Den hellige Anastasia Patricia (d. ~567)

Legenden forteller at Anastasia var datter av en egyptisk adelsmann og ble hoffdame ved keiser Justinians (527-65) hoff i Konstantinopel. Hun var usedvanlig vakker, og etter at hun tidlig ble enke, ble keiseren interessert i henne, noe som førte til at keiserinne Theodora ble voldsomt sjalu. Anastasia prøvde å unngå bråk, og for å unnslippe keiserinnens vrede, flyktet hun til Egypt. Der dro hun ut i ørkenen og gikk inn i et nonnekloster ved Alexandria, på et sted kalt Pempton. Dette klosteret ble senere oppkalt etter henne.

Etter at keiserinne Theodora døde i 548, satte keiser Justinian i gang en leteaksjon etter Anastasia, for nå ville han gifte seg med henne. Da flyktet hun ut i ørkenen Sketis (nå Wadi Al-Natrun), hvor hun møtte den hellige abbed Daniel. For hennes sikkerhets skyld lot han henne ikle seg mannsklær og kalte henne «evnukken Anastasius». Han ga henne en klostercelle i en hule tre mil fra Sketis, hvor hun kunne leve som munkeeremitt, noe som på denne tiden bare var tillatt for menn. Han ga henne en regel og beordret henne til aldri å forlate hulen og aldri motta noen. Han sørget for at bare en annen munk, en av hans disipler, visste om stedet. Denne munkens oppgave var å bringe en liten porsjon brød og en krukke med vann til hulen hver uke og sette det ved inngangen.

Anastasia levde i sin hule som eremittmunk i 28 år i konstant bønn. Alle trodde at det var evnukken Anastasius som bodde i hulen. En dag avslørte Herren for henne den dagen hun skulle dø. Hun skrev da et budskap til Abba Daniel på et potteskår: «Ta med spadene og kom hit». Dette la hun utenfor hulen så disippelen skulle finne det. Da abbed Daniel fikk beskjed, visste han at Anastasia var døden nær. Han dro sammen med sin disippel for å besøke henne og høre hennes siste ord. De hadde med seg alt som var nødvendig for begravelsen.

De fant at Anastasia fortsatt var i live, og Daniel hørte hennes skriftemål og ga henne kommunion. På Abba Daniels anmodning velsignet Anastasia ham og disippelen, og med ordene: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd» døde hun i fred. Dette var rundt 567-568.

Før sin død ba Anastasia om å bli gravlagt i sine egne klær. Men da graven var gjort klar, ga abbeden sin kappe til disippelen og ba ham om å kle den døde «broderen» i den. Da han tok på henne rassaen, la munken merke til at hun var en kvinne, men han turde ikke å si noe. Men da de vendte tilbake til klosteret etter å ha gravlagt nonnen, spurte disippelen Abba Daniel om han visste at «Athanasius» var en kvinne, og abbeden fortalte om alle detaljene i hennes historie. Senere ble abbedens fortelling skrevet ned og mottok mye ros.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Andre eksempler er de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.