Den hellige Abdas (Abda, Abdias, Abdaeus, Audas, Audius) ble født en gang på 300-tallet i Chaldor i Persia. Hans mor var zoroaster og utdannet ham til et rettskaffent liv med mange dyder, noe som gjorde ham elsket av alle. Etter at han hadde fått en fremragende utdannelse, ble han presteviet.
Under forfølgelsen av de kristne som ble ledet av kong Shapur II (Sapor) (309-79), skal det ha vokst opp et trekors fra bakken som bevirket utallige mirakler. Dette treet tiltrakk seg mange mennesker, og det ble bygd et kloster rundt det. Dette klosteret sluttet Abdas seg senere til og brukte det som en base for sin forkynnelse av evangeliet. I sin hjemby bygde han også en skole, som han personlig tok ansvaret for og som vokste inntil den hadde seksti lærere, ble det sagt.
Abdas døpte mange for Jesus i Chaldor og brakte andre til den sanne tro, noe som gjorde at stjernetyderne arresterte ham. I fengselet måtte Abdas tåle ydmykelser, sult og smerte, men han bevarte sin tro på Jesus inntil sin mirakuløse løslatelse. Abdas ble biskop av Susa (pers: Shush; gr: Σοῦσα; hebr: Shushān), rundt 230 kilometer øst for Tigris, i dag i provinsen Khuzestan i Iran. Sokrates av Konstantinopel kaller ham «biskop av Persia», mens noen feilaktig kaller ham biskop av Kashkar (Cascar, Chacar) i Mesopotamia – det skyldes en sammenblanding med en annen hellig Abdas. Mange mennesker fulgte i hans fotspor og ble disipler av ham.
Persia ble på den tiden regjert av kong Yazdigerd I (Yezdigerd, Jezdegerd, Isdegerd, Isdegerdes) (399-420), sønn av kong Shapur III (Sapor) (383-88). I begynnelsen tolererte kong Yazdigerd kristendommen i sitt maktområde, men freden skulle få en brå slutt. Det skyldtes nettopp biskop Abdas. som ifølge kildene «mistet vettet». I 420 var han i en disputt med de lokale zoroasterne, og i sin «uhemmede nidkjærhet» var han overivrig og ubetenksom nok til å brenne ned persernes store helligdom Pyraeum eller «Ildens Tempel», et tempel for mazdaismen, den gamle persiske religionen etter Zarathustras lære. Det ble rettet klager til kong Yazdigerd, som ble rasende og ga biskopen ordre om å gjenoppbygge tempelet og reparere all skade han hadde gjort. Abdas nektet å bygge opp et hedensk tempel for egen bekostning.
Abdas innrømmet sin indiskresjon: «Ødeleggelsen kom på et uheldig tidspunkt, jeg innrømmer det. Da apostelen Paulus kom til Aten, begynte han ikke sitt arbeid med å rive ned templene. Han lærte opp folket til å forakte sine avgudsbilder, og deretter ble templene forlatt og falt sammen av seg selv». Historikeren Theodoret slo fast at Abdas hadde gjort ille ved å ødelegge templet, men han gjorde godt i å nekte å bygge det opp igjen, for ingenting kan gjøre det lovlig å bidra til noen avgudsdyrkende handling eller til byggingen av et avgudstempel.
Fordi biskop Abdas nektet å bli tempelbygger, ga kongen ordre om at alle de kristne kirkene i Persia skulle ødelegges. Dette ble gjennomført av zoroasterne, som hadde sett med misunnelse på den gunst de kristne hadde hatt hos kongen. Hendelsen ødela forholdet mellom de kristne og de persiske myndighetene, og innen kort tid utviklet ødeleggelsen av kirkene seg til en generell forfølgelse, hvor Abdas ble et av de første ofrene. Denne omfattende kristenforfølgelsen varte i førti år.
Kong Yazdigerd ble myrdet av persiske aristokrater like etter, den 21. januar 420, men hans sønn og etterfølger Bahram V (Bahrêm, Varanes, Varadanes, Vaharan, Gororanes; også kalt Bahram Gōr eller Bahram Gūr) (420-38), lot forfølgelsene fortsette med uforminsket kraft. Den samtidige historikeren Theodoret skriver i sin kirkehistorie at det ikke er lett å beskrive den ulike torturen som de kristne ble utsatt for gjennom forfølgernes oppfinnsomhet. Noen fikk skinnet revet av sine ansikter, fra panne til hake. Andre fikk skarpe siv stukket over hele kroppen, deretter bundet tett fra hode til fot og til slutt ble sivene trukket ut med stor kraft slik at de rev med seg huden omkring, noe som ga uutholdelige smerter.
Andre ble torturert på diverse andre måter som bare den mest infernalske ondsinnethet var i stand til å tenke ut. Forfølgerne gravde dype groper og fylte dem med rotter, og deretter ble de fromme forsvarerne av troen kastet i disse gropene, bundet så tett at de ikke kunne drive bort dyrene. Rottene hadde ikke fått noe mat, så de gikk løs på martyrenes legemer og forårsaket ulidelige smerter.
Abdas skal ha blitt martyrdrept på en fredag i måneden Yar, som delvis tilsvarer vår måned mai, i 420 i Ledan ved å bli klubbet i hjel. Sammen med ham skal mange andre også ha lidd martyrdøden, men de ulike kildene har ulike navn på de andre martyrene, og opplysningene om stedet og datoen for deres martyrium er upresise og ikke i overensstemmelse med hverandre. Etter ødeleggelsen av tempelet skal følgende ha blitt arrestert: biskop Abdas, hans bror Papa, prestene Hasu (Hashu) og Isak (Isaac), skriveren Efrem (Aprem), subdiakonen Papa og legmennene Daduq (Daduk) og Durtan (Durdan). Sammen med dem feires også flere martyrer fra denne forfølgelsen, de er Ormisda (Manides), Sahin og diakonen i Ergol, den hellige Benjamin.
Disse martyriene fant trolig sted i 420, i alle fall en gang i løpet de to første årene av regjeringstiden til Bahram V, for i 422 ble han beseiret av keiser Theodosius II av Konstantinopel (408-50), som stilte som betingelse for fred at de kristne i Persia skulle få frihet til å dyrke sin egen Gud. Abdas’ minnedag er 16. mai, men 5. september nevnes også. De ortodokse feirer ham den 13. oktober, mens armenerne feirer ham den 24. mars. Den syriske kirken feirer ham den 31. mars.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. desember 2014