Den hellige Gallus av Irland (~550-~640)

Den hellige Gallus (Kallech, Gallech, Gaaech, Gilianus) ble født rundt 550 i Irland, trolig i provinsen Leinster i det østlige Irland. I de eldste manuskriptene blir han kalt Gallo, Gallonus eller Gallunus, noen ganger også Callo, Chelleh, Gillianus etc. Sammen sin tyve år eldre bror, den hellige Deicola, ble han munk i det berømte klosteret Bangor i grevskapet Down i regionen Ulster i Nord-Irland under de hellige Comgall og Kolumban. Dette klosteret var berømt for sin lærdom, og Gallus skal ha vært vel bevandret i skriften, poesi og grammatikk. Noen kilder sier at han ble ordinert der. De to brødrene var blant de tolv munkene fra Bangor som rundt 590 fulgte Kolumban til det europeiske fastland i «frivillig eksil for Kristus», og Gallus skulle bli den mest kjente av dem alle. De andre ti var de hellige Attalas og Kolumban junior samt Cummain, Eogain, Eunan, Gurgano, Libran, Lua, Sigisbert og Waldolenus. På de fleste listene står også en Domgal, men der nevnes ikke Deicola, så det er kanskje samme mann.

De dro først til England og derfra til et Gallia hvor barbarinvasjoner, borgerkrig og et likegyldig presteskap hadde redusert religionen til et lavmål. Etter en tid i Bretagne dro de til Burgund, hvor han straks opprettet fruktbare forbindelser med den frankiske adelen og Merovingerkongene, som Guntram av Burgund (561-92). Kongen ga ham et gammelt romersk fort i den vestlige utkanten av i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg. i Alsace-Lorraine, hvor han grunnla klostret Annegray.

Dette huset snart ble for lite for alle som ønsket å leve under hans ledelse, så han grunnla et nytt, som på grunn av sine kilder ble kalt Fontes, nå Fontaines. Begge opplevde fortsatt sterk tilstrømning, og det førte til den viktigste grunnleggelsen, Luxeuil vest for Mulhouse, som han grunnla i 593. Dette klosteret, hvor Kolumban var den første abbed, skulle bli et av Europas religiøse og kulturelle sentra og fikk stor innflytelse på hele utviklingen og kulturen i vesten. Snart strømmet unge adelige fra hele det frankisk-burgundiske området til Kolumbans klostre. Moderne forskning antar at Gallus var fra området rundt Vogesene og sluttet seg til Kolumban der.

I disse «iro-frankiske» klostrene levde munkene etter irsk tradisjon. I tillegg til den keltiske botspraksisen holdt de fast på den irske dateringen av påsken og hadde en biskop som var underordnet abbeden. På alle disse punktene skilte Kolumbans klostre seg fra resten av den frankiske kirken, og gnisninger var nesten uunngåelig.

Kolumban og hans munker fikk leve sitt harde liv i fred i tolv år. Kolumban fikk sterk støtte av kong Kildebert II av Austrasia (575-96). Men etter kongens død i 596 ble det tydelig at det rådde en klar motvilje blant de frankiske biskopene, blant andre erkebiskopen av Lyon. Angrepene på Kolumban ble konsentrert om hans tidfesting av påsken etter de irske skikker i stedet for de romerske. Han ble tilkalt til en synode i Châlons i 603 for å stå til regnskap, men han nektet å dra og skrev i stedet et brev og ba om at det ble tolerert at hans kommuniteter levde i henhold til de monastiske tradisjonene i Irland.

Men Kolumban skulle få mektigere fiender. Kong Kildeberts etterfølger som konge av Burgund, Theoderik II (Thierry) (596-613), hadde stor respekt for Kolumban. Men abbeden irettesatte ham for hans løsaktige liv og for at han holdt konkubiner i stedet for å gifte seg med en dronning. Kongens bestemor, den mektige dronning Brynhilda som lenge hadde vært regent, fryktet at en dronning ville minske hennes egen makt, og hun ble fiendtlig innstilt til Kolumban. Denne motviljen økte da han i tillegg avslo hennes forespørsel om å velsigne kongens fire illegitime barn. Da Kolumban også i strid med frankisk skikk nektet henne adgang til sitt kloster (noe som gjaldt alle kvinner og lege menn), fikk Brynhilda et påskudd for å sette opp Theoderik mot Kolumban. Striden endte med at kongen i 610 ga ordre om at abbeden skulle deporteres hjem til Irland sammen med alle munkene som var irskfødte, men ingen andre.

Kolumban og de irske munkene ble tatt under militær eskorte til Nantes, hvor Kolumban skrev et berømt brev til de munkene som var igjen i Luxeuil, før de gikk om bord. Men knapt hadde skipet forlatt havnen før det ble møtt av en storm og gikk på grunn, og det neste vi hører om Kolumban er at han dro gjennom Paris og Meaux, via kong Klotar II av Neustria (584-628), som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, og Metz med hoffet til kong Theodebert II av Austrasia (596-612), som ga ham en god mottakelse. Her møtte han igjen noen av sine munker fra Luxeuil.

Under kongens beskyttelse dro Kolumban med noen av sine trofaste disipler, blant dem Gallus, for å preke for de alemanniske hedningene i øvre Rhindalen. Etter irsk skikk brukte de gjerne vannveien, og de slo seg ned i Tuggen ved østenden av Zürichsjøen. Men her ble ikke misjonærenes anstrengelser særlig godt mottatt. Til tross for daglige prekener (Gallus snakket det alemanniske språket i tillegg til latin og frankisk), dro hedningene tilbake til et alter i skogen for å ofre til sine gamle guder. De hissige irene satte da alteret i brann og kastet offergavene i sjøen.

Denne ubetenksomme reaksjonen gjorde at hedningene ble rasende og truet misjonærene på livet, så Kolumban og Gallus flyktet via Walensjøen og inn i Rhindalen. De fortsatte til området ved Bodensjøen, til en fruktbar hyggelig dal mellom fjellene (nå Bregenz i Østerrike). Her fant de et forlatt kapell viet den hellige Aurelia, og rundt det bygde de seg celler. Det skulle bli grunnlaget for det senere klosteret Mehrerau. I Bregenz fant de en kristen menighet, som imidlertid delvis var falt tilbake til dyp hedendom. Men de sterke metodene noen av misjonærene brukte, særlig Gallus, hisset også her folket opp mot dem.

Men fare reiste seg også fra en annen kant. Austrasia og Burgund var i krig, og Theodebert av Austrasia tapte. Da Kolumban så at hans fiende Theoderik av Burgund ble herre i landet hvor han bodde, skjønte han at han ikke lenger kunne være trygg der. I begynnelsen av 613 forlot den minst syttiårige Kolumban området og dro sammen med noen av sine munker over Alpene til hertugdømmet Lombardia, hvor han grunnla klosteret Bobbio. Men her skiltes Kolumbans og Gallus' veier, for Gallus ble værende igjen i Schwaben.

Vi vet ikke grunnen til at de skiltes. En versjon sier at Gallus var alvorlig syk og ikke kunne følge sin venn på den strabasiøse ferden over Alpene. En annen historie sier at de skiltes som uvenner fordi Kolumban mistenkte Gallus for å mangle motivasjon i sitt misjonsarbeid og spilte syk. Han påla ham som bot ikke å feire messe så lenge Kolumban levde, noe Gallus trofast fulgte i kraft av lydighetsløftet. Uansett hva grunnen kunne være til at Gallus ble igjen, det var garantert ikke håpet om selvforherligelse borte fra sin herres autoritet. Etter Kolumbans død sendte munkene i Bobbio hans hyrdestav til Gallus som et tegn på tilgivelse for at han ikke ble med til Italia.

Også i det daværende Arbor Felix (nå Arbon) i Thurgau ved Bodensjøen (Lacus Brigantinus) var det en kristen menighet, og Gallus bodde der hos presten Willemar (Willimarus) til han ble frisk. Deretter trakk han seg tilbake sammen med diakonen Hiltibold (Hiltibald) og kanskje noen få ledsagere til et øde område sør for Bodensjøen. Ved et sted som het Mühletobel øst for Bregenz og nær kilden til elven Steinach fant de et egnet sted for sine eneboerhytter. Der ble Gallus i mange år en etterspurt rådgiver for presteskap, adel og folk. Ryktet om hans hellighet spredte seg i årenes løp over store deler av Europa. Den lokale kongen, Sigebert, som identifiseres som den hellige frankerkongen Sigebert III (634-56), tilbød Gallus å bli biskop av Konstanz, men han takket nei. I stedet sørget han for at en sekularkleriker ble valgt, diakonen Johannes.

Det het seg at da hertug Gunzos datter Friburge (Fridiburga), som var forlovet med kong Sigebert, var besatt av en ond ånd, befridde Gallus henne, etter at to biskoper hadde forsøkt seg, men mislyktes, og at kongen da tilbød ham bispedømmet. Han avslo også et ønske fra Luxeuil om å bli deres abbed i 625, etter at den forrige abbeden, Kolumbans disippel Eustacius, var død. Gallus var lykkelig og tilfreds i sin skog, men han kunne ikke forhindre at et stort antall likesinnede i mellomtiden hadde samlet seg om ham. Han organiserte dem etter regelen til sin tidligere ledsager Kolumban.

Vi vet ingen ting om de neste tyve årene, men Gallus døde en 16. oktober rundt 640 (mellom 627 og 645) i sin eneboerhytte i Mühletobel, 90 år gammel. En annen versjon sier at han døde i Arbon, hvor han hadde dratt for å preke. Han ble bisatt i kapellet i skogen mellom alteret og korveggen. Mange undere skal ha skjedd ved hans grav; blinde fikk synet, døve sin hørsel og halte sin fulle førlighet tilbake. Gallus var en viktig pioner for kristendommen i Sveits, selv om han var eremitt og aldri ble biskop eller abbed.

Av hans eldste biografi fra rundt 680 er det bare bevart fragmenter, som ellers er svært viktige. På 800-tallet ble biografien rekonstruert og skrevet i en bedre stil av to munker fra Reichenau, i 816-24 av den berømte Wettinus og i 833-34 av Walafrid Strabo, som også reviderte et bind med de miraklene som fant sted i forbindelse med Gallus' grav og relikvier. Dette verket var skrevet noe tidligere av Gosbert den Yngre, en munk i St. Gallen. Walafrid Strabo sier også at Gallus hadde «massevis av praktisk sans». I 850 skrev en anonym munk i Reichenau en biografi på vers som han publiserte under navnet Walafrid, og andre etter ham æret Gallus ytterligere i prosa og vers.

Over Gallus' celle og grav ble det etter hans død reist en kirke, Ecclesia Sancti Galluni, styrt av en presbyter et pastor. Åtti år etter hans død oppsto klosteret St. Gallen, som legenden feilaktig vil ha det til at Gallus selv grunnla. Klosterets første abbed, den hellige Otmar, satte det i 719 under den benediktinske regel. Klosteret tilhørte bispedømmet Konstanz, og det var ikke før 818 at keiser Ludvig den Fromme ga det rett til å regnes blant de kongelige klostrene og nyte immunitetsprivilegier. I 854 ble klosteret befridd for alle forpliktelser overfor bispedømmet Konstanz og var deretter tilknyttet bispedømmet bare med bånd av kanonisk avhengighet. Klosteret fikk navnet St. Gallen, ikke etter grunnleggeren og den første abbeden, men etter den helgenen som hadde bodd der og hvis relikvier ble æret der. Den praktfulle barokkirken med Gallus-krypten heter nå Ss. Gallus og Otmar. I dag heter både kantonen og byen St. Gallen.

Gallus' kult er svært gammel, hans navn opptrer i martyrologier fra 800-tallet. Hans skrin ble bevart frem til reformasjonen, og da det ble plyndret av de herskende zwinglianerne i 1529, fastslo de at hans knokler var uvanlig store, før de brente dem nesten i sin helhet. Hans kloster overlevde til 1805 og kirken er nå domkirke for bispedømmet St. Gallen. Det er bevart mange manuskripter fra det berømte klosterbiblioteket, et av de betydeligste i Europa, som inneholder mange tidlige og viktige manuskripter av gregoriansk sang. I 1950 brakte biskopen av St. Gallen en statue av Gallus og noen av hans relikvier til Luxeuil. I Fussen og Kempten i Bayern hevder de å ha restene av den staven som Kolumban sendte til Gallus.

Gallus' minnedag er 16. oktober, men noen gamle martyrologier følger den hellige Ado av Vienne, som av ukjente grunner oppgir 20. februar, som trolig er en tidlig translasjonsfest (til minne om skrinleggelsen av hans relikvier). Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Det er vanskelig å være sikker på hvorfor Gallus tradisjonelt har vært regnet som fuglenes skytshelgen. I følge en teori skyldtes dette ganske enkelt språklig forvirring. Helgenens navn ligger svært nært det italienske ordet for hane, gallo (latin gallus), og denne åpenbare forbindelsen kan ha begynt assosiasjonen. Et annet forslag kommer fra legenden om hans aktiviteter som eksorsist; det ble sagt at da han drev demonen ut av kong Sigeberts forlovede, fløy den ut av hennes munn i form av en svart fugl.

Hans emblem i kunsten er fugler. Han blir fremstilt som eneboer eller munk, noen ganger feilaktig som benediktinermunk eller til og med abbed, med pilegrimsstav og brød, ofte med en bjørn. Legenden forteller at han en gang fikk en bjørn til å hente ved for seg som straff for at den ville stjele maten hans. En annen versjon sier at Gallus en dag fjernet en torn fra poten på en vill bjørn, og at dyret i sin takknemlighet hjalp ham i byggearbeidet ved å bære tømmerstokker for ham.