| Den hellige Aretas (d. 523) |
Den hellige Aretas (Arethas) het egentlig Banu Harith og ble født i 427 i byen Najran (Nagran, Nedshran, Nadschran, Nedjeran, Negran) i kongeriket Himyar (i det nåværende Jemen) i det sørvestlige Arabia. Han er også kjent som Abdullah Ibn Kahn (eller Kaab).
Aksum var den gamle religiøse og politiske hovedstaden i Etiopia, omvendt til kristendommen av den hellige Frumentius. Tidlig på 500-tallet krysset etiopiere fra dette området Rødehavet og påtvang sitt styre på jødene og araberne i Himyar. En mann ved navn Yusuf As'ar, bedre kjent ved tilnavn som referer til hans fletter eller hestehale: Dhu Nuwas, Dzu Nuwas, Dhu-newas, Dunaan, Dunawan eller Masruq, tilhørte den avsatte herskerfamilien og hadde tidligere konvertert til jødedommen. Han avsatte kongen og ledet et opprør mot etiopierne. Han erobret byen Zafar og massakrerte garnisonen og presteskapet, og kirken der gjorde han om til en synagoge.
Deretter beleiret han byen Najran i det nordlige Jemen (nå i Saudi-Arabia), som var et av de viktigste kristne støttepunktene i området. Han møtte sterk motstand, og til slutt lyktes han bare fordi han lovte amnesti til innbyggerne hvis de overga seg. Mot Aretas' råd gjorde de det, men da fikk Dhu Nuwas soldatene til å plyndre byen og dømte alle kristne til døden hvis de ikke ga opp sin religion og gikk over til jødedommen.
Motstandslederen i Najran var Banu Harith, som fikk sitt navn endret til Aretas i Martyrologium Romanum. Han og medlemmene av hans stamme som hadde støttet ham, ble halshogd, mens prestene, diakonene og de konsekrerte jomfruene ble brent til døde. Dhu Nuwas forsøkte å få Aretas' hustru Ruma til å gå med på å leve sammen med ham, og da hun nektet, fikk han hennes to døtre (eller datter og datterdatter) henrettet foran hennes øyne. Hun ble tvunget til å smake på deres blod, og deretter ble også hun halshogd.
Katolske martyrologier sier at antallet døde i denne massakren var 340, mens andre kilder sier at 4.000 mennesker ble drept. Datoen for massakren varierer i de ulike kildene, men en sier at den skjedde den 25. november 523 (ikke i 560, som flertallet av arabiske historikere hevder).
Flyktninger fra Najran spredte nyheten om massakren over hele Midtøsten. Det var en universell fordømmelse av ugjerningen, som gjorde et dypt og skremmende inntrykk som varte i mange generasjoner. Muhammed nevner massakren i Koranen og fordømmer de skyldige til Helvete (Sura 85). Patriarken av Alexandria skrev til de østlige biskopene og ba om at de massakrerte ble minnet som martyrer, og han og keiseren ba kongen av Aksum, Kalib, kjent hos greske historikere som den hellige Elesbaan eller Hellesthaios, om å hevne massakren. Det gjorde han med stor råskap, og selv om han skal ha blitt en eksemplarisk eremitt i Jerusalem på slutten av sitt liv, er det underlig å finne ham som helgen i Martyrologium Romanum.
Det var den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som satte inn Aretas og Najran-martyrene samt Elesbaan i Martyrologium Romanum da han reviderte det på 1500-tallet. Det er ingen tvil om at martyrene døde fordi de holdt fast ved den kristne tro, og Elesbaan kan godt ha angret sin grusomhet og ha dødd en god død. Imidlertid var de alle nesten sikkert monofysittiske heretikere, som mente at Kristus hadde bare én natur, den guddommelige, siden den etiopiske Kirken var hovedsakelig monofysittisk i sin offisielle doktrine.
Enten var Baronius uvitende om dette, siden hans kunnskaper om de østlige kirkene var beskjedne, eller så avgjorde han at martyriet unnskyldte det som trolig uansett ikke var noe mer enn teknisk heresi. Martyrenes minnedag sammen med Elesbaan er 24. oktober.