Arribas Hortigüela og seks ledsagere var derfor berettiget og klarert. Vatikanet ga sitt nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) til deres saligkåringsprosess den 5. juni 1995. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 5. juli 1995. Undersøkelsen ble deretter gjennomført i bispedømmet Girona, hvor det påståtte martyriet fant sted, fra 14. juli 1995 til mars 1999. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess, ble utstedt den 25. februar 2000, og sakens Positio super martyrio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2007.
Den 8. juli 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium i odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige», noe som åpnet for en snarlig saligkåring.
De ble saligkåret lørdag den 6. mai 2017 i katedralen Santa María i Girona i Catalonia i Spania. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Disse martyrene kan feires på sin dødsdag 29. september, men Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles feiringen av alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.
Av de syv martyrene hadde bare én sin opprinnelse i Catalonia (nr 4), så i kortversjonene av deres biografier som ble presentert ved saligkåringen, ble det vedtatt å bruke den kastiljanske versjonen av hans navn av hensyn til ensartetheten.
De syv salige martyrene er:
1) Den salige Antonius Arribas Hortigüela (sp: Antonio), prest MSC, ble født den 29. april 1908 i Cardeñadijo i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Etter middelskolen på kongregasjonen Misioneros del Sagrado Corazóns gutteseminar i Canet de Mar sluttet han seg selv til kongregasjonens novisiat i en alder av atten år i 1926. Han avla sine løfter den 30. september 1928.
Han fortsatte sine teologiske studier i Barcelona og Logroño og ble presteviet den 6. april 1935. Hans første og eneste postering var i La Pequeña Obra i Canet de Mar, hvor han fikk sin første erfaring med undervisning som professor i latin og økonom ved misjonærenes apostoliske skole. Hans elever ga ham kallenavnet «vektløfter» for sin bemerkelsesverdige fysiske styrke, og de beundret ham for hans faderlige holdning til dem. Han var 28 år gammel da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936. Han hadde da vært ordensbror i ti år og prest i litt over et år.
2) Den salige Abundius Martín Rodríguez (sp: Abundio), prest MSC, ble født den 14. april 1908 i Villaescusa de Ecla i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn hos Jesu Hjerte-misjonærene og avla sine første løfter den 8. oktober 1925. Han fullførte sin utdannelse i Frankrike og returnerte til Spania og Barcelona og Logroño, hvor han ble presteviet den 19. september 1931. Året etter ble han sendt til huset i Canet de Mar som professor og pedagog i den apostoliske skolen.
Han ønsket å dra til utlandet som misjonær, men i mellomtiden utførte han sin tjeneste som en utmerket og tålmodig ordensmann, utstyrt med en følsom karakter, mild og kjærlig, som skaffet ham brødrenes aktelse. Han var også en god organist. Han var 28 år gammel da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936. Han hadde da vært ordensbror i elleve år og prest i fem år.
3) Den salige Josef Vergara Echevarría (sp: José), prest MSC, ble født den 18. juni 1908 i landsbyen Almandoz i kommunen Baztan i Ulzama-dalen i den baskiskspråklige delen av regionen Navarra (ba: Nafarroa) i Nord-Spania. Han ble elev ved Jesu Hjerte-misjonærenes apostoliske skole og trådte selv inn i kongregasjonen i 1927. Han avla sine løfter den 30. september 1927 og ble presteviet den 24. februar 1934.
Deretter fikk han stilling som professor i naturvitenskap og matematikk i den apostoliske skolen i Canet de Mar. Han utmerket seg som en eksemplarisk ordensmann, for sin sans for selvoppofrelse og vilje til tjeneste for andre. Han tilbrakte to år som lærer for fremtidige misjonærer. Han var 28 år gammel da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936. Han hadde da vært ordensbror i ni år og prest i to år.
4) Den salige Josef Oriol Isern i Massó (sp: José; kat: Josep), prest MSC, ble født den 16. juni 1909 i Vilanova i La Geltrú (sp: Villanueva y Geltrú) i provinsen Barcelona i Catalonia i Spania. Han var oppkalt etter den katalanske hellige Josef Oriol (1650-1702). Han trådte inn hos Jesu Hjerte-misjonærene og avla sine løfter den 4. januar 1927. Han fullførte novisiatet i Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia og fullførte sine teologiske studier i Logroño. Han ble presteviet den 1. april 1933.
Han ble bestemt for huset i Canet de Mar, hvor han ble professor i tegning og design ved den apostoliske skolen. Han utmerket seg ved sin godhet mot studenter og sin lidenskap for misjonen. Han var sjenert av natur, men han kunne være godt selskap. Han var 27 år gammel da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936. Han hadde da vært ordensmann i ni år og prest i to og et halvt år.
5) Den salige Gumersindus Gómez Rodrigo (sp: Gumersindo), legbror MSC, ble født den 15. oktober 1911 i Benuza i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han avla sine religiøse løfter som legbror den 8. desember 1929. Han var et eksempel på ydmykhet og evangelisk nestekjærlighet. Etter sin inntreden i kongregasjonen viste det seg at han elsket å arbeide og hadde organisatoriske ferdigheter, slik at hans tjenende ånd gjorde ham populær både blant sine overordnede og underordnede.
Da han den 21. juli 1936 ble tvunget til å forlate klosteret sammen med de andre brødrene, nektet han å dra før han hadde forberedt middag til barna på den apostoliske skolen. Han var nesten 25 år gammel da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936.
6) Den salige Jesus Moreno Ruiz (sp: Jesús), legbror MSC, ble født den 13. januar 1915 i Osorno i provinsen Palencia i regionen Castilla y León i Spania. Han avla sine første religiøse løfter som legbror den 25. januar 1934, så han var derfor midt perioden med formasjon.
Han var høy og sterk og full av spontanitet, men han måtte konfrontere sin begeistring med ordenslivets behov. Dessuten var han midt i sin formasjonsperiode. Han var også en svært dyktig kokk og kunne skape latter hos dem rundt seg. Han var 21 år gammel da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936.
7) Den salige Josef del Amo y del Amo (sp: José), legbror MSC, ble født den 12. juni 1916 i Pumarejo de Tera i kommunen Melgar de Tera i provinsen Zamora og bispedømmet Astorga i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn i Jesu Hjerte-misjonærenes kongregasjon i 1932, seksten år gammel, og han avla sine løfter som legbror den 8. september 1934.
Han var hardtarbeidende og hadde en god konstitusjon, og han var meget dyktig på markene. Han kombinerte en intens religiøsitet med en munter ånd, men hans innsats for å forbedre sine prestasjoner oppnådde ikke alltid suksess. Men hans overordnede forsto ham og stolte på ham. Han var den yngste av martyrene og hadde nettopp fylt tyve år da han led martyrdøden i Seriñá den 29. september 1936.
Kilder: santiebeati.it, pl.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, misacor.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. mai 2017