Den hellige Eustasius av Luxeuil (~560-629)

Skytshelgen for blinde, sinnssyke og besatte; for kveg

Den hellige Eustasius (Eustacius, Eustatius, Eustathius, Eustachius; fr: Eustase, Eustaise, Eustache; eng: Eustace) ble født rundt 560 i Burgund i Gallia. Han kom fra en adelig familie og var nevø av biskop Mietius av Langres. Han ble tidlig munk i klosteret Luxeuil (Luxovium). Der møtte han den store irske misjonæren Kolumban, som hadde grunnlagt klosteret rundt 590 og på denne tiden var dets abbed. Eustasius ble Kolumbans favorittdisippel og ledet klosterskolen i Luxeuil. Da Kolumban i 610 ble forvist fra Luxeuil fordi han refset kongehoffet, anbefalte han sine munker å velge Eustasius som hans etterfølger. Eustasius ble da også i 611 valgt til Luxeuils andre abbed (andre kilder sier 615). Kolumban slo seg til slutt ned i Bobbio i Italia.

Klosteret talte allerede mer enn 600 munker, og Eustasius viet seg full av iver til sin nye oppgave. Under Eustasius og hans etterfølger Waldebert ble klosteret et sentrum for vitenskapelig og asketisk liv, men også en veritabel «rugekasse» for abbeder, biskoper og helgener, blant andre de hellige Acharius av Noyon (d. ca 640); Amandus av Maastricht (d. ca 675); Amatus av Remiremont (Aimé) (d. ca 630); Audomarus av Thérouanne (Omer) (d. 670); Babolenus av Maur-des-Fossés (Babolin) (d. 671); Bercharius av Moûtier-en-Der (Bercaire) (d. 696); Cagnoald av Laon (d. 633); Deicola av Lure (Déicole) (d. ca 625); Donatus av Besançon (d. ca 660); Ermenfrid av Cusance (Ermenfroi) (d. 670); Faro av Meaux (d. ca 672); Filibert av Jumièges (Philibert) (d. 684); Frodobert av Moûtier-la-Celle (Frobert) (d. 673); Waldebert av Luxeuil (Gaubert) (d. ca 670); Germanus av Moûtier-Grandval (ty: Münster-Granfelden) (Germain) (d. 675); Mommolinus av Noyon (d. 686); Audoenus av Rouen (Ouen) (d. 683); Remaclus av Stavelot (d. før 675); Romarik av Remiremont (d. 653); Theofrid av Corbie (d. ca 690); Walaric av Saint-Valéry (d. ca 622); Wandregisel av Fontenelle (d. 668).

Dette skyldes kanskje det eksemplet abbeden ga ved sin egen ydmykhet, kontinuerlige bønn og faste. I 613, tre år etter hans utnevnelse, ble kong Klotar II av Neustria (584-626) frankisk enekonge. Han ga abbeden i Luxeuil fullmakt til å reise til Bobbio for å kalle Kolumban tilbake. Men den irske misjonæren avviste å vende tilbake, og forklarte sine grunner i et brev til kongen, samtidig som han ba kongen om å ta Luxeuil og munkene under sin beskyttelse.

Siden abbed Eustasius prekte godt og inntrengende, sendte frankerkongen ham noen år etter Kolumbans død i 615 ut som vandrepredikant til andre provinser i landet. På denne tiden hersket frankerne foruten Burgund også over Thüringen, Provençe og Bayern. Med godkjennelse av synoden i Paris bega Eustacius seg sammen med sin venn og ordensbror Agil til Schwaben og Bayern for å forkynne evangeliet der. De grunnla klosteret Weltenburg.

I tillegg til sine oppildnende prekener hadde Eustasius stor hjelp av de undergjørende gavene Gud hadde gitt ham. Han kunne særlig helbrede sinnssyke, blinde og febersyke. Den hellige Burgundofara tilskrev hans bønner at hun ble frisk igjen, og den hellige Salaberga ble helbredet for sin blindhet ved at han la hånden på henne. Dette førte til at folket i store skarer lot seg døpe av ham. For en stor del var det hans arbeid som gjorde at de misjonærene som kom etter ham, hadde så stor suksess i oppbyggingen av den kirkelige organisasjonen. Hans omfattende reiser førte ham også til waraskerne i området rundt elven Doub, hvor han med suksess bekjempet vranglæren til Fotinus og Bonosus, som fornektet Jesu Kristi guddom.

Men så nådde nyheten ham om at de monastiske lovene var gått i glemmeboken i Luxeuil under hans fravær. Da vendte han straks tilbake dit, hvor han måtte kjempe mot en av sine munker, Agrestius, tidligere sekretær for kong Theoderik II (595-613), gjenstridig og betatt av «De tre kapitlene», men han og hans tilhengere ble stanset på en synode i Mâcon i 627. Etter denne synoden ga munkene i Luxeuil opp den irske formen for liturgi og overtok den gallikanske liturgi.

Det varte ikke lenge før den gamle orden var gjenopprettet. Gjennom sin egen ulastelige livsførsel ble han et eksempel for munkene, som æret ham som en far. Han opprettet flere andre klostre, slik at skaren av hans munker med tiden var vokst til 6 000. Under kongens beskyttelse vokste deres inntekter og eiendommer, og kongen ga dem en fast årlig sum av egne midler. Men på grunn av Eustasius’ store strenghet var det stadig munker i klosteret som la ham for hat. Da en av dem angrep ham, tilga han ham straks, fordi han alltid ønsket fred fremfor alt.

Eustasius døde den 2. april 629 (eller 625?) i Luxeuil, etter at han hadde forutsagt sin død. Han ble først gravlagt der, men hans relikvier ble på 1200-tallet flyttet til klosteret Vergaville (Widersdorf) ved Dieuze i Lorraine/Lothringen. Der utviklet det seg en valfart som holdt seg til Den franske revolusjon. I Vergaville oppsto det allerede på begynnelsen av 1200-tallet et hospital for sinnssyke. Hans relikvier forsvant under revolusjonen, men i 1810 dukket de opp i Flavigny. De har siden 1921 befunnet seg i Roville-aux-Chênes. De relikviene som var igjen i Luxeuil, gikk tapt i en stor brann i 1880.

I Martyrologium Romanum ble Eustasius tidligere minnet den 29. mars, men ved kalenderreformen i 1969 ble minnedagen igjen flyttet til dødsdagen 2. april, hvor den tidligere sto, blant annet i de keltiske martyrologiene. Eustasius regnes som skytshelgen for de sinnssyke og de besatte. Han fremstilles som abbed med stav og bok, og på bilder avbildes han også mens han stanser et tordenvær ute på en åker, mens han river ned gudebilder eller mens han helbreder blinde.

Eustasius’ disippel og etterfølger Waldebert innførte den hellige Benedikts mildere regel i stedet for Kolumbans strenge regel, skapte det første dobbeltklosteret for munker og nonner og overtok den franske (romerske) datoen for påsken i stedet for den irske.