Den hellige Babolenus (Babulenus, Bubulenus, Barbolenus, Bobolen; it: Baboleno, Bobuleno, Boboleno) levde på 600-tallet i Nord-Italia. Han ble munk i klosteret Bobbio, et avsidesliggende sted i Appenninene mellom Milano og Genova, nå i provinsen Piacenza i regionen Emilia Romagna, som var grunnlagt av den hellige Kolumban (d. 615). Han ble den fjerde abbeden av Bobbio etter grunnleggeren Kolumban, den hellige Attalas (615-27) og den hellige Bertulf (637-40). Babolenus kan ikke ha innehatt embetet lenge, for Bertulfs dødsår angis til 640 og Babolenus døde «rundt 640».
Det er umulig å skille ut elementene i Babolenus’ biografi som er smeltet sammen med hagiografiske historier om andre samtidige munker med samme navn, som også hadde ansvar for klostre som knytter sin opprinnelse direkte eller indirekte til Kolumban. Spesielt gjelder det den hellige Babolenus av Fossés (d. ca 677), første abbed av Saint-Maur-des-Fossés, og den hellige Babolenus som var tredje abbed av Stavelot-Malmédy i Ardennene. En tradisjon forteller at Babolenus av Fossés var av italiensk opprinnelse og munk i Bobbio før han flyttet over Alpene.
Nyere historikere er tilbøyelige til å identifisere den Bobolenus som fulgte Kolumban i eksil fra Burgund etter dronning Brynhildas intriger og hjalp ham i hans forkynnelse ved Bodensjøen nær Bregenz, med den fremtidige abbed i Bobbio. Han var da trolig av frankisk opprinnelse. Det må imidlertid bemerkes at Kolumbans biograf Jonas, som valgte heller å dediserte biografien til Bobolenus snarere enn til abbed Waldebert av Luxeuil, aldri antydet at Bobolenus var en direkte disippel av Kolumban.
Men det er ingen tvil om at Babolenus etterfulgte Bertulf som abbed i Bobbio, sannsynligvis i 640. Benediktinske historikere skriver at han mildnet visse disiplinære straffer og noen uforsonlige liturgiske skikker i Kolumbans regel og innførte den hellige Benedikts regel i stedet for regelen til grunnleggeren, og dermed ble Bobbio et kloster i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB). I begynnelsen var observansen frivillig, men i tidens løp erstattet den fullstendig Kolumbans langt strengere regel. Senere sluttet Bobbio seg til Montecassino-kongregasjonen. De benediktinske historikere sier at dette førte til en stor oppblomstring for klosteret, som da talte 150 munker, og at han oppnådde fritak for klosteret og klosterkirken fra biskopens jurisdiksjon, og de presenterer ham som en fremragende lærer, en pedagog for barn.
Privilegiene adressert til ham fra pave Theodor I (643-49) den 4. mai 643, som etter anmodning fra kong Rotharis (636-52) og dronning Gundiberga ga abbeden i Bobbio rett til å bruke mitra og andre pontifikalier, og forskriftene fra kong Radoald (652-53) av 4. november 652, er trolig senere forfalskninger, eller i det minste et resultat av betydelige interpolasjon. Men det er klart at Babolenus forsvarte klosterets uavhengighet, og det er også dokumentert at Babolenus utvidet klosterbiblioteket ved å bygge en ny etasje, som deretter fikk hans navn, for oppbevaring av manuskripter.
Den nøyaktige datoen for Babolenus’ død er ukjent. Han ble gravlagt i klosterkirken, og snart utviklet det seg en kult blant munkene i Bobbio, smeltet sammen med den for grunnleggeren og hans etterfølgere som abbeder. Minnedagen for Babolenus oppgis til 17. desember, mens Menologium Benedictinum minnes ham den 10. juni, tilsynelatende en sammenblanding med abbed Babolenus av Fossés. Datoen 21. november som angis i Bibliotheca hagiographica latina, er trolig også resultatet av en feil, dette er dagen for Kolumbans translasjon. Den 31. august feirer klosteret i Bobbio overføringen av Babolenus’ relikvier, sammen med relikviene av Kolumban, Attalas, Bertulf og andre hellige munker og nonner fra Bobbio. På denne datoen i 1482 ble levningene av disse helgenene identifisert, og de fikk en mer prominent plassering under høyalteret. I 1910 fant det sted en ny undersøkelse, og mens relikviene av Kolumban, Attalas og Bertulf fortsatt var på plass, var Babolenus’ knokler lagt i et skrin og plassert et annet sted.
Det er noe tvil om Babolenus har tittelen hellig, slik Bucelin hevder, for verken bollandistene eller Mabillon gir ham noen tittel i det hele tatt.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CE, zeno.org, treccani.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. oktober 2011