Den hellige Fara av Faremoutiers (595-657)

Den hellige Fara (Burgundofara, Burgondofara; fr: Fare; i Martyrologium Romanum: Phara) ble født i år 595 i Pipimisicum (i dag Poincy) nær Meaux i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France i Frankrike. Faren var den rike burgundiske greven Agnerik (Hagneric, Chagneric), som var en av de fremste mennene ved hoffet til merovingerkongen Teodebert II av Austrasia (595-612), og hennes mor var Leodegonda. Hun hadde tre søsken, søsteren Agnetrudis og de to hellige brødrene Faro av Meaux (ca 600-ca 672) og Cagnoald av Laon (Chainoaldus) (d. ca 633). Familien var av burgundisk opprinnelse, derfor navnet Burgundofara. Hennes bror Faro var kansler ved hoffet til kong Dagobert I av Austrasia (623-34) og Neustria (629-39), men ble senere prest i bispedømmet Meaux og biskop rundt 628. Den andre broren Cagnoald ble munk i Luxeuil og fulgte Kolumban i hans italienske eksil. Han ble senere biskop av Laon.

I 610 ble den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615), den store irske misjonærmunken som reiste til Gallia og grunnla klostrene i Annegray, Luxeuil og Fontes, forvist fra Luxeuil av kong Teoderik II av Burgund (595-613), og på sin flukt til Italia via Sveits fikk han husly i huset til grev Agnerik. Cagnoald fulgte sin abbed i eksil til Sveits og hjalp Kolumban med grunnleggelsen av klosteret i Bobbio, og han introduserte trolig Kolumban for sin far. Kolumban ga sin velsignelse til hele familien, og da han kom til Fara, konsekrerte han henne til Gud på en spesiell måte. Kolumbans første biograf, Jonas av Bobbio, sier at hun da var spedbarn, Dom Toussaints Du Plessis (1689-1764) i sin Histoire de l’Église de Meaux sier at hun var ti år gammel, mens Adrien Baillet (1649-1706) i sitt firebindsverk Les Vies des saints (1701) antar at hun var femten, og det er trolig nærmest sannheten.

Fara utviklet tidlig et religiøst kall, og i likhet med brødrene var hun fast bestemt på et monastisk liv. Men dette møtte heftig motstand fra hennes far, som ønsket at hun skulle inngå et politisk ekteskap til hans fordel. Deretter fulgte en intens kamp mellom sterke viljer, og da faren arrangerte et fordelaktig parti for henne med en ung adelsmann, ble hun så ute av seg at hun ble alvorlig syk. Likevel nektet grev Agnerik å gi seg.

Da Eustacius vendte tilbake til hoffet for å avlegge rapport til kongen, ba han Faras mor Leodegonda om å forberede datteren på å motta sløret når han kom tilbake. Men straks Eustacius hadde dratt, begynte grev Agnerik å plage datteren igjen. Hun søkte tilflukt i kirken St Peter da han truet med å drepe henne dersom hun ikke føyde seg etter hans ønsker. Men Eustacius kom tilbake og forsonte far og datter. Deretter sørget han for at Fara i 614 avla sine løfter til biskop Gondoald av Meaux.

Ett eller to år senere klarte Fara å overtale faren til å bygge og utstyre et kloster til henne nær Meaux. Det var et dobbeltkloster for munker og nonner som opprinnelig het Brige, som er keltisk for «bro», senere forkortet til Brie, som er navnet på regionen i dag, som er berømt for sin ost. Brige ble på 600-tallet latinisert til Eboriacum eller Evoriacum. Klosteret fikk på 700-tallet Faras navn, Faremoutiers (= Farae Monasterium eller «Faras kloster»), og ble velkjent som dobbeltklosteret Faremoûtiers-en-Brie. Krønikeren Jonas, som var munk i dette klosteret, skrev om mange av de hellige menneskene han møtte der, inkludert de hellige Cagnoald og Waldebert (d. 668), som begge var sendt dit fra Luxeuil av Eustacius. Cagnoald ble i 620 biskop av Laon, og Waldebert etterfulgte Eustacius som abbed av Luxeuil i 625.

Selv om Fara fortsatt var svært ung (rundt tyve år gammel), ble hun utnevnt til klosterets første abbedisse og ledet det i 37 år. De fulgte en regel som primært var benediktinsk, men som hentet noe av strengheten fra Kolumban. Bruk av vin og melk var forbudt, i det minste i perioder med faste. De skriftet tre ganger daglig for å oppmuntre til en vanemessig årvåkenhet for å oppnå hjertets renhet. Messer ble lest daglig i klosteret i tretti dager for sjelene til de munkene og nonnene som døde. En gang da hennes yngre bror Faro var på besøk, ble han så grepet av hennes himmelske tale at han trakk seg fra sine høye embeter ved hoffet, overtalte sin forlovede til å bli nonne og mottok den klerikale tonsuren. Etter at han i 626 etterfulgte Gondoald som biskop av Meaux, støttet han sin søster mot forsøk på å mildne regelens strenghet.

Fara var åpenbart en fremragende veileder av sjeler. I løpet av hennes tid som abbedisse ble også mange engelske prinsessenonner og nonnehelgener utdannet, blant dem de hellige søstrene Sethrida og Ethelburga (datter og stedatter av kong Anna av East Anglia) og deres niese, den hellige Erkengota, samt de hellige Hildelid av Barking, Gibitrudis, Sisetrudis, Erkentrude (Hercantrudis) og andre. Mange av dem etablerte klostre i England. En referanse til Fara hos den hellige kirkehistorikeren Beda den ærverdige (ca 673-735) førte lenge etterpå til den feilaktige ideen at hun døde i England. Imidlertid døde hun i Faremoûtiers-en-Brie etter en smertefull og langvarig sykdom. Det skjedde en 3. april rundt 657 (655?). Hennes testamente ga noen av hennes landområder til søsknene, men resten gikk til klosteret, inkludert hennes landområder i Champeaux, hvor det senere ble bygd et kloster. I Faremoûtiers overtok Sethrida som abbedisse etter Fara, og Ethelburga etterfulgte henne igjen.

Faras relikvier ble skrinlagt i 695 og mange mirakler ble tilskrevet hennes forbønn. Et av dem skjedde med Dame Charlotte le Bret, datteren av den første presidenten og generalskattmesteren i distriktet Paris. I en alder av syv år mistet hun i 1602 sitt venstre øye. Hun ble nonne i Faremoûtiers i 1609 og mistet synet på det gjenværende øyet i 1617 på grunn av en uhelbredelig øyesykdom. Ettersom hun hadde fryktelige smerter i øynene og de tilknyttede nervene, ble det smurt på remedier for å fjerne alle følelsene i området. I 1622 kysset hun en av Faras utstilte knokler og berørte begge øynene med den. Straks fikk hun følelsen tilbake. Da hun gjentok berøringen, fikk hun straks tilbake et perfekt syn. Leger og øyenvitner bevitnet skriftlig hennes tilstand før og etter dette miraklet, som ble sertifisert som ekte av biskop Johannes de Vieupont av Meaux den 9. desember 1622. En beediget erklæring fra abbedissen, Fransiska de la Chastre, og kommuniteten nevner også to andre mirakuløse helbredelser fra henholdsvis lammelse og revmatisme. Andre mirakler som ble utrettet på Faras forbønn nevnes av Carcat og du Pléssis.

Faras minnedag er 7. desember, som muligens er en translasjonsdag, men noen kilder nevner også dødsdagen 3. april. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun avbildes i kunsten som abbedisse med en maiskolbe. Noen ganger avbildes scenen hvor Kolumban velsigner henne som barn. Hun æres spesielt i Frankrike og på Sicilia. Hun er skytshelgen for blinde og blir anropt mot øyelidelser. Landsbyen rundt klosteret heter Faremoutiers (77120). Klosteret ble ødelagt på slutten av 1700-tallet.