Den hellige Kolumban av Bobbio (~542-615)

Den hellige Kolumban (Columban; kelt: Columbán; lat: Columbanus) ble født rundt 542 (mellom 530 og 545) i den vestlige delen av provinsen Leinster (Laighean) i Midt-Irland. Han kalles noen ganger «den Yngre» for å skille ham fra den hellige Kolumba av Iona (Columcille). Kolumban kom sannsynligvis fra en adelig familie og fikk en god utdannelse i Clonard. Det var Irlands store moderskole, grunnlagt av den hellige Finnian med en gælisk blanding av hellighet og lærdom. Fra hans egne verker er det tydelig at han var kjent ikke bare med Bibelen, men også de latinske kirkefedrene og hedenske latinske forfattere som Seneca, Horats, Virgil og Ovid.

Det var rundt denne tiden at kongen av Cualann sendte sin datter til Finnian i Clonard slik at hun kunne lære å lese psalteret på latin, så derfor er det rimelig å anta at Clonard også hadde noen kvinnelige studenter. Kolumbans første biograf Jonas, en italiensk munk fra klosteret Bobbio, forteller at han var vakker og lyshudet og at han snart ble utsatt for det som beskrives som «alvorlige kjødelige fristelser», spesielt fra det Jonas kaller lascivae puellae («løsaktige kvinner»). Kolumban spurte da en kjent kvinnelig eneboer til råds. Hun rådet ham til å flykte fra fristelsen, om det så skulle drive ham vekk fra sitt fødeland. Kolumban så dette som mer enn bare et fornuftig råd til en ung mann plaget av ordinære pubertetsprøvelser; det var for ham et kall til å gi avkall på verden og definitivt velge klosterlivet fremfor det verdslige liv. Han forlot sin mor til tross for hennes voldsomme protester – hun prøvde til og med å blokkere døren, og han flyktet først til en disippel av Finnian, den hellige munken Sinell av Cleenish, som bodde på Cluain Inis (Cleenish Island), en øy i Lough Erne.

Men derfra dro han allerede før han var tyve år gammel, og han trådte rundt 560 inn i det nyopprettede klosteret Bangor ved Carrickfergus på Belfast Lough i provinsen Ulster. Det skulle bli et av de mest betydningsfulle klostre og sentre for kunnskap i vesten. Her ble han disippel av den hellige abbed Comgall. Han studerte Bibelen grundig og skrev en kommentar til Salmenes bok. I Bagnor virket Kolumban i forskjellige embeter i nesten tretti år, blant annet som novisemester, men svært lenge også som lærer i klosterskolen. Dermed bidro han til å forme de mange irske misjonærmunker som snart skulle vandre gjennom hele Europa og vesentlig bidra til verdensdelens kristning.

Da Kolumban var rundt 45 år gammel, fikk han i år 590 lov av sin abbed til å dra som misjonær til det europeiske fastland som deorad De, det vil si en som drar i «frivillig eksil for Kristus», et kjent fenomen i den keltiske Kirken på den tiden. Kolumban skulle bli den største og mest innflytelsesrike av de irske munkene på kontinentet og kan med rette beskrives som en europeisk helgen. Han dro av gårde sammen med tolv ledsagere, blant dem de hellige brødrene Deicola og Gallus og de hellige Attalas og Kolumban junior. De åtte andre var Cummain, Eogain, Eunan, Gurgano, Libran, Lua, Sigisbert og Waldolenus. På de fleste listene står også en Domgal, men der nevnes ikke Deicola, så det er kanskje samme mann.

De dro først til England og Wales, hvor Kolumban samlet flere munker som ville reise sammen med dem. Derfra dro de via Bretagne til Gallia, hvor situasjonen var lite oppmuntrende. Etter at kong Klodvigs sønn Klotar I (511-61) døde i 561, hadde frankerriket blitt delt igjen, noe som førte til interne konflikter og generell sivil uro. I tillegg hadde barbarinvasjoner og et likegyldig presteskap redusert religionen til et lavmål. Området var nominelt kristent, men hadde kommet langt bort fra troen. Det var imidlertid modent for misjonærer, og de hadde en viss suksess.

De irske munkene begynte utvilsomt straks å forkynne for folket og oppmuntre dem gjennom sitt eget eksempel. Etter en tid i Bretagne dro de til Burgund, hvor Kolumban straks opprettet fruktbare forbindelser med den frankiske adel og Merovingerkongene, som den hellige kong Guntram av Burgund (Guntramnus, Gontran) (561-92), en sønnesønn av kong Klodvig. Kongen hilste dem varmt velkommen og ga rundt 590 et gammelt romersk fort som lå halvveis i ruiner til Kolumban. Det lå i den vestlige utkanten av i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg i Alsace-Lorraine, og der grunnla han klostret Annegray i Haute-Saone.

Dette stedet ga Kolumban de to tingene han ønsket mest av alt: stille kontemplasjon av Gud og arbeid blant sjeler. De mørke fjellskogene med sine enda mørkere huler ga ham konstant isolasjon fra verden, som Guds kjærlighet lærte ham å flykte fra. Samtidig trengte de enkle, ulærde hedningene i disse skogene hans undervisning i troen. For å finne ro for bønn bodde Kolumban ofte i lange perioder i en hule en mil fra klosteret, og han brukte en budbringer for å holde kontakten med brødrene.

Gruppens enkle liv og åpenbare hellighet trakk disipler som ville slutte seg til dem og syke som ønsket å bli helbredet av deres bønner. En tid levde de i ruinene av fortet, men dette stedet snart ble for lite for alle som ønsket å leve under hans ledelse, så han grunnla et nytt hus, som på grunn av sine kilder ble kalt Fontes, nå Fontaines.

Begge klostrene opplevde fortsatt sterk tilstrømning, og det førte til den viktigste grunnleggelsen, Luxovium (Luxeuil) ved Belfort vest for Mulhouse, som Kolumban grunnla i 593. Igjen var det snakk om en gammel borg som ble gitt dem av kong Guntram. Der bygde han et kloster av steinene fra ruinene av et gammelt romersk bad og et tempel. Dette klosteret, hvor Kolumban var den første abbeden, skulle bli et av Europas religiøse og kulturelle sentra og fikk stor innflytelse på hele utviklingen og kulturen i vesten. Snart strømmet unge adelige fra hele det frankisk-burgundiske området til Kolumbans klostre. Kolumban styrte Luxeuil i 25 lykkelige år og fungerte som abbed for alle tre klostrene. Snart spredte hans disipler seg over hele Europa og bygde klostre i Frankrike, Tyskland, Sveits og Italia. Mange helgener fikk sin opplæring i Kolumbans klostre, som den hellige Donatus av Besançon, Faro av Meaux, Babolenus av Fossés, Audomarus av Thérouanne (fr: Omer), Romarik av Remiremont, Wandregisel av Fontenelle (fr: Wandrille), Acharius av Noyon, Amandus, Filibert, Walaric av Leuconay (fr: Valéry) og andre.

Abbed Jonas forteller at Kolumban og hans kommunitet ba for hustruen til en mann, og hun ble straks helbredet etter at hun hadde vært syk i over et år. Han forteller også hvordan denne mannen brakte dem en vogn med brød og grønnsaker, noe som var høyst velkomment fordi klosteret var så fattig at de bare kunne gi en syk bror røtter og bark.

En dag da Kolumban gikk gjennom skogen og bar med seg Den hellige skrift, diskuterte han med seg selv om han ville foretrekke å bli overfalt av villdyr eller av onde menn. Han gjorde korsets tegn mange ganger mens han grunnet over dette spørsmålet og gikk dypere og dypere inn i skogen. Hans spørsmål ble besvart da tolv ulver viste seg og kom mot ham. Han ble stående ubevegelig mens de omringet ham og han ba: «Å Gud, kom til min hjelp. Vær snar til frelse». De kom nærmere og nappet i klærne hans mens han sto ubevegelig. Så snudde de og gikk inn i skogen igjen. Da han trodde at hans spørsmål var besvart, fortsatte han å gå. Men han hadde ikke kommet langt før han hørte stemmene til schwabiske røvere som herjet landsbygda. Igjen ble hans utholdenhet testet, men de rørte ham ikke.

En annen gang, da han gikk enda lenger inn i skogen, fant han til sin asketiske glede en mørk hule som han gjorde til sin egen ved straks å temme den rasende bjørnen som bodde der. En annen historie sier at han drepte bjørnen med bare hendene! Men biskop Chamnoald, som en gang var Kolumbans disippel, sier at vi ikke bør undre oss over at fugler og villdyr skulle lystre ordrene fra en mann av Gud. Chamnoald forteller at Kolumban pleide å rope til de ville dyrene når han gikk ut i skogen for å faste eller be, og at de pleide å komme til ham med en gang. Han pleide da å klappe dem og kjærtegne dem, og de ville dyrene og fuglene hoppet da omkring ham og opp på ham i ren glede. Biskopen sa at han selv hadde sett dette, og at selv ekornene kom når han ropte, klatre opp på hendene og skuldrene hans og løpe ut og inn av foldene på kutten hans.

I hele Kolumbans liv var han opptatt av å finne ut av hva som var Guds vilje og så gjøre den. Når den kjærligheten han alltid vekket gjennom sine åndelige og til og med legemlige gaver ble åpenbar til og med for ham selv, flyktet han til sin bjørnehule for å være alene med Gud. Han virket å være redd for å tiltrekke seg andres kjærlighet og distrahere dem fra Guds kjærlighet. En gang da han ba i sin hule, mottok han en guddommelig åpenbaring om at mange av hans elskede munker var blitt syke. Straks skyndte han seg hjem til Luxeuil. Han bød de syke munkene stå opp og treske kornet på treskegulvet, og ifølge Jonas ble de lydige brødrene straks helbredet mens de ulydige ble værende syke i nesten et helt år og var like ved å dø. En dag før middag drev kjellermesteren og tappet øl fra en tønne da han ble tilkalt av Kolumban. Han skyndte seg straks dit, og i farten glemte han å sette i korken. Det er unødvendig å si at da han kom tilbake til kjelleren, fant han at ikke en dråpe var spilt!

Den åndelige ideen bak Kolumbans vandrende munker var tanken på at vi har vårt hjem i himmelen; på jorden er vi bare pilegrimer. For at denne ideen ikke skulle forvrenges og for at munkene ikke skulle bli en slags «fromme landstrykere», skrev Kolumban rundt 595, da de var blitt 250 munker, en regel for sine brødre, Regula Monachorum («Munkeregel»). Den er den eldste irske munkeregel vi kjenner, i tillegg den eneste bevarte klosterregel på latin av irsk herkomst. Kolumban skrev på samme tid den såkalte Regula coenobalis eller Regula Patrum («Klosterregel» eller «Fedrenes regel»), som imidlertid i hovedsak er en botsbok, en oppregning av straffer for munkenes feiltrinn, selv de aller minste.

Kolumban bygger sin regel på kjærlighet til Gud og nesten, men den overgikk alt hva som hittil var kjent i strenghet og hardhet. Den var antakelig inspirert av Bangor og andre irske klostre, og både regelen og botsboken avspeiler den asketiske strengheten og skarpe disiplinen i den keltiske kristendommen. I dag virker den skremmende, spesielt i den korporlige avstraffelsen for selv den minste overtredelse. For eksempel ble et eneste bortglemt «amen» i bønnen straffet med tretti slag, og overflod i matveien med en ukes streng faste på brød og vann. Karakteristisk var også tidebønnenes ekstreme lengde (det maksimale var 75 salmer om dagen på vinteren). I strenghet kunne de keltiske munkene bare sammenlignes med de østlige (egyptiske). Etter hvert fortrengte Kolumbans regel alle de bestående, ikke bare i franker-riket, men også i nabolandene, og den ble approbert av konsilet i Mâcon i 627. Senere måtte den imidlertid snart vike for den mildere og mer overkommelige Benedikts regel.

Det sies at Kolumbans forkynnelse omvendte mange, blant dem den hellige Audoenus av Rouen (Ouen), som grunnla Jouarre, og den hellige Fara (Burgundofara, Fare), datteren av en adelsfamilie som grunnla Faremoutiers. Hans innflytelse var omfattende. Han fikk også sterk støtte av kong Kildebert II av Austrasia (575-95).

Kolumban og hans munker fikk leve sitt harde liv i fred i tolv år. Men etter kong Kildebert IIs død i desember 595 ble det tydelig at det rådde en klar motvilje blant de frankiske biskopene mot en utenlandsk misjonær med så stor innflytelse. I Kolumbans «iro-frankiske» klostre levde munkene etter irsk tradisjon. I tillegg til den keltiske botspraksisen holdt de fast på den irske dateringen av påsken og hadde en biskop som var underordnet abbeden. På alle disse punktene skilte Kolumbans klostre seg fra resten av den frankiske kirken, og gnisninger var nesten uunngåelig. Kolumbans store suksess gjorde også at motstanden måtte komme. Angrepene på Kolumban ble konsentrert om hans tidfesting av påsken etter de irske skikker i stedet for de romerske, men også det at han nektet å anerkjenne de frankiske biskopenes jurisdiksjon over hans klostre. Erkebiskopen av Lyon var blant de mest kritiske.

Men Kolumban skulle få mektigere fiender enn biskopene. Kong Kildeberts etterfølger som konge av Burgund, Teoderik II (Theoderik, Theoderic, Theuderic, Theuderich, Theoderich, Theodoric; fr: Thierry) (595-613), hadde opprinnelig stor respekt for Kolumban og pleide å diskutere spørsmål med ham. Men Teoderik hadde gitt ly til sin bestemor, den mektige og beryktede dronning Brynhilda, da hun ble drevet ut av sitt hjemland av de austrasiske adelsmennene. Hun ble rasende på Kolumban da han nektet henne adgang til sitt kloster. Etter irsk skikk gjaldt dette forbudet alle kvinner og lege menn, men et slikt forbud var i strid med frankisk skikk. Krangelen som fulgte og som vi blir fortalt om av Jonas, er bekreftet av historien.

Situasjonen ble enda verre da Kolumban og kong Teoderik støtte sammen i en krangel om seksualmoral. Selvsagt fant ikke Kolumban støtte hos de lokale biskopene, som var avhengig av kronen. Den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) brev til dronning Brynhilda og hennes sønnesønn om nødvendigheten av å få slutt på simoni (kjøp og salg av embeter), spesielt blant biskopene, tyder på at biskopene i Burgund og Austrasia ikke var de rette til å korrigere merovingisk moral. Hvis det gikk mot brudd mellom Luxeuil og Teoderik, kunne man forvente at disse prelatene ville finne at deres samvittigheter var sammenfallende med kongens.

Den unge kongen var ugift, men han hadde allerede fire barn. Abbeden irettesatte ham for hans løsaktige liv og for at han holdt konkubiner i stedet for å gifte seg med en dronning. Brynhilda, som lenge hadde vært regent, fryktet at en dronning ville minske hennes egen makt, og hun ble enda mer fiendtlig innstilt til Kolumban. Denne motviljen økte da Kolumban i tillegg avslo hennes forespørsel om å velsigne kongens fire illegitime barn. Han svarte: «Velsigne dem? Velsigne frukten av utroskap, skammens barn, vitnesbyrdet om deres fars skjørlevnet? I Herrens navn som tukter syndere, forbanner jeg dem!»

Da fikk Brynhilda et påskudd for å sette opp Teoderik mot Kolumban. Men et brudd med en mann som ble aktet så høyt, måtte skje diplomatisk. Et gunstig påskudd syntes å være spørsmålet om påskefeiringen. Det var og er fortsatt et spørsmål så obskurt at noen forfattere har anklaget britiske og irske Kirker for å være quartodecimanere ved å feire påske når jødene feiret Pascha (noe de trolig opprinnelig hadde lært fra Roma), på en dag som var bestemt av fullmånen, selv om påsken dermed ikke ble feiret på en søndag.

En synode av merovingiske biskoper ble innkalt til Châlon-sur-Saône i 603 av kong Teoderik etter råd av pave Gregor den Store for å reformere flere spørsmål, men ikke feiringen av påsken. Men synodens hovedanliggende var å anklage Luxeuil for deres påskeobservans, og Kolumban ble tilkalt for å stå til regnskap, men han så ingen grunn til å lystre, og han nektet å møte. Han betraktet de frankiske biskopene som vanskjøttende og presteskapet som slappe. Han skrev i stedet et veltalende og høflig brev til synoden, hvor han beskrev seg som «en stakkars fremmed i dette landet for Kristi sak» og ba om at det ble tolerert at hans kommuniteter levde i henhold til de monastiske tradisjonene i Irland. Han antydet også at det kunne være alvorligere ting å bekymre seg over enn dateringen av påsken.

Slik sto saken i noen år inntil biskopen av Lyon fornyet angrepene på Kolumban. Da biskopene presset ham, appellerte han til Den hellige Stol. Han skrev brev til to paver, først til Gregor den Store og senere til den hellige Bonifatius IV (608-14), og forsikret om sin og sine munkers ortodoksi og lojalitet til St. Peters etterfølger, forklarte de irske skikkene og ba om at de ble godkjent. Han argumenterte med at i Irland var den kristne tradisjon bevart ren og ubesmittet, noe som ikke hadde vært tilfellet i alle land. Det slår oss at han skriver svært fritt, men respektfullt unnskylder han det som kan synes som å krangle med paven. Åpenbart kom hans brev til pavene aldri frem. Påskestriden ble først løst da Kolumban gikk bort fra den keltiske kalenderen da han flyttet til Italia.

Striden endte med at kong Teoderik i 610 dro til Luxeuil og ga abbeden ordre om å rette seg etter landets skikker. Kolumban nektet, og han ble da brakt som fange til Besançon for å vente på videre ordrer. Han benyttet seg av det manglende vaktholdet til å skynde seg tilbake til klosteret. Da kongen og hans bestemor hørte dette, ga de ordre om at abbeden skulle deporteres hjem til Irland sammen med alle de overlevende irskfødte munkene, men ingen andre. De sendte soldater til Luxeuil, og Kolumban og de irske munkene ble tatt under militær eskorte ned Loire og gjennom Orléans og Tours. I Tours besøkte han den hellige Martins grav og sendte en beskjed til kong Teoderik om at innen tre år ville han og hans barn være døde. Deretter dro de til havnebyen Nantes. Der skrev Kolumban et berømt brev til de frankiske munkene som var igjen i Luxeuil. Der ber han alle om å adlyde Attalas, som han ba om å bli værende med kommuniteten dersom det ikke oppsto strid om påskefeiringen.

Deretter gikk de om bord på et skip som skulle til Irland. Men knapt hadde skipet forlatt havnen før det ble møtt av en storm og gikk på grunn på klippene. Dermed kom de aldri til Irland. Kapteinen ville ikke noe mer å gjøre med disse ulykkesbringende munkene, så han lot dem dra hvor de ville. Det neste vi hører om Kolumban, er at han unngikk Burgund, men dro gjennom Paris og Meaux, via kong Klotar II av Neustria (584-628), som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, og Metz med hoffet til kong Teodebert II (Theodebert, Theudebert; fr: Thibert, Théodebert) av Austrasia (596-612), som ga ham en god mottakelse. Her møtte han igjen noen av sine munker fra Luxeuil. Kong Teodebert var bror av Teoderik, og kong Klotar var deres fetter.

Under kong Teodeberts beskyttelse dro Kolumban deretter med noen av sine trofaste disipler for å forkynne for de alemanniske hedningene i øvre Rhindalen nær Zürichsjøen. Men her ble ikke misjonærenes anstrengelser særlig godt mottatt og de fortsatte til området ved Bodensjøen, til en fruktbar hyggelig dal mellom fjellene (nå Bregenz i Østerrike). Her fant de et forlatt kapell viet den hellige Aurelia, og rundt det bygde de seg celler. Det skulle bli grunnlaget for det senere klosteret Mehrerau. På sine vandringer grunnla disse irske munkene mer enn hundre klostre i Frankrike og Sveits. Men de sterke metodene noen av Kolumbans misjonærer brukte, særlig gjaldt det Gallus, hisset også her folket opp mot dem, og to av munkene ble slått i hjel av fiendtlige innfødte.

Men fare reiste seg også fra en annen kant, for Austrasia og Burgund var i krig. Kolumban drømte en natt at han så Teodebert av Austrasia og Teoderik av Burgund slåss. Han våknet og fortalte om drømmen til sin ledsager, den hellige Cagnoald. «La oss da be om at Teodebert må beseire vår fiende Teoderik», sa Cagnoald. «Så visst ikke», svarte Kolumban, «ditt råd er tåpelig og ugudelig. En slik bønn ville på ingen måte glede Gud, som har beordret oss til å be for våre fiender».

Teodebert var den tapende parten i krigen mot broren, og han ble beseiret i Toul rundt 611 og i Tolbiac i 612. Han ble overgitt av sine egne menn og sendt av sin bror Teoderik til deres bestemor Brynhilda, som han hadde jaget ut av Austrasia i 599. Hun ga ordre om at han skulle stenges inne i et kloster, hvor han ble drept sammen sønnen Merovech (Mérovée) slik at Teoderik skulle kunne overta begge tronene. Men Teoderik døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613 mens han forberedte et hærtog mot sin langvarige fiende Klotar.

Teoderiks uekte sønn Sigebert II (f. 601) overtok da tronen, tolv år gammel. Brynhilda fikk oldebarnet brakt for en nasjonal forsamling, hvor adelsmennene utropte ham til konge av begge farens riker, Burgund og Austrasia. Men hushovmesteren i Austrasia, Warnachar, fryktet at den unge kongen ville være fullstendig i oldemorens makt, så både han og hushovmesteren i Burgund, Rado, gikk over til kong Klotar II av Neustria. De lovte ikke å forsvare dronning-regenten, som aristokratiet avskydde som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og de anerkjente Klotar som Sigeberts rettmessige regent og verge.

Brynhilda og Sigebert møtte Klotars hær ved Aisne, men patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte, og den gamle kvinnen og hennes konge måtte flykte. De kom så langt som til Orbe, men Klotars menn tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Begge to samt Sigeberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre. Brynhilda fikk en fryktelig død. I tre dager gjennomgikk den åttiårige damen en utspekulert tortur på strekkbenken. Til slutt ble hun bundet mellom fire ville hester, som så ble jaget i hver sin retning, slik at hun ble slitt i stykker da dyrene galopperte av sted. Dette betydde at den lange og blodige striden mellom Austrasia og Neustria var over, og Klotar II ble den første kongen over alle frankere siden hans bestefar Klotar I (511-61) døde i 561.

I mellomtiden, da Kolumban så at hans fiende Teoderik ble herre i landet hvor han bodde, skjønte han at han ikke lenger kunne være trygg der. Derfor forlot han landet i begynnelsen av 613, da han var minst sytti år gammel, og sammen med noen av sine munker dro han over Alpene til hertugdømmet Lombardia. Her skiltes hans og Gallus' veier, men vi vet ikke grunnen. En versjon sier at Gallus var alvorlig syk og ikke kunne følge sin venn på den strabasiøse ferden over Alpene. En annen historie sier at de skiltes som uvenner fordi Kolumban mistenkte Gallus for å spille syk og mangle motivasjon i sitt misjonsarbeid. Han påla ham som bot ikke å feire messe så lenge Kolumban levde, noe Gallus trofast fulgte i kraft av lydighetsløftet. Uansett hva grunnen kunne være til at Gallus ble igjen, det var garantert ikke håpet om selvforherligelse borte fra sin herres autoritet. Etter Kolumbans død sendte munkene i Bobbio hans hyrdestav til Gallus som et tegn på tilgivelse for at han ikke ble med til Italia.

Kolumban og hans følge kom trygt frem til Milano, hvor de ble godt mottatt av den arianske hertug Agilulf (Agilof) og hans kloke, edle og helgenaktige hustru, den salige Theodelinda. Kolumbans ry ser ut til allerede å ha nådd hoffet, så han fikk en varm velkomst. Theodelinda og hennes sønner var katolikker, og pave Gregor I den Store hadde dedisert sine «Dialoger» til henne. Men hun var splittet fra Den hellige Stol i det omstridte spørsmål om fordømmelsen av de såkalte «Tre kapitler». Denne striden hadde startet i 543, da keiser Justinian (527-65) i Konstantinopel utstedte et edikt hvor han fordømte tre forlengst avdøde ledere for den antiokiske skole. Det var Theodoros av Mopsuestia (d. 428) og hans skrifter i tillegg til visse skrifter av Theodoretos av Kyrros (d. ca 458) og Ibas av Edessa (d. 457), tilhengere av «to-natur-kristologien». Konsilet i Kalkedon i 451 hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men Justinian var overbevist om at monofysittene i riket, som betraktet de tre som egentlige nestorianere, kunne vinnes ved denne fordømmelsen. Han krevde at alle patriarkene, inkludert paven, skulle slutte seg til hans dom.

Det femte økumeniske konsil i Konstantinopel (II) i 553 fordømte de tre kapitlene, og den ydmykede pave Vigilius (537-55) ga sin tilslutning. Nord-Italia gjorde opprør mot Roma og ga avkall på kommunion med paven i avsky mot hans fordømmelser av De tre kapitler. Milano og Genova vendte tilbake til katolsk enhet, men Nordøst-Italia, ledet av erkebiskop Elijah av Grado, var hardnakket. (Skismaet hadde begynt i Aquileia, men langobardinvasjonene hadde fått biskop og folk til å flykte til Grado for å komme i sikkerhet).

Kolumban ble snart dratt inn i en livlig kirkelig polemikk. Han begynte straks å opponere mot arianerne og skrev en avhandling mot dem. Han ble også involvert i Tre-kapittel-striden ved at han ble overtalt av Agilulf og Theodelinda til å skrive til paven om saken. Dessverre visste Kolumban nesten ingenting om de fordømte dokumentene, og heller ikke under hvilke omstendigheter de ble skrevet. I 613 skrev Kolumban et brev til pave Bonifatius IV (698-14) og bønnfalt ham om å omstøte sine forgjengeres fordømmelse av De tre kapitler og kalle sammen et konsil for å bevise sin egen ortodoksi. Brevet var ærbødig, men full av lidenskapelige bebreidelser. Kolumbans mistanke om at paven hadde monofysittiske tilbøyeligheter, var en misforståelse. Det er ikke noe bevart noe svar fra Bonifatius. Kolumbans brev var ikke noe spesielt nyttig bidrag til debatten om de tre kapitlene. I rettferdighetens navn må det tilføyes at det virker som om han var klar over det selv, for han spør, ikke uten humor, «Quis poterit glabrum audire?» («Hvem vil høre på en grønnskolling?»)

I mellomtiden hadde Agilulf gitt Kolumban en ruin av en basilika viet til den hellige Peter og noe land i Ebovium (Bobbio), i Trébbia-dalen i Appenninene mellom Genova og Piacenza. Der begynte han i 614 byggingen av det store klosteret St. Peter. Til tross for sin alder var han selv aktivt med i byggearbeidet. Klosteret skulle bli det største sentret for klosterliv og åndelig liv i området. Det blomstret i tolv århundrer inntil Napoleon stengte det i 1802. Oppløsningen av biblioteket var imidlertid allerede begynt på 1500-tallet, og nå ble bøkene delt mellom ulike biblioteker i Europa.

Kolumban nøt alltid å kunne være i skogene og huler, og mens han gikk omkring i skogene, pleide fugler og ekorn å sitte på hans skuldre. Da Kolumban hadde besøkt kong Klotar II av Neustria på veg tilbake fra Nantes, hadde han forutsagt at Teoderik ville falle innen tre år. Dette hadde gått i oppfyllelse: Teoderik var død i 613, gamle Brynhilda var brutalt myrdet, og Klotar var herre av både Austrasia og Burgund. Han husket Kolumbans profeti og inviterte ham til å komme tilbake til franker-riket. Men abbeden ville ikke dra; han ønsket nå bare å trekke seg tilbake for å forberede seg på døden, men han ba kongen om velvilje for munkene i Luxeuil. Han trakk seg deretter tilbake til en hule for å være for seg selv.

Snart etter, den 23. november 615, døde Kolumban. Han er gravlagt i krypten i sognekirken San Colomano i Bobbio, som tidligere var domkirke. Hans etterfølgere etablerte mange klostre i Frankrike, Tyskland, Sveits og Italia, sentre for religion og industri i Europa gjennom de mørke tider. Klosteret Luxeuil blomstret som en del av den benediktinske kongregasjonen av Saint-Vanne inntil Den franske revolusjon satte en stopper for dets lange historie. Bobbio, som hadde et av de største bibliotekene i middelalderen, forfalt fra 1400-tallet og ble endelig nedlagt av franskmennene i 1803.

Kolumbans relikvier ble flyttet til et nytt alter i Bobbio i 1482. Alteret og skrinet ble restaurert og relikviene bisatt på nytt tidlig på 1900-tallet. Kannik Garaby1 oppgir at han er skytshelgen for Brélidy (bret: Brelidi) i departementet Côtes-d'Armor i regionen Bretagne, «hvor man oppbevarer en del av hans relikvier». Andre relikvier skal ha kommet til Locminé (bret: Logunec'h) i departementet Morbihan i Bretagne, hvor Kolumban er skytshelgen. Kapellet Saint-Colomban, som er like stort som kirken Saint-Sauveur, er forbundet med denne via en indre gang. Kollapsen av kirkens skip i 1974 ødela de to bygningene, men fasadene ble bevart. Tidligere ble de gale og besatte lenket i ni dager i La Chapelle du Mal tilknyttet kapellet Saint-Colomban for å kurere dem. Nær alteret i kapellet Saint-Colomban kan man lese et litani til den hellige: «Hellige Kolumban, skytshelgen for Locminé, be for oss» og «Hellige Kolumban, de gales hjelper (secours des imbéciles), be for oss».2 Det fortelles at noen spøkefugler hadde forvandlet disse litaniene til et lokalt ordtak: «Hellige Kolumban, de gales skytshelgen, be for oss» (Saint-Colomban, patron des imbéciles, priez pour nous). Kolumban har gitt navn til en rekke kommuner i Frankrike, som Plougoulm (Finistère), Saint-Coulomb (Ille-et-Vilaine), Saint-Colomban [Saint-Colombin] (Loire-Atlantique), Saint-Colomban-des-Villards (Savoie), men mange helgener hadde dette navnet.

I Savoia hevder en gammel legende at da Kolumban evangeliserte Tarentaise, erklærte han at enhver kvinne som så seg selv i speilet, ville bli forvandlet av Gud til en slange. Det er derfor, for aldri å glemme denne trusselen, at kvinner i Tarentaise til denne dag har rullet opp sitt hår som slanger, og for ikke å bli fristet til å se i speilet, er hårfasongen så komplisert at de må ha hjelp til å sette den opp.3

Selv om Kolumbans regel ble innflytelsesrik og ble utbredt i Frankrike, Tyskland og andre steder, var den for streng for de fleste, særlig i sin insistering på korporlig straff, og ble stort sett avløst av Benedikts mildere regel. Men for sitt eksempel og inspirasjon og sine pionerbedrifter regnes han generelt som å være den største av Irlands mange apostler til kontinentet. Gjennom Luxeuil og Bobbio var han med og bestemte den strenge disiplin som preget middelalderens kirke i vest, slik at han med rette kan betraktes som en av det kristne Europas byggmestere. Kolumbans viktigste skrifter ved siden av regelen og botsboken er brev og flere dikt. Hans stil varierer med emnet og er av høy kvalitet.

Kolumban ble tidligere feiret den 21. november, men hans minnedag er nå dødsdagen 23. november med en translasjonsfest den 31. august. I Irland og hos benediktinerne feires han den 24. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum, og han ble æret i store deler av Europa på 700-tallet. Han ble særlig æret i Irland og benediktinerordenen, og hans dag ble tatt inn i den romerske universalkalenderen i 1969. Han er skytshelgen for Irland og for Bobbio, for motorsyklister og mot sinnssykdom og oversvømmelser. Flere steder i Frankrike er satt under hans beskyttelse, som Saint-Colomban-des-Villards (73130) og Saint-Colomban (44310).

Kolumban fremstilles i kunsten som skjegget munk med et misjonskors, noen ganger med en abbedstav. Kolumbans attributt er en bjørn, fordi han bodde i en bjørnehule, og etter legenden lot han en kilde springe frem der. Han fremstilles også i en flokk av ulver mens han holder en bok og en irsk skulderveske.

Det er få bevarte manuskripter om Kolumbans liv, men hans biografi ble skrevet rundt tretti år etter hans død av munken Jonas fra Bobbio, senere abbed (se en engelsk oversettelse). Mens Kolumban i dag betraktes som en streng mann som slynget ut anathema og ofte fikk raserianfall (som da han felte et femti år gammelt tre med ett eneste slag), viser hans biograf oss en vennlig, from, streng, men elskverdig mann.

I 1920, under uroen i Irland, sendte den belgiske kardinalen Désiré-Félicien-François-Joseph Mercier (1851-1926), erkebiskop av Mechelen/Malines (1906-26), et brev til de irske biskopene, hvor han uttrykte Belgias takknemlighet for de irske misjonærene: «Lenge har belgiske katolikkers øyne vært vendt mot Irland, fulle av beundring og takknemlighet. For er det ikke slik at Belgia i stor grad kan takke den kristne sivilisasjonens første pionerer for den nåde, den største av all nåde, å tilhøre Kristus? Navnene til irske misjonærer som i den merovingiske epoken evangeliserte det nordre Frankrike, de hellige Kolumban, Foillan, Monon og Etto, Livinus, biskopene Wiro og Pleghelm og deres diakon Otger, Fredegand og mange andre, er fortsatt populære hos oss. Over tretti belgiske kirker er viet til hellige fra deres øy».