Den hellige Antonius av Martkofi (500-t)

Den hellige Antonius var en av De tretten hellige syriske fedre, grunnleggerne av Georgias klostervesen. De kom til Georgia på 500-tallet etter anmodning fra den georgiske kongen Parsman VI (542-57) og katolikos Evlavius (Eulabius) (552-60). De slo seg ned på fjellet Sedaseni overfor byen Mtskheta, hvor de grunnla et kloster. Derfra sendte deres leder, den hellige Johannes av Sedaseni, dem ut til ulike deler av Georgia.

Antonius elsket ensomheten og ble eneboer i kløften Lonoati, og han fikk derfor tilnavnet Mart’Omq’Opeli (= eneboer). Men de mange nysgjerrige kristne som ble tiltrukket av hans bønner og mirakler, forstyrret hans ro, så han bygde et kloster for sine trofaste disipler. Selv trakk han seg tilbake i ensomhet på den andre siden av elven Alazani, og senere slo han seg ned på fjellet Akriani, som opprinnelig het Martodmkopeli og senere Martkofi (Martkopi, Martqopi) etter hans tilnavn «eneboeren». I sin nye eneboerhytte spiste han mest planter og bark fra trær, og Gud sendte en bjørn for å bringe ham mat.

Antonius skal ha vært en disippel av den hellige Simeon Stylitt den Yngre av Sinaifjellet (ca 517-92), og han ble selv en stylitt (søylehelgen) og levde på en søyle han bygde på toppen av fjellet. Der oppe bodde han i atten år. Stedet lå noen få kilometer øst for klosteret til hans lærer, den hellige Johannes Sedasneli, og ikke så langt fra det klosteret som den hellige David, en annen av de syriske fedrene, hadde grunnlagt i Garedsja. I likhet med David fikk også Antonius næring fra en flokk hinder som kom og lot seg melke, og en adelsmann fra området hadde tatt ham under sin beskyttelse. Kirken i Martkofi må ha vært sentrum for et kloster, hvor Antonius ifølge overleveringen formelt hadde forbudt alle kvinner og alle hunndyr adgang.

Antonius’ legende er også forbundet med den om Acheiropoieton, som i vesten ble bevart av den hellige Veronika, om bildet som var et originalavtrykk av Jesus Kristus, som han hadde tatt med fra Edessa (i dag Sanliurfa). Antonius bar alltid med seg dette ikonet av Frelseren «ikke laget av menneskehender». Legenden forteller at Antonius døde i høy alder og at det over hans grav ble bygd en kirke, hvor hans ikon ble oppbevart. Det ble derfor kalt «ikonet av Martkofi» (Mart’Omq’Opeli). Ikonet forsvant i 1395 under Timur Lenks invasjon, men det bevirket fortsatt flere mirakler, noe den liturgiske feiringen til dets ære den 16. august erklærer.

De hagiografiske fortellingene som er viet Antonius selv, stammer fra håndskrifter fra 1700-tallet, to synaksariske Vitae, hvorav det ene synes som et sammendrag av det andre. Begge har oppstått sent. Ifølge disse ble ikonet Acheiropoieton, som Kristus hadde sendt til kong Abgar av Edessa for å helbrede ham for spedalskhet, i noen år ble gjemt omsorgsfullt av en biskop. Da ikonet, som flere ganger hadde reddet byen på underfullt vis, ble gjenfunnet, bemerket man at på det tøystykket som var viklet rundt originalen, var oppstått et nytt bilde som var lik originalen. Dette andre bildet hadde Antonius tatt med seg for å redde det fra nestorianerne, og deretter tatt det med seg til Georgia da han fulgte Johannes dit.

Antonius mottok et tegn fra Gud da hans død var nært forestående, og i det øyeblikket han døde, knelte han i bønn foran Kristus-ikonet. Hans disipler bar hans legeme ned fra søylen og grunnla ham i det klosteret han hadde grunnlagt, foran ikonet av Guds Mor. Antonius hadde en stor innflytelse på Iberia (nå Georgia) i Kaukasus.

Legenden forteller at da Antonius slo seg ned i villmarken, kom hinder til ham hver kveld for å nære ham med sin melk. En dag kom de tidligere enn forventet, og de ble fulgt av en såret kalv. Det var klart at noe hadde skremt dem. Da Antonius gikk den veien dyrene hadde kommet, oppdaget han en adelsmann, eieren av en nærliggende landsby, som jaktet på markene. Forbløffet over å se den gamle munken med sitt ikon stående midt i en flokk med hinder, ble adelsmannen, som var hedning, overbevist om at han var farlig. Han ga derfor ordre om at han skulle bringes til en smed for å få hogd av hendene.

Antonius ble straks ført til smeden, men da denne varmet opp sitt sverd og løftet det prøvende over munkens hode, falt han plutselig om og hans armer ble som tre. Den forbløffede smeden ble stum, men da Antonius gjorde korsets tegn over ham, ble han øyeblikkelig helbredet. Da adelsmannen hørte om miraklet, skjønte han at Abba Antonius virkelig var hellig og begynte å ære ham høyt. Han sa til ham at han bare måtte si hva han ville ha, så skulle han skaffe ham det. Munken ba bare om et stykke salt, og de brakte ham da to store blokker. Han brøt av en liten bit og plasserte den nær sin celle for dyrene.

Etter hendelsen hos smeden begynte mange mennesker å besøke Antonius, så han bygde et kloster for de troende. Men det varte ikke lenge før deres oppmerksomhet ble en byrde, og eldste Antonius flyktet fra verden til en fjelltopp, hvor han bygde seg en søyle. Derfra forkynte han for folket og der ble han værende resten av livet.

I Georgia æres hver enkelt av de tretten munkene som helgener, og Antonius’ individuelle minnedag er 19. januar. De har også en felles minnedag i den katolske og ortodokse kirke den 4. november som «Den iberiske (georgiske) Kirkens fedre», mens denne minnedagen feires den 7. mai i Georgia. En annen ortodoks minnedag som nevnes for Antonius, er 17. januar.

De tretten syriske fedre er den hellige Johannes av Sedaseni (Sedasneli) og hans tolv ledsagere, de hellige Abibus av Nekressi (Nekreseli), Antonius av Martkofi (Martkofeli), David av Garedsja (Garejeli), Isidor av Samtavisi (Samtavneli), Jesse av Tsilkani (Tsilkaneli), Josef av Alaverdi (Alaverdeli), Mikael av Ulumbo (Ulumboeli), Pyrrhus av Breti (Breteli), Shio av Mgvime (Mgvimeli), Stefan av Khirsa (Khirseli), Taddeus av Stepantsminda (Stepantsmindeli) og Zenon av Ikalto (Ikaltoeli).