Den hellige Eiliwedd ferch Brychan (~468?-490?)

Den hellige Eiliwedd levde i Wales i andre halvdel av 400-tallet, muligens født rundt 468. I sin Pedigree of Brychan’s Children nevner David Nash Ford henne ikke. Hun skal ha vært en av de ugifte døtrene av den halvt legendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (4/500-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales, med en mengde barn som var kristne pionerer i Sør-Wales og Cornwall. Han kalles også Bragan eller Fugatius og i Bretagne Fagan og Frachan, og tradisjonen sier at han hadde tre hustruer, 24 sønner og 25 eller 26 døtre. Han oppdro dem alle med tanke på at de skulle spre evangeliet blant waliserne. Noen av dem var helgener, og kirker har blitt viet i deres navn. Mange av disse angivelige sønner og døtre var høyst sannsynlig barnebarn. Alle synes å ha hatt ry som helgener, men med noen av dem er dette ikke sikkert.

Eiliwedd er den moderne stavemåten av den eldste formen av hennes navn. I den vespasianske versjonen av Cognatio de Brychan står det: Eiliueth y grugc gors auail (det vil si in agere lacus caltionis), og i den domitianske versjonen heter det: Elynet in monte Gorsauael, que pro amore castitatis martirizata est. I Peniarth MS 131 fra 1400-tallet heter det Elived yngorsebawl. I manuskripter som ikke er skrevet på walisisk, finner vi hennes navn i et utall varianter, blant dem Aeliuedha, Eilwetha og Ailphetha, alle tre i manuskripter av verker av Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220), Eliveta, Elevetha, Elevetta, Electa, Eylythe, Aylud, Aylett, Haylett, Haellide, Taylad, Ailed, Aled og Alud. Hun kalles også Elined, latinisert til Almedha (Almeda, Almheda, Almedia, Almedra, Almrdis), og andre former er Alma, Adwenhelye, Elyned, Eled, Eiluned, Euned, Filuned, Luned; muligens også Ellyn, Elywa, Ellyw, Elyw. De vanligste hovedformene i helgenleksikoner er Almedha, Aled og Elined.

Det er trolig hun som er udødeliggjort gjennom de walisiske stedsnavnene Llanelly og Llanelieu, og kanskje det bretonske Lanhelen. Noen mener at hun er identisk med St. Elen, som har tre gamle kirkededikasjoner på Lundy, i Abbotsham og i Croyde. Denne helgenen er Luned fra Mabinogion og Lynette fra Tennysons Gareth and Lynette. Hun antas også å være identisk med Enid fra Mabinogion og Tennysons Idylls.

Selv om de fleste av hennes søsken reiste til Cornwall, valgte hun å bli værende i Wales. Som ganske ung avlagt hun løfte om jomfruelighet og å vie seg til Kristus, og deretter flyktet hun fra sin fars kongelige residens for å unnslippe et ekteskap med prinsen av et nabokongerike. Hun dro til tre walisiske landsbyer – først til Llanddew, der hun ble så dårlig behandlet at hun dro til Llanfillo, og derfra til Llechfaen, hvor hun måtte sove på gaten fordi ingen ville gi henne en seng. Hun lovte innbyggerne i Llanddew at en straff ville hvile over landsbyen for skadene som ble påført henne, at landsbyen Llanfillo ville herjes av tyver og Llechfaen av misunnelse.

Hun søkte til slutt tilflukt i en skog nær Brecon i Powys, på en høyde kalt Slwch Tump, nå Penginger (en korrupsjon av Pebcefn-y-Gaer). Der fikk hun hjelp av den lokale Lord of the Manor til å bygge en liten celle, hvor hun levde som eneboer. Men hun pleide ofte å gå ned til the slottet Slwch for å tigge om brød, og hun ble alltid gjestfritt mottatt. Det fortelles ikke noe om at hun forutså sin egen skjebne, men snart ble hun oppdaget av sin kongelige frier. Da hun så ham, løp hun ned høyden. Han fulgte etter, tok henne igjen og i raseri hogg han hodet av henne med sverdet. Tradisjonen sier at en kilde sprang frem på stedet hvor hun ble myrdet. Dette skal ha skjedd i år 490, men kanskje på 500-tallet. Hun ble straks æret som helgen og martyr.

Eiliwedd står ikke på de vanligste listene over Brychans mange barn, men hun nevnes på William av Worcesters og John Lelands lister over Brychans barn som slo seg ned i Cornwall. William av Worcester kaller henne Helic, og Leland kaller henne Helye, mens Nicolas Roscarrock kaller henne St. Hick. Biskop Challoner sier at hun var datter av Brychan, og hennes minne ble holdt levende i Wales. Hun nevnes også som søster av den hellige Canoc. Rice Rees sier at hennes navn er Elined. Den hellige Keyne Wyry (Kean, Kenya, Keyna, Ceinwen; wal: Cain; lat: Caginus) var hennes søster eller niese.

William Worcestre (ca 1415-85) sier at «St. Elevetha» ble gravlagt i Usk, men andre skribenter er enige om at hun ble gravlagt i sin celle, som ble det første St. Aled’s kapell på Slwch-høyden og deretter en liten kirke av en viss betydning i middelalderen. Den nevnes første gang i et gavebrev fra den normanniske biskop Bernard av S. David’s (1116-49) til prioren og klosteret i Brecon. Det finnes flere referanser til den i senere dokumenter, men etter reformasjonen ble den gjort om til en låve. Kirken lå rundt halvannen kilometer øst for Brecknock og rundt en kilometer fra en gård, tidligere residens for familien Aubrey, lord of the manor av Slwch, en adelstittel som ble tildelt Sir Reginald Awbrey av Bernard Newmarche i regjeringstiden til William Rufus. Noen spor av dette huset kan fortsatt spores, og et gammelt barlindtre, med en kilde ved foten, markerer stedet nær der hvor kapellet tidligere sto. Mr. Hugh Thomas, som skrev et essay om Brecknockshires historie i 1698, forteller at denne kirken da var uten tak og ute av bruk, og at befolkningen der kalte den St. Tayled. Stedet er nå nesten umulig å identifisere.

Det var Hugh Thomas som skrev ned den versjonen av hennes legende som verserte på hans tid (Harleian MS 4 181). Han kalte henne «St Lhud, det vil si vrede; hun kalles vanligvis St Alud eller Aled, men Giraldus Cambrensis kaller henne Almedha». Denne legendariske biografien har en mistenkelig likhet med historien om den hellige Winifred, som selv er en fascinerende kvasi-legendarisk skikkelse med en folkloristisk herkomst. Men bollandistene sier seg tilfreds med bevisene for hennes kult.

Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220) skriver om henne i hans Itinerarium Cambriae eller Itinerary through Wales («Reise gjennom Wales»). Han skriver om de mange kirkene i Wales som er oppkalt etter Brychans barn, og spesielt om den på toppen av en høyde i regionen Brecknock, ikke langt fra slottet Aberhodni. Han skriver at denne kirken var åsted for bemerkelsesverdige hendelser på hans tid.

Ikke langt fra Brecon er det en kirke som kalles St. Aledha’s etter den hellige jomfruen som avslo en jordisk ektemann, ble forent med den evige konge og triumferte der i lykkelig martyrium. En høytidelig fest holdes der til hennes ære hver 1. august, og mange mennesker kommer fra nær og fjern. De som lider av ulike sykdommer, får helsen tilbake på grunn av denne salige jomfruens meritter.

Jeg finner noen ting som hender på denne festen, temmelig bemerkelsesverdige. I kirken eller på kirkegården, under den dansen som føres rundt kirkegården med en sang, ser du menn og jenter plutselig falle til bakken som i transe. Deretter hopper de opp og ned som om de var vanvittige, og med hendene og føttene mimer de for folk hvilket arbeid de har utført ulovlig på store fester. Du ser en mann som legger sin hånd på plogen og en annen som synes å drive frem oksen, mens de gjør arbeidet lettere med den vanlige grove sangen.

En imiterer håndverket til en lappeskomaker, en annen forestiller en garver. Du ser en jente med en håndteine som trekker ut tråden og nøster den opp igjen på spolen. En annen ordner trådene på veven mens hun går av sted, og en annen kaster skyttelen og synes å veve. Når de går inn i kirken og føres til alteret med sine offergaver, ville du bli forbløffet over å se dem plutselig komme til sans og samling igjen. På denne måten, ved den guddommelige nåde som ikke gleder seg over synderes død, men deres omvendelse, blir mange mennesker som er dømt av sine egne handlinger, korrigert og forbedret på disse festdagene.

Gerald var erkediakon av Brecon fra 1175 og i mer enn tyve år og bodde bare noen kilometer unna i Llanddew, som hadde vært senteret for en keltisk kristen kommunitet eller clas. Han hadde god anledning til å verifisere detaljene i oppførselen han beskriver, som synes å ha sin fjerneste opprinnelse i danse- og mimespillene i et førkristent fruktbarhetsritual. Fra hele Wales fortelles det til langt inn på 1800-tallet om skikken med å danse på nordsiden av kirkegårder, hvor begravelser skjedde sjeldnere, ikke bare ved bryllup, men også på fester og drikkegilder. Historien gir verdifulle bevis på sammenvevingen av fromme og utenom-religiøse legender med den tradisjonelle kulten, like historisk respektabel som mange andre, av en keltisk eremitt med et eksepsjonelt hellig liv.

Giraldus sier at festen for Eiliwedd ble holdt «i begynnelsen av august», mens Cressy i sin kirkehistorie for Bretagne angir 1. august. Nicolas Roscarrock angir 17. mars som hennes minnedag, men sier at hennes fest ble feiret i hennes kapell i Endellion på lørdag etter Epifani. Hun er ukjent for de walisiske kalenderne, selv om hun står i minst en latinsk kalender. Hennes minnedag er også i våre dager 1. august, og hun står fortsatt i det nye Martyrologium Romanum (2001), selv om nesten alt som er bevart om henne, er legender.