Den hellige Augustine Webster ble født på et ukjent tidspunkt på et ukjent sted i England. Han studerte ved universitetet i Cambridge, og deretter sluttet han seg til karteuserordenen (Ordo Cartusiensis – OCart). Karteuserne er den strengeste ordenen i den vestlige Kirken og består av semi-eremitter. De kommer sammen til tidebønnene og andre liturgiske feiringer, men tilbringer resten av tiden i ensomhet med botsøvelser, manuelt arbeid, studier og kontemplativ bønn. Ordenen ble grunnlagt i 1085 av den hellige Bruno karteuseren (ca 1030-1101).
Augustine ble munk i karteuserklosteret Sheen («Jesus av Betlehem av Sheen»), som var det største i England, grunnlagt i 1415 på sørbredden av Themsen, nå Richmond on Thames i Stor-London. Snart etter sin løfteavleggelse og prestevielse ble han i 1531 utnevnt til prior i karteuserklosteret «Vår Frue av Melwood» i Epworth på øya Axholme i det nordre Lincolnshire.
Den engelske reformasjonen startet med en etter forholdene banal ekteskapssak. Se Martyrene fra den engelske reformasjonen for bakgrunnsinformasjon. Kong Henrik VIII (1509-47) hadde skilt seg fra sin dronning, Katarina av Aragón, datter av Ferdinand og Isabella av Spania, og tidlig i 1533 giftet han seg med Anne Boleyn.
Den 30. mars 1534 vedtok parlamentet en suksesjonslov (Act of Succession), som krevde at alle over seksten år skulle anerkjenne Anne Boleyn som lovlig dronning og hennes barn som arvinger til den engelske tronen. Samtidig erklærte kongen seg som øverste leder for kirken i England, og han lot parlamentet vedta Suprematiloven (Act of Supremacy). En ed som anerkjente denne tittelen, ble gjort obligatorisk (supremati-eden). Men loven sa ingenting om hvordan eden skulle formuleres, og i praksis ser det ut til å ha vært store forskjeller. Det virker som om de fleste ble bedt om å sverge på suksesjonsloven, det vil si kongens ekteskap med Anne Boleyn. Implisitt lå dermed en anerkjennelse av at Henriks ekteskap med Katarina var ugyldig, noe som var i strid med pavens avgjørelse og som dermed involverte suprematispørsmålet.
Men etter en måned der ble de overtalt til å gi etter av erkebiskop Edward Lee av York, som overbeviste dem om at loven ikke stred mot troen. Men de fikk aldri se innledningen til loven. Etter å ha blitt løslatt fra fengselet, signerte p. Houghton og flere munker eden med mange betenkeligheter og med tilføyelsen quatenus licitum esset, «så langt det er lovlig». Noen dager senere, den 6. juni 1534, kom en væpnet gruppe soldater til klosteret og tvang alle prestene til å undertegne den modifiserte eden. 27 prester, en diakon, to seminarister og tretten legbrødre signerte under sterkt press. Prior John Houghton sa: «Vår time er ennå ikke kommet, men innen et år skal jeg fullføre løpet».
I november 1534 ratifiserte parlamentet suprematiloven, som ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England», kalt Anglicana Ecclesia. Den 1. februar 1535 ble loven satt i verk og kongen tok tittelen formelt. Loven ble raskt fulgt av en forræderilov (Treason Act) den 15. februar, som krevde at supremati-eden skulle avlegges uten noen tilleggsklausuler. Loven gjorde det til høyforræderi å motsette seg kongens nye tittel, og straffen var dødsstraff ved å bli hengt, buksprettet og partert («hanged, drawn and quartered»). Alle biskoper, prester og ordensfolk ble pålagt å undertegne et formelt dokument som eksplisitt anerkjente kong Henrik VIII som overhode for kirken i England.
I februar 1535 var Augustine og den hellige karteuserprioren Robert Lawrence fra Beauvale i Nottinghamshire i London i forretninger for sine klostre. Prior John Houghton ønsket sine gjester velkommen, og de diskuterte karteusernes holdning til kongens kirkepolitikk, som snart skulle tvinges på hele landet og dermed på alle Kirkens tjenere, også munkene. De tre prestene bestemte seg for å dra til kongens mektige og ambisiøse rådgiver Thomas Cromwell for å søke dispensasjon fra eden. Senere på året ble juristen og legmannen Cromwell utnevnt til kongens generalvikar for å styre den engelske kirken i kongens navn.
Uten hell forsøkte de å forhandle frem for sine kommuniteter en akseptabel form for ed «så langt Guds lov kunne tillate». Cromwell avviste alle slike betingelser og sa at han «brydde seg ikke om Kirken, og Augustin kunne si hva han ville», alt han ønsket å vite var om de ville sverge en direkte ed eller ikke. Da de nektet, ettersom de mente at det var snakk om et trosspørsmål, ble de den 13. april 1535 dømt til å sperres inne i Tower.
Robert Lawrence og Augustine Webster hadde ikke blitt forelagt eden, så den 20. april ble de forhørt igjen og bedt om å avlegge eden. Da de nektet, ble de sendt tilbake til Tower. Der fikk de tre karteuserpriorene selskap av en fjerde prest, den hellige birgittineren Richard Reynolds fra klosteret i Syon Abbey i Isleworth. Den 26. april gjentok alle fire sitt avslag på å avlegge eden. Forberedelsene ble allerede gjort til den spesialkommisjonen som skulle dømme dem. Den besto av kansler Audeley (Thomas Mores etterfølger), hertugen av Norfolk, Cromwell og nesten tyve av de ledende adelsmenn og dommere.
I rettssaken mot de fire i Westminster Hall den 28. april 1535 nektet alle å anerkjenne kongen som overhode for Kirken i England, men de erklærte seg ikke skyldig i forræderi, siden de ikke hadde nektet «i ondsinnet hensikt». Dette uttrykket var tatt inn i loven for å redde slike som dem, og både deres og Mores’ og Fishers liv var avhengig av det. Men under rettssaken instruerte dommeren juryen at «alle som benektet kongens overherredømme, gjorde det i ondsinnet hensikt». Likevel rådslo juryen lenge uten å komme frem til en fellende dom. Men da gikk den rasende Cromwell inn til juryen og truet med å få dem hengt, og da dømte de munkene til døden. Richard Reynolds ba sine dommere om å få noen dagers utsettelse slik at han kunne forberede sin samvittighet og dø som en god munk.
Thomas More, som satt innesperret i Tower, fikk ta imot besøk av sin datter Margaret Roper, og den 4. mai 1535 så de sammen karteuserne gå til skafottet. More sa til sin datter: «Ser du ikke at disse velsignede patre nå går like muntre i døden som brudgommer til sitt bryllup?»
John Houghton ble henrettet først slik at de gjenværende kunne få en sjanse til å angre seg. Han sto i en vogn med tauet rundt halsen, så ble vognen trukket bort. Men forrædere fikk i dø ved henging, så han hang bare i noen sekunder før han ble skåret ned i live. Bøddelen lot ham komme til seg selv før han ble buksprettet og innvollene trukket ut. Da bøddelen etter noen vanskeligheter fant hjertet, så John på det der det pulserte i mannens hånd og sa: «Og hva vil du gjøre med mitt hjerte, o Kristus?»
Deretter ble han halshogd og kroppen ble delt i fire. Hans hode ble satt på en stake på London Bridge og andre deler av kroppen ble hengt opp på andre trafikkerte steder i ulike deler av London. En av fjerdedelene med en arm ble hengt opp over porten til karteuserklosteret i byen for å skremme munkene til å gi etter. Og han ble føde for fugler.
Etter John Houghton led de andre samme skjebne, først de to gjenværende karteuserne, deretter John Haile og til slutt Richard Reynolds. Han hadde oppmuntret de andre på skafottet og lovt dem en «himmelsk middag etter deres skarpe frokost for sin Mesters skyld». Da nyheten om henrettelsene spredte seg utenfor landet, følte hele Europa indignasjon og avsky.
De fem var de første martyrene i den engelske reformasjonen, mens resten av karteuserne i London led forfølgelse av ulik slag ennå i to år. Noen ble sendt til andre steder, noen tilpasset seg, mens ti forble standhaftige. De ble sperret inne i Newgate-fengselet hvor ni av dem sultet i hjel; den tiende overlevde, men ble hengt, buksprettet og partert (se De atten engelske Karteusermartyrene).
De fem martyrene og de andre karteusermartyrene ble alle saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret.
De tre karteuserpriorene og Richard Reynolds ble helligkåret den 25. oktober 1970 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78) som fire av de Førti martyrer fra England og Wales. Deres minnedag var tidligere dødsdagen 4. mai, og lenge ble De førti helgenene minnet den 25. oktober, dagen for helligkåringen, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, ble deres dødsdag 4. mai valgt som dato for feiringen av alle de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. april 1998