Den hellige Ammon den Store av Nitria (~288-~350)

Den hellige Ammon (Ammunas, Amun, Amoun) ble født rundt år 288 (295?) i en landsby ved sjøen Mareotis (i dag Mariut) i Egypt. Hans navn er det samme som den gamle egyptiske guden Amun. Han kom fra en fornem og rik kristen familie og mistet tidlig sine foreldre. Han lengtet etter et liv i renhet, kyskhet og hellighet, men han ble som 22-åring tvunget av sin rike onkel til å gifte seg med en rik kvinne han hadde funnet til ham. Han kunne ikke være ulydig mot onkelen, men på bryllupsnatten overtalte han sin brud til at de avla gjensidig kyskhetsløfte. I atten år levde han og hans hustru sammen som bror og søster, inspirert av den hellige apostelen Paulus’ lovprisning av kyskheten.

Etter at hans slektninger og venner, som frem til da hadde motsatt seg at han trakk seg tilbake fra verden, var døde rundt år 320, viet han og hustruen seg det religiøse liv etter gjensidig overenskomst. Ammon dro ut i den nitriske ørken ved Alexandria, hvor han levde i streng askese som eremitt ved fjellet Nitria sør for sjøen Mareotis. Nitria ligger nord for Sketis (Wadi Natrun) og rundt elleve mil sørøst for Alexandria og er et ekstremt usunt og uhyggelig sted. Dette var et liv han hadde forberedt seg på i flere år, og han var den første eneboerne som bodde på fjellet Nitria. Hans hustru brukte deres hus som et senter for en rekke fromme jomfruer, som fortsatte å møtes to ganger i året.

På den tiden fantes det mange anakoreter (eneboere) i den nitriske ørken. Med tiden hadde Ammon ansvaret for mellom 4 000 og 5 000 munker eller eremitter. Etter råd av den hellige Antonius den Store, som flere kilder sier at han først var en disippel av, organiserte han cellene til sine disipler mer eller mindre sammen, med en felles oppsynsmann. Dette sentret lå rundt sytten kilometer sør for Nitria ved begynnelsen av den libyske ørken og ble kjent som Kellia.

Munkene bodde i celler som var spredt utover og kom sammen på lørdager og søndager for å feire liturgien og spise et felles måltid. Det var en prestemunk som feiret liturgien. Han utøvde en slags autoritet over munkene og ble assistert av et råd av de eldre munkene. I tillegg til denne overordnede, temmelig løse organisasjonen var det flere munker som sluttet seg sammen i en slags broderskap. I følge den monastiske historikeren Palladius (ca 365-425), fra 400 biskop av Helenopolis og forfatter av Historia Lausiaca om det tidligste munkevesenet, bodde det i år 400 nesten 600 munker i Kellia. Det ville ikke være riktig å kalle det et kloster i den senere vestlige forstand, men det var kanskje begynnelsen på at en gruppe hellige menn levde etter en allment akseptert regel.

Ammon var berømt for sin askese selv i en verden hvor askese var det dagligdagse. Det ble sagt at han levde bare på brød og vann, og mot slutten av sitt liv spiste han bare en gang hver tredje eller fjerde dag. Han skal ha utrettet mange mirakler før sin død. Ammon var en av de første og største av ørkenfedrene, og hellige Athanasius av Alexandria nevner ham i sin biografi om Antonius, som satte Ammon svært høyt.

Ammon ble hos Antonius en stund og ble hans disippel og studerte det hellige munkevesenet. Han bygde seg en celle på fjellet. Der tilba han lidenskapelig Gud, og djevelen misunte ham. Han kom til ham i form av en nonne og banket på hans dør. Da han åpnet og ba djevelen om å be med ham, ble djevelen som en flamme av ild. Da gikk djevelen og tok bolig i en kvinne, og han beveget henne til å friste helgenen til å falle i synd med henne. Hun bar sine beste klær og kom til ham ved skumringstimen og banket på døren til hans celle og sa: «Jeg er en reisende kvinne og har gått meg vill, og det er mørkt ute nå. Vær så snill, steng meg ikke ute slik at villdyrene dreper meg, og du blir ansvarlig for mitt blod». Da han åpnet døren og kjente igjen snarene til djevelen som sendte henne, begynte han å preke for henne og satte frykt i hennes hjerte for torturen i helvete som venter synderne, og han forklarte henne den glede og velsignelse som ventet de rettskafne. Gud åpnet hennes hjerte, og hun forsto det han sa til henne. Hun knelte gråtende for hans føtter og ba ham om å ta imot henne og hjelpe henne med å redde sin sjel. Hun tok av seg sin drakt og han kledte på henne en hårskjorte. Han skar av hennes hår og kalte henne «Den enfoldige eller den naive». Han lærte henne veien til rettskaffenhet og hun utmerket seg gjennom mange bønner og faste, og hun overgikk mange helgener ved sin faste og kontinuerlige bønner.

Men stadig prøvde djevelen seg med sitt renkespill mot Ammon. En dag tok han form av en munk som gikk omkring i klostrene og gråt og sa: «Abba Ammon eremitten har giftet seg og han holder kvinnen hos seg i sin celle. Han har skjemt ut munkene og vanæret den monastiske drakten». Da abba Apollo (Ebelo), som var lik englene, hørte om dette, tok han med seg abba Yousab og abba Nohi (Bohi) og kom til abba Ammons celle. De banket på døren til cellen, og da hun åpnet for dem, forsto de saken. De gikk inn og ba sammen som skikken var og satte seg ned for å snakke om Guds storhet. På slutten av dagen ba abba Ammon dem om å bli med ham for å treffe «den naive», for hun drev og bakte brød. Da de gikk ut til der hvor hun var, så de henne stående midt i  et stort bål, og hennes hender var løftet mot himmelen mens hun ba. De undret seg stort og priste Gud.

Etter at de hadde spist brødet, gikk alle hver til sitt for å sove og Herrens engel avslørte historien om «den naive» med Ammon til abba Apollo, og at Gud hadde brakt dem dit for å være til stede i hennes dødstime. Rundt den tredje timen om natten ble hun syk med feber. Hun knelte ned og oppga sin sjel i Herrens hender. De svøpte henne, og etter at de hadde bedt over henne, gravla de henne. Deretter fortalte abba Ammon dem om hennes dyder, og at hun i de atten årene hun hadde bodd hos ham, aldri løftet ansiktet for å se på ham, og at hennes mat var brød og salt. Etter dette sendte Antonius ham til dalen El Natrun for å etablere nye klostre der, og mange troende fulgte ham.

Apofthegmata Patrum («Fedrenes utsagn») forteller at en ung munk gikk fra sin skete til byen og passerte forbi hytten til abba Ammon og bekjente til ham: «Min eldste, abba, sender meg til byen i et ærend. Men jeg er en svak mann og frykter fristelser». «Vær lydig», rådet den hellige mannen ham, «og dersom fristelsen skulle vise seg for deg, så si disse ordene: ‘O mektige Gud, ved min åndelige fars forbønn, redd meg’».

Ammon døde fredelig rundt år 350 (357?), 62 år gammel. I følge legenden så Antonius, som bodde langt unna, hvordan en engel bar hans sjel til himmelen. Hans minnedag er 4. oktober. Hans fest i den koptiske kirke er den 20 Pashons (Pachans, Bashans), den niende måneden i den koptiske kalenderen, som ligger mellom 9. mai og 7. juni i den gregorianske kalenderen. Han feires i Østkirken, men er ikke oppført i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som eremitt med langt skjegg og hår, eller i Antonius’ visjon.