De hellige martyrene av Numidia (d. ~303)

Denne martyrgruppen led martyrdøden rundt år 303 under keiser Diokletian (284-305; d. 311). Vi kjenner ingen navn eller antall, men deres martyrium skjedde i den romerske provinsen Numidia mellom Mauretania og Africa proconsularis, i dag Tunisia og det østlige Algerie. Vi kjenner også årsaken til deres martyrium.

I 284 ble Diokletian keiser i den østlige delen av Romerriket, og opprinnelig var han positivt innstilt mot de kristne. Hans hustru Prisca og datteren Galeria Valeria skal selv ha vært kristne og lidd martyrdøden rundt år 314, og de feires som de kristne helgenene Alexandria og Valeria den 23. april. I tillegg fikk de kristne tillatelse til å bygge en stor kirke i Nikomedia rett ved siden av Diokletians palass.

Men i 303 vendte keiseren seg mot de kristne. Bakgrunnen kan leses i artikkelen om Diokletian. Keiseren utstedte den 24. februar 303 det første ediktet mot de kristne, noe som betydde starten på de voldsomme forfølgelsene som skulle kreve så mange ofre, bare ti år før kristendommen ble tolerert og begynte sin triumf i Romerriket. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica):

Det var i det nittende år av keiser Diokletians regjeringstid, i måneden Dystrus, som ble kalt mars av romerne, da festen for Frelserens lidelse var nær forestående, at det ble publisert kongelige edikter overalt, som ga ordre om at kirkene skulle jevnes med jorden og Skriftene bli ødelagt av ilden, og ga ordre om at de som hadde ærefulle stillinger skulle degraderes, og at tjenerne i husholdningen, hvis de sto fast i bekjennelsen av kristendommen, skulle bli fratatt sin frihet. Slik var det første ediktet mot oss. Men ikke lenge etter ble det utstedt andre edikter, som ga ordre om at alle lederne for kirkene på hvert sted var de første som skulle kastes i fengsel, og deretter med alle midler tvunget til å bære frem offer. (Bok 8, kapittel 2, avsnitt 4-5)

Med tilintetgjørelsen av de bibelske skriftene skulle grunnlaget for kristendommen fjernes. Samtidig ble de kristne gudstjenestene forbudt. Den egentlige opphavsmannen bak forfølgelsene var vel heller keiser Galerius [Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus] (305-11), Diokletians utpekte etterfølger, og forfølgelsene nådde sitt høydepunkt etter Diokletians abdikasjon i 305 og Galerius’ tronbestigelse. Kristenforfølgelsene i vestdelen av riket under keiser Constantius Chlorus (305-06) var mindre utbredt, slik at det først og fremst var Lilleasia, Syria, Palestina og Egypt som ble rammet. Der ble Galerius støttet i forfølgelsene av Maximinus II Daza (305-13) [eg Gaius Valerius Galerius Maximinus, opprinnelig Daia, vanligvis kjent som Maximinus Daia eller Daza]. Men i 311 ble Galerius svært syk og befalte at de ødelagte kirkene skulle gjenoppbygges, ettersom han nå håpet på de kristnes forbønn.

Ediktet av 24. februar 303 ga ordre om at kirker skulle ødelegges og de hellige bøker skulle overleveres til myndighetene og brennes, og straffen for ikke å adlyde ediktet var døden. Betegnelsen traditor (lat: tradere = å overlevere) ble et teknisk uttrykk for dem som hadde overlevert de hellige bøker, men også for dem som hadde begått den større forbrytelsen å utlevere de hellige messekar eller til og med sine egne brødre. Noen forrådte sin tro for å berge livet, men mange flere forsvarte troen med sitt blod. Kristne som var villige til å overgi de hellige bøkene til myndighetene, fikk amnesti av den romerske staten, men til gjengjeld ble de ekskommunisert av Kirken. En gjenopptakelse av disse såkalte traditores i Kirken var bare mulig etter en streng bot.

Mange prester og biskoper og ikke minst lektorer, som ofte var betrodd å oppbevare bøkene, nektet å gi fra seg de ofte kostbare manuskriptene, og bare deres økonomiske verdi var en god grunn for å nekte, og de valgte å dø fremfor å utlevere bøkene for å brennes. Straffen for å nekte var da også tortur og henrettelse. Ofrene ble kalt «Vokterne av de hellige skrifter» eller «Martyrene av de hellige bøker». Martyrenes modige bekjennelse av Kristus sto i grell kontrast det store svik og den helligbrøde biskop Fundanus av Abitina hadde begått like før. Han hadde nemlig blitt tvunget til å overlevere de hellige bøkene til magistraten for at de skulle brennes. Men da magistraten kastet bøkene på bålet, kom et mektig regnskyll fra klar himmel og slukket flammene slik at bøkene ble reddet, og en voldsom haglskur herjet hele landet (Acta Sancti Saturnini, Dativi, et al., i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina).

I Cirta ble en mann ved navn Victor tvunget av magistraten Valentian til å kaste de fire evangeliene på bålet med sine egne hender (Augustin av Hippo, Contra Cresconium 3.27.30, i Corpus scriptorum ecclesiasticorum latinorum, hvor han siterer Gesta concilii Cirtensis). Men mens enkelte av de afrikanske kristne overga sine Bibler til flammene uten motstand, var det andre som var fast bestemte på å berge dem selv om prisen var martyriet. Biskop Felix av Tubyza i Numidia nektet for eksempel bestemt å gi opp sine libri deifici for å brennes, og etter at hadde blitt trukket fra tjenestemann til tjenestemann ble han til slutt halshogd for å ha brutt loven (Acta S. Felicis Episcopi, i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina).

Biskop Mensurius av Kartago gjemte de hellige bøkene, og som en bløff overga han til Cerberus alle de heretiske bøkene han kunne få tak i. Da den romerske guvernøren ble informert om denne svindelen, nektet han å tro på det, og saken ble frafalt (Augustin av Hippo, Breviarium Collationis cum Donatistis). Men i Kirken mente mange at han var en traditor.

Antallet martyrer skal ifølge beregninger ha ligget på rundt 40 000. Bare få av dem er kjent ved navn, så derfor minnes Kirken dem sammen som én martyrgruppe. Den hellige biskop Augustin av Hippo (354-430) nevner spesielt martyrene fra Numidia. Den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2004) følger den førkonsiliære utgaven og minnes dem den 11. februar som De hellige martyrene av Numidia:

Commemorátio plurimórum sanctórum mártyrum, qui in Numidia in persecutióne Diocletiáni imperatóris comprehénsi sunt et, cum divinas Scriptúras contra imperatóris edíctum trádere noluíssent, crudélibus supplíciis eccruciáti occubuérunt.

Minnet om mange hellige martyrer, som i Numidia [i dagens Algerie], i forfølgelsen under keiser Diokletian ble arrestert og angivelig nektet å følge det keiserlige edikt om å utlevere De hellige skrifter, ble lemlestet av grusom tortur og døde.

Når man snakker om Martyrer av Afrika, menes bare Nordvest-Afrika, eller Africa Latina, for Nordøst-Afrika gikk under overskriften Egypt eller Etiopia. Under keiser Diokletian ble den gamle provinsen Africa delt i tre: provinsene Africa proconsularis, Byzacena og Tripolitiana. I tillegg kom Numidia, Mauretania Sitifensis og Mauretania Caesariensis, og disse seks provinsene utgjorde det senromerske Nordafrika.