Den hellige Antonius ble født rundt år 251 i landsbyen Komé (i dag Keman eller Qeman-al-Arous) i området Faiyoum, i nærheten av Herakleopolis Magna like sør for Memphis i Midtre Egypt. Hans velstående og fromme kristne foreldre ville holde ham borte fra alt som kunne være et dårlig eksempel, så de holdt ham alltid hjemme. Resultatet var at han vokste opp i uvitenhet om hva som den gang ble betraktet som kultivert litteratur, og han kunne ikke lese andre språk enn sitt eget. Hans barndom ble preget av hans jevne humør, oppfyllelse av religiøse plikter og lydighet mot foreldrene.
Foreldrene døde rundt 269, da han var 18-20 år. Han arvet en betydelig formue, inkludert 300 auras (rundt 480 mål) med rik, egyptisk jord, og han fikk ansvaret for en yngre søster. Legenda Aurea (Den gylne legende) forteller at han et halvt år senere en søndag kom for sent til messen, og han kom inn i kirken akkurat da presten leste fra evangeliet: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, – så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg» (Matt 19,21). Antonius så disse ordene som en åpenbaring rettet til seg personlig, og han gikk straks hjem, ga naboene sin beste jord, solgte resten og ga pengene til de fattige, unntatt det han fant nødvendig for seg og søsteren. Like etter hørte han Kristi ord i kirken: «Vær da ikke bekymret for morgendagen; for morgendagen kan sørge for seg selv. Hver dag har nok med sin egen møye.» (Matt 6,34). Dermed ga han bort også de pengene han hadde lagt til side og plasserte sin søster i et hus for jomfruer – dette regnes vanligvis som den første kjente referansen til et kvinnekloster.
Antonius selv trakk seg i 272 tilbake til ørkenens ensomhet, inspirert av en gammel mann som levde som eremitt i nabolaget. Først bodde han i en liten hytte, hvor han tilbrakte natten i bønn og dagen i hardt manuelt arbeid som var nødvendig for å tjene det lille han trengte til livets opphold, samt lesning i skriften. Antonius ble snart et mønster av ydmykhet, nestekjærlighet, fromhet og andre dyder. Han spiste bare brød og litt salt og drakk bare vann. Han spiste aldri før solnedgang, og noen ganger bare hver tredje eller fjerde dag, og han sov på en sivmatte eller rett på gulvet. Alt dette ut fra asketens overbevisning om at sjelen ikke lar seg omdanne uten at kroppen følger med. Gjennom askese skal egenviljen disiplineres og sjelen stilles åpen for Gud.
På jakt etter en enda mer total ensomhet flyttet han rundt 273 til en nedlagt begravelsesplass i ørkenen lenger sør i Nildalen, hvor han bosatte seg i en gammel gravhule. Der ble han i tretten år. Rundt år 285, da han var 35, var dette ikke lenger hardt nok for ham, så han krysset Nilen og bosatte seg på toppen av et fjell i den ugjestmilde ørkenen ved Rødehavet, i ruinene av et gammelt fort i Pispir (nå Deir el Memun). Det var tre dagsmarsjer fra sivilisasjonen. Her bodde han til 306 i total ensomhet og så ikke et menneske, bortsett fra en venn som brakte ham brød hvert halvår, og han kastet bare sekken med brød over fortets murer.
Men selv om han var fri for trusler fra mennesker, måtte Antonius tåle mange og harde fristelser som vanligvis er forbundet med et eremittliv, både åndelig og fysisk. Ørkenen var ansett som Satans og de onde ånders område. Det er en allmenn menneskelig tro, men for jødene, og dermed også for de første kristne, hadde den fått en mer eksplisitt teologisk dimensjon: Verden var gjennom menneskenes fall kommet i Satans vold, men menneskene hadde vunnet tilbake noe av den. Men ørkenen var fremdeles djevelens domene, og det var altså det rette sted å utfordre ham. For å vinne frem til full enhet med Gud var det nødvendig å ta denne kampen.
Biografen lar Antonius gjennomgå flere faser med fristelser: Først ledes han til å tenke på det hyggelige, borgerlige liv han kunne ha levd. Så overveldes han av erotiske tanker og syner, og til slutt, da ingenting av dette har klart å rokke Antonius i hans forsett, prøver Satan rett og slett å skremme, ved å opptre i alle slags uhyggelige og fantasifulle skikkelser og forskjellig slags ville dyr. Satan overfalt ham og skremte ham med grusomme lyder, og ved en anledning slo han ham så hardt at vennen fant ham nesten død da han kom med brødet. Fienden innga ham urene tanker, men Antonius fordrev dem med sine bønner. Den nederdrektige djevelen dristet seg til og med til å maskere seg som en kvinne om natten. Det var som om demoner brøt seg inn gjennom de fire veggene i det vesle kammeret, og sprengte seg frem i skikkelse av best og krypdyr. Rommet fyltes plutselig med fantomene av løver, bjørner, leoparder og tyrer, av ormer og brilleslanger, av skorpioner og ulver. Antonius sa da til djevelen: «Det er et tegn på din hjelpeløshet at du etteraper ville dyrs skikkelser.»
Men Antonius overvant fristelsene som varte i ti år. Hans fristelser i ørkenen har inspirert kunstnere til alle tider til dels svært detaljerte bilder, spesielt i renessansen, da det også ble et påskudd til å fremstille denne verdens gleder. Særlig kjent i så måte er nederlenderne Hieronymus Bosch og Pieter Breughel. Men legendens bilder gjenspeiler en virkelighet. Dersom mennesket virkelig ønsker å oppdage og stille seg ansikt til ansikt med alle de dunkle krefter det bærer i seg, kan ensomheten være nødvendig. En forutsetning for at en skal makte å arbeide seg gjennom sine konflikter, er at en klarer å være alene. Ensomheten viser oss avgrunnen i oss selv og avslører dunkle krefter som vi må gjøre oss bevisst om vi ikke ønsker å forbli slaver under dem. Men ensomheten må forankres i en visshet om at en hjelp finnes; kampen har et mål, som er å komme igjennom, og man kaster seg ikke ut i den uten troen på at det finnes en frelse.
All slags mennesker hadde lenge oppsøkt Antonius for å få råd eller ganske enkelt av nysgjerrighet. Stadig flere ønsket å slå seg ned sammen med ham for å leve et liv for Gud, atskilt fra mennesker. Etter tyve år var Antonius «kommet gjennom». Han hadde nådd den store avklaring, og var i stand til og villig til å lede andre på samme vei. Vennlig og kjærlig stilte han seg til disposisjon. Biografen mener å vite at han nå hadde fått undergjørende evner. Så i 306 forlot han sin ensomhet for å veilede disiplene som hadde samlet seg rundt ham, og han grunnla sitt første kloster i Fayum. Det besto opprinnelig av spredte celler, men munkene kom sammen til gudstjenester og felles arbeid. Antonius selv bodde ikke permanent i noe slikt samfunn, men han besøkte dem av og til. Han ble eremittenes åndelige far, deres abbed (abba = far). Antonius skal også ha vært den som innførte «Angelica», munkedrakten.
I år 311, da forfølgelsene av de kristne ble tatt opp igjen under Maximinus Daza (305-13), dro Antonius med fare for sitt liv til Alexandria for å sette mot i martyrene. Han opptrådte offentlig i sin hvite tunika av saueskinn slik at han kunne gjenkjennes av andre kristne, og han gjemte seg ikke for guvernøren, men voktet seg for å provosere dommerne eller å anklage seg selv, som noen overilt gjorde. Da forfølgelsene stoppet, dro han tilbake til sitt kloster, og like etter organiserte han et annet ved navn Pispir på østbredden av Nilen. Men selv valgte han rundt 312 å dra lenger av gårde og bosette seg i en hule på det vanskelig tilgjengelige Kolzim-fjellet ved Suez-bukten; dette skulle bli hans hjem for resten av livet. Sammen med ham var disippelen Makarios, og det ble sagt at det var hans plikt å først snakke med alle besøkende, og deretter selv snakke med de verdslige, mens Antonius selv tok seg av de åndelige menneskene. Antonius dyrket en liten hage på sitt fjell i ørkenen og laget matter og kurver av palmeblader. Han foretok regelmessige besøk i Pispir for å undervise besøkende og helbrede syke.
Hedenske filosofer og andre kom ofte for å diskutere med ham, og returnerte forbløffet over hans saktmodighet og visdom. Rundt år 337 skrev Konstantin den Store og hans to sønner, Konstantius og Konstans, et brev til helgenen og ba om hans forbønn. Antonius visste ikke hvordan han skulle besvare det, men til slutt, etter press fra sine disipler, skrev han et brev til keiseren og hans sønner, som den hellige Athanasius av Alexandria har bevart. Der formante han dem om alltid å huske dommen som skulle komme. Den hellige Hieronymus og andre nevner syv andre brev fra Antonius til forskjellige klostre, og de er kjent fra koptiske fragmenter og syriske, greske og latinske versjoner. Det ble til og med opprettet en egen postrute med dromedarer til «Antoniusfjellet». Hans brev viser at hans tenkning var influert av Platon og Origenes.
En gresk tekst, muligens skrevet som et supplement til Athanasius' biografi om Antonius og oversatt til latin av Hieronymus, skal Antonius rundt 345 ha besøkt den hellige Paulus av Theben. I følge denne teksten ble Antonius fristet til forfengelighet, i det han mente at han var den som hadde tjent Gud i ørkenen lenger og hardere enn noen annen. Men da ble han fortalt i en drøm at det var en annen som var gått forut for ham i dette livet. Han ble ført til Puls celle av en kentaur, en satyr og et himmelsk lys, og han kom frem etter en reise på 2 ½ dag. De to omfavnet og hilste hverandre ved navn. En ravn brakte dem brød, og Paulus forklarte at dette hadde skjedd hver dag i 60 år. Paulus sa at Antonius var sendt av Gud for å begrave ham, og Paulus ba da om å bli gravlagt i den kappen Antonius hadde fått av Athanasius. Antonius gikk tilbake til sitt kloster for å hente den, og da han kom tilbake, fant han Paulus død i knelende stilling. Da kom to løver og begynte å grave en grav, hvor Antonius gravla ham.
Etter ønske fra sin venn, kirkelæreren Athanasius, patriark av Alexandria, dro Antonius i 338 (351?) igjen til Alexandria, denne gangen for å imøtegå arianerne og fremheve at Sønnen ikke er skapt, men av samme vesen som Faderen. Antonius sa at arianerne, som kalte Sønnen en skapning, ikke skilte seg fra hedningene selv, som «æret og tjente skapningen heller enn Skaperen». Folket strømmet til for å se og høre ham, og til og med hedningene ble slått av verdigheten i hans karakter. Selv filosofene ble imponert, han fikk rykte som undergjører og mange ble omvendt av ham. Athanasius fulgte ham tilbake helt til byportene, hvor han helbredet en pike besatt av en ond ånd.
I slutten av 355 avla Antonius et besøk hos sine munker. Han var nå godt over hundre år gammel, men hadde alltid hatt god helse, herdet av åtti års bønn og faste. Han hadde både syn og tenner i behold, så hans livsførsel kan ikke ha vært usunn. Nå forutsa han sin død til sine munker, men ingen tårer kunne bevege ham til å dø blant dem. I stedet skyndte han seg tilbake til sin fjellhule i Kolzim-fjellet. Like etter ble han syk, og han ga sine to disipler Makarios og Amathas ordre at de skulle begrave hans legeme på et hemmelig sted i nærheten av hulen. Så døde han tidlig i 356, sannsynligvis den 17. januar, den dag hvor de eldste martyrologiene minnes ham. Han var 105 år gammel. Han sendte sin saueskinnstunika og kappe (trolig den Paulus ba om å bli gravlagt i) til Athanasius som et tegn på enhet i troen.
Snart etter sin død fikk Antonius tilnavnet «den Store». Han kalles også Antonius Abbeden (Abbas) og Antonius av Egypt, og få helgener har blitt så berømte som ham. Antonius regnes allment som enten den første munk eller den første eremitt, men i virkeligheten kan han vanskelig gis noen av titlene hvis man skal være nøyaktig. Muligens var det flere som dro ut i ødemarken på 200-tallet for der å finne Gud. Antonius er sett på som grunnlegger av klostervesenet i den senere betydning av ordet, fordi han samlet eremitter i løst knyttet fellesskap og øvde en viss autoritet over dem. Men selv tilbrakte han det meste av sitt lange liv mer eller mindre i ensomhet.
Betegnelsen «abbed» har heller ikke den samme betydning som i dag. Blant ørkenfedrene var en abbed ikke en valgt superior, en ide som ville ha vært bannlyst hos dem, men ganske enkelt «enhver munk eller eremitt som hadde vært prøvet i mange år i ørkenen og vist seg som en Guds tjener», sier den cisterciensiske forfatteren Thomas Merton. I denne betydningen var Antonius en av de eldste munker og abbeder, og det er han som er blitt stående som initiativtakeren til og prototypen på den nye kristne troshelt, eneboeren. Dette skyldes naturligvis hans personlighet og rolle, men like mye det faktum at han tidlig fikk en biografi, Vita Antonii. Den ble skrevet rundt 370 av den store Athanasius, som kjente ham personlig. Verket er retorisk og med oppbyggelig tendens, men det spilte en avgjørende rolle for utbredelsen av munkevesenet. Biografien fikk raskt stor utbredelse, spesielt i vesten i latinske oversettelser, og i senere århundrer var den obligatorisk i middelalderens klosterbiblioteker. De syv brevene som er tilskrevet Antonius, bekrefter mye i Athanasius' biografi som tidligere ble trodd å være litterær fiksjon. Athanasius kalte Antonius «munkevesenets grunnlegger», og den arv han etterlot seg var en gammel kappe, to sekkeformede tunikaer – og en ørken som vrimlet av munker.
Ørkenmunkene var ikke sjelden karakterisert av ekstravaganse og fanatisme, men ikke Antonius. Han var bemerkelsesverdig moderat for sin tid og en mann av høy åndelig visdom. Hans strenghet i livet var alltid begrunnet i bedre å tjene Gud. Både i løpet av sin levetid og etterpå var hans innflytelse svært stor, og ærbødigheten for ham har vært stor i hele kristenheten. Mange skribenter og malere har hatt en tendens til å dvele ved den ubeherskede mishandlingen i hans liv, den utøylede selvplagingen for sin egen skyld og den konkurransepregede fasten. Men på sitt beste var dette i stand til å produsere karakterer av imponerende integritet og klokskap. Typisk for Antonius var en dyktig forståelse av menneskelig psykologi og en evne til å uttrykke den i treffende ord. En avhandling tillagt Antonius finner vi i den hellige Johannes Kassians Collationes, men mange av hans utsagn er også bevart i Vitae Patrum, en samling helgenlegender samlet på 500-tallet. En klosterregel i hans navn inneholder i det minste noen elementer fra hans lære.
Antonius' jordiske rester fikk ikke hvile lenge i sin hemmelige grav. I 361 (561?) ble de angivelig funnet og overført til Alexandria. Etter muslimenes erobring av Egypt ble de i 635 overført til Konstantinopel, og rundt år 1000 ga keiseren størstedelen av dem til den franske grev Jocelin, som fraktet dem til Saint-Didier-de-la-Motte i bispedømmet Vienne (Dauphiné) – snart omdøpt til Saint-Antoine-en-Dauphiné. Til slutt, i 1491, kom relikviene til sitt nåværende hvilested, sognekirken Saint-Julien i Arles.
I Saint-Antoine-en-Dauphiné ble ordenen «Hospitalerne av St. Antonius» (Antonittene) grunnlagt for å ta seg av pilegrimer, først som et legbrorskap. Den ble godkjent som orden av pave Urban II i 1095. Stedet ble et pilegrimssenter for dem som led av ergotisme, kalt St. Antoniusild (det var åpenbart demonenes pinsler man hadde i tankene). Ordenen ble grunnlagt av den franske grev Gaston som hadde en sønn som ble helbredet av Antoniusild ved relikvienes kraft.
Antonittene, som bar svarte drakter med et blått T-formet kors (gr: tau, Tau-kors, Antoniuskors), ble spredt over det meste av Vest-Europa i takt med epidemiene av ergotisme på 1100- og 1200-tallet, og på det meste hadde de 360 hospitaler. I 1298 gjorde pave Bonifatius VIII den om til en korherreorden. Men ordenen svant hen da epidemiene gjorde det samme, og den ble innlemmet i Malteserordenen i 1775 og døde helt ut i 1803. Antonittene red omkring og ringte med små bjeller for å få almisser, og bjellene ble senere hengt rundt nakken på dyr for å beskytte dem mot sykdommer. I senmiddelalderen ble denne ordenens griser ved et spesielt privilegium tillatt å gå fritt i gatene, derfor var attributtene svin og bjeller hyppige i Antonius' senere ikonografi. Antonius' blir fremstilt med en T-formet korsstav. Albert av Bayern grunnla i 1382 Antoniusridderordenen, og Antonius ble skytshelgen og forbilde for ridderstanden; mange borger og kapeller ble viet til ham.
Antonius' minnedag er den 17. januar. Den er blitt feiret på denne dato siden begynnelsen på 400-tallet i de koptiske, syriske og bysantinske liturgiene. I vesten begynte hans kult først på 800-tallet; i Roma ikke før på 1000- og 1100-tallet. 17. januar er avmerket på norske Primstaver som Antonsmess. I Roma blir det hvert år fra 17. til 25. januar feiret en fest med velsignelse av dyrene foran kirken Sant' Antonio. Antonius er menneskets verner mot alle sykdommer, spesielt syfilis – antakelig på grunn av hans voldsomme erotiske fristelser. I Europa æres han som skytshelgen mot epidemier og dyresykdommer. Derfor avbildes han ofte med en gris ved føttene. Svinet kom opprinnelig inn i bildet ved at det opptrådte i hans fristelser. Ofte ble en gris slaktet den 17. januar og kjøttet gitt til de fattige.
I kirkeprovinsen Köln ble i middelalderen fire helgener regnet som spesielle nødhjelpere, og på 1400-tallet ble de på grunn av det innflytelsesrike hoffembetet som marskalk kalt «Guds og himmelborgernes hoffmarskalker». Disse fire «hellige marskalker» var Antonius den Store, Kornelius, Hubert og Quirinus. Sammenhengen mellom de fire vises av den vanlige valfartsruten: først til Antonitterklosteret i Wesel, så til Cornelimünster i Eifel, deretter til St. Hubert i Ardennene og til slutt til St. Quirin i Neuss.
I kunsten avbildes Antonius som en svært gammel munk i munkedrakt for å indikere at han var grunnleggeren av klostervesenet. Han har ofte en bjelle eller en vievannskost, begge for å drive ut onde ånder, en gris (se over), en bok for å understreke hans hengivenhet til Skriften, eller med flammer for å indikere sykdommen St. Antoniusild, med kentauren og satyren han skal ha møtt på vei til Paulus av Theben, som kurvmaker eller som en ung mann som deler ut sin formue.
Les Athanasius' Vita Antonii (engelsk)
Se en side med mange bilder av Antonius