De hellige syv brødre (d. ~165?)

«De hellige syv brødre» skal alle ha vært sønner av den hellige Felicitas, en rik enke, og de skal ha lidd martyrdøden sammen med henne i Roma fordi de nektet å ofre til byens guder. Det skjedde enten rundt 150 under keiser Antoninus Pius (138-161) eller rundt 165 under keiser Markus Aurelius (161-80) – noen mener også at de ble drept rundt år 300 under keiser Diokletian (284-305). De syv ble brakt for fire forskjellige dommere og dømt til å dø på forskjellig vis noen måneder før moren. Navnene på de syv ble oppgitt å være Januarius (it: Gennaro), Felix (it: Felice) og Filip (it: Filippo), som ble pisket til døde; Silvanus (Silanus; it: Silano), som ble kastet utfor et stup og ned i Tiberen, og Martial (lat: Martialis; it: Marziale), Vitalis (it: Vitale) og Alexander (it: Alessandro), som ble halshogd. En versjon sier at Alexander ble brent levende i en ovn.

Legenden synes å være en tilpasning av historien om moren til de syv makkabeersønner i Det gamle Testamente (2.Makk 7). Historien om den hellige Symforosa og hennes syv sønner, martyrer i Roma med minnedag 18. juli, er så lik den om Felicitas at det godt kan være to utgaver av samme historie. Som om ikke dette skulle være nok helgener i en og samme familie, forteller legenden at også brødrenes søstre Rufina og Secunda senere ble henrettet. En annen versjon av historien forteller at Rufina og Secunda var søstre og av adelig romersk ætt, og led martyrdøden 257 i Roma.

Den eldste listen over romerske martyrfester, Depositio Martyrum fra pave Liberius’ tid (352-66), nevner under 10. juli syv martyrer som ble feiret sammen. Deres levninger var gravlagt i fire ulike katakomber, tre kirkegårder ved Via Salaria og en ved Via Appia. Felicitas og hennes sønn Silvanus ble gravlagt i Maximus-katakomben ved Via Salaria nær Roma, Felix og Filip i Priscilla-katakomben, Martial, Vitalis og Alexander i Coemeterium Jordanorum og Januarius i Praetextatus-katakomben. Til navnet Silvanus legges det til at hans legeme ble stjålet av novatianerne (hunc Silanum martyrem Novatiani furati sunt). Gravleggingen i fire ulike katakomber tilsvarer de fire ulike dommerne de ble ført for.

Det dreier seg her om autentiske martyrer, gravlagt på fire forskjellige gravfelter i Roma, men det er intet som egentlig knytter dem til hverandre eller til den hellige Felicitas. Men det at de ble feiret sammen og det faktum at en av dem, Silvanus, ble gravlagt nær Felicitas’ grav i Coemeterium Maximi, kan være opphavet til legenden. Den hellige kirkefaderen og biskopen av Ravenna Peter Krysologos (ca 380-450) kjente deres Passio i den samme form som vi. Den hellige pave Gregor I den store (590-604) referer til martyraktene i sin Homiliae super Evangelia.

Denne Alexander er blant de martyrene som nevnes i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I). Hans navn ble tilføyd tidlig på 500-tallet av den hellige pave Symmachus (498-514). Mange har trodd at det her var snakk om pave Alexander I (105-115), men da er det rimelig å anta at han ville blitt nevnt sammen med pavene Linus (67-76), Kletus (76-88) og Klemens (88-97) før forvandlingen og ikke sammen med martyrene etter forvandlingen.

De hellige syv brødre og jomfruene Rufina og Secunda ble feiret samtidig den 10. juli. Festen er veldokumentert i tidlige romerske sakramentarier og ble allment utbredt i kristenheten. Festen ble fjernet fra den romerske generalkalenderen ved kalenderreformen i 1969 og henvist til lokale kalendere. Felicitas feires den 23. november. Hun ble muligens fortrengt fra Den romerske canon under pave Gelasius (492-96) til fordel for de hellige Perpetua og Felicitas.

En av de syv martyrene, Martial, æres som skytshelgen for Torricella Peligna i Abruzzo og for Isca sullo Ionio i Calabria i Italia. Alexander er skytshelgen mot uvær, hodesmerter og blødninger. Allerede i tidlig kristen tid fantes det et bilde av Felicitas og hennes syv sønner på en apsisfresko i det underjordiske Martyrium S. Felicita i Maximus-katakomben i Roma fra 500-tallet, men dessverre er denne fresken ødelagt. I 1812 fant man ved utgravninger i Titus-termene i Roma en freske som viser Felicitas og hennes syv sønner.