Den hellige Hermenfrid av Cusance (~600-~670)

Den hellige Hermenfrid (Hermenfridus, Ermenfridus, Ermenfredus; fr: Ermenfroi, Ermenfroy) ble født rundt år 600 i grevskapet Burgund i et nåværende Frankrike. Han kom fra en adelig germansk familie som var rik og mektig, og hans foreldre het Ermenrik (Ermenricus) og Waldalena (Waldalina, Valdaline) og hans yngre bror het Vandelin (Waldalenus, Waldalen; fr: Waldelène). Familien bodde på slutten av 500-tallet i den staselige residensen Rantechaux (Ranustal, Ranstal, Rantiscal) nær Clerval (nå i departementet Doubs i regionen Franche-Comté).

Ermenrik og Waldalena var blitt omvendt til kristendommen av den hellige Eustasius av Luxeuil (d. 625), den andre abbeden for klosteret Luxeuil etter den hellige grunnleggeren Kolumban. Eustasius begynte på slutten av sitt liv å evangelisere hedningene etter å ha omorganisert Luxeuil. Han begynte med waraskerne, et germansk folk ved den øvre delen av elven Doubs, hvor han omvendte deres høvding Iserius, herre av Baume-les-Dames, i dag en kanton i arrondissementet Besançon i departementet Doubs. De fleste kilder sier at Ermenrik var bror av denne høvdingen Iserius, men andre kilder sier at Ermenriks hustru Waldalena var Iserius’ søster. I alle fall var han onkel til brødrene Hermenfrid og Vandelin.

En annen bror av Iserius døde barnløs, og for å arve ham, giftet Iserius seg med enken Randonne, sin svigerinne. I dette ekteskapet ble det født en datter, Islia. Men etter at Iserius var blitt kristen, fikk abbed Eustasius ham til å forstå at ifølge ordene til den hellige Johannes Døperen til Herodes, var det ikke lov å gifte seg med sin brors hustru: «Johannes hadde sagt til ham: ʽDet er ikke tillatt for deg å ha din brors kone’» (Mark 6,18).

Iserius måtte da skille seg fra sin illegitime hustru Randonne, og han grunnla et kvinnekloster for henne på en ugunstig plassering i dalen ved bredden av elven Cusancin, en sideelv til Doubs, som selv er en sideelv til Rhône. Det ble til klosteret Cusance, hvor Randonne trådte inn. Etter farens død gjorde datteren Islia det samme. Snart strømmet andre til, og til slutt var det førti jomfruer som delte et fellesliv med disse to Kristi tjenerinner. Islia etterfulgte sin mor i ledelsen av kommuniteten. Hennes foreldres død hadde etterlatt henne som enearving av familiens eiendom, og håpet var at fremtiden dermed var sikret.

Det vi vet om Ermenriks to sønner, har vi fra munken Egilbert, prost av Cusance, som seksti år etter deres død skrev deres biografi (Vitae Ermenfredi et Valdalini). Han presiserte at syv tidligere disipler av Hermenfrid hadde vært hans mestere.

Ermenrik oppdro sin familie med all den omsorg som kan forventes av en kristen far. Etter å ha gjort sine to sønner kjent med guddommelig og verdslig litteratur, sendte han dem rundt år 614 til skolen ved hoffet til den frankiske kong Klotar II av Neustria (584-626). Da de var ferdige med utdannelsen, ble de hoffmenn for kongen. Ved hoffet viste Vandelin alle de kvalitetene som vant ham prinsens gunst. Han var begavet med et vakkert ansikt, store anlegg for studier og en bemerkelsesverdig evne til å håndtere timelige anliggender. Kong Klotar, som var sjarmert av både hans talenter og hans gode utseende, ga ham tittelen kansler og ga ham i oppgave å vokte den kongelige signetringen.

Hermenfrid utmerket seg fremfor alt med et mildt og beskjedent ytre. Man oppdaget hans dyder lettere når man kjente ham, og i ham så man en alterets tjener snarere enn en favoritt blant konger. Han behersket i høyeste grad den gaven å bevare Guds vennskap uten å miste menneskers vennskap. Hans tale var overtalende og overbevisende, hans omfattende kunnskaper var brede og dype, og hans nestekjærlighet var alltid klar til å gi seg uttrykk i gode gjerninger. Hans mildhet og godhet mot alle var beundringsverdig, og alle var dypt grepet etter å ha møtt ham.

Ved hoffet levde Hermenfrid midt blant alle århundrets stormenn og midt i all den pomp og prakt hoffet kunne tilby. Intrigene og fornøyelsene ved hoffet, som naturligvis ville holde Gud og hans forpliktelser unna, hadde han en helt annen tilnærming til. Han så på nært hold de gledene som verden tilbyr, og derfor kunne han bedre sette pris på de gledene som var av virkelig verdi. Litt etter litt ble hans hjerte trukket mot det monastiske ideal.

Men deres far Ermenriks død kalte dem hjem. De brakte trøst til sin mor, tok sin arv i besittelse og returnerte til hoffet. Ermenrik døde på et tidspunkt da hans barn begynte å anerkjenne nytten av det harde arbeidet i deres tidlige utdannelse, og mens han forberedte seg på å fortelle dem om alt som var i hans hjerte. Derfor tenkte Hermenfrid enda mer på ensomhet og tilbaketrukkethet. Alle la merke til at da han kom tilbake fra farens begravelse, så han på sitt opphold ved palasset som en tyngre byrde og et hinder for sin frelse. Men for å forlate en monark som hadde tatt så godt imot ham, trengte han en legitim grunn. Forsynet skulle snart gi ham den.

Etter at høvding Iserius døde, ga hans datter Islia sin farsarv til klosteret Cusance, hvor hun trådte inn. Men en fryktelig pest tok livet av alle de førti nonnene og etterlot Cusance uten beboere. Dette skal ha skjedd rundt år 630. Islias død åpnet igjen arverekkefølgen til eiendommen, og klosterets rike og enorme eiendomsmasse ble i henhold til arvefølgeretten returnert til Hermenfrids familie. Han og hans bror var fettere av Islia. Dermed ble Hermenfrid og Vandelin tilkalt for å ta arven etter deres onkel Iserius i besittelse.

Da forlot Hermenfrid igjen hoffet for å ta arven etter sin slektning i besittelse. Synet av det klosteret i ruiner, minnet om de dyder som hadde vært praktisert der, sjarmen til en ensomhet så melankolsk og så vakker, gjorde at han så snart som mulig ønsket å bytte livet ved hoffet med liv i tilbaketrukkethet. Tilbake i Soissons ble det snart tydelig at hans hjerte var et annet sted. Uten å ha mistet noe av sin vanlige vennlighet, var han stadig opptatt av evangeliets leveregler. Han ble oppslukt av en sult og tørst etter rettferdighet som besto i å gi opp alt for å følge Jesus Kristus. Mens hoffmennene var opptatt av å lære gode manerer og ha et distingvert utseende, prøvde han å nærme seg den kristne enkelhet.

En dag kunne kong Klotar ikke annet enn å spørre ham: «Hermenfrid, hvorfor bærer du din tunika så skjødesløst? Har du tenkt å bli en kleriker?» Han svarte ivrig: «Ja, konge, jeg ønsker å bli kleriker, jeg ønsker å bli munk, og den største tjenesten som du kan legge til alle de andre jeg har mottatt av deg, er å gi meg tillatelse til å gå i kloster». Kong Klotar ventet med sitt svar, for han var spesielt bekymret for at Hermenfrids avreise ville medføre at hans bror Vandelin også ville dra. Og det var nettopp det som skjedde. Kongen ga til slutt sin tillatelse, og de to brødrene dro begge fra hoffet rundt år 625 og trakk seg tilbake sammen med sin mor til deres landområder i Cusance og i Rantechaux.

En søndag gjorde en ulykke at familien måtte bli værende på slottet og kunne ikke komme til Santoche for å høre messe. De to brødrene var ute i hagen for å be. Mens Hermenfrid fromt samlet seg i bønn, hørte han engleaktige stemmer som blandet seg med den vakre og hellige harmonien av messens liturgiske sanger. Han sa til Vandelin: «Kjære bror, hører du ikke noe?» «Ingenting», svarte Vandelin. «Hør nå ...». Da hørte begge to de himmelske harmonier. De fortalte dette til sin mor, som ga dem en mild irettesettelse: «Hvorfor, kjære sønner, tilkalte dere ikke meg?» De lovte å ikke si noe før hun døde. Og da alle sammen hadde takket, satte de seg til bords.

Men Hermenfrid var ennå ikke fri kjødets og verdens fristelser. Hans mor presset ham for å få ham til å gifte seg, og den ærbødigheten han hadde for henne, gjorde at hennes ønske hadde autoritet av en ordre. Han bønnfalt Herren om å opplyse ham og hjelpe ham mot dette angrepet. Til slutt avviste han åpent enhver tanke på ekteskap og en fremtid i verden, for heller å åpne sitt sinn for de store ideene som Gud hadde inspirert i ham. Han konsentrerte seg først om utvidelsen av klosteret Cusance, og dette arbeidet opptok ham lenge og fikk all hans oppmerksomhet. All hans omsorg og alle detaljene i denne bygningen var tilpasset hans vyer og planer for fremtiden. Men han var ikke bare opptatt av rent materielle sysler, for han visste i hvert øyeblikk å finne Gud i stillheten i kontemplasjonen, og når hans nærvær på klosteret var ikke nødvendig, skyndte han seg ut på den nærliggende landsbygden for å be i fred.

De to brødrene hadde forlatt kongen for å leve som eneboer på sitt eget land. Dette rolige og stille livet som Hermenfrid hadde valgt i stedet for verdens rastløshet, hadde uten tvil sine gleder. Selskap av en utdannet og from bror, omsorg for en kjær mor, ledig tid som ble helliget ved bønn, kontemplasjonen av naturens skjønnhet, alt dette bidro til å forbedre hans opphold i Cusance.

Men Hermenfrid hørte i sitt indre en stemme som ropte etter et mer perfekt liv. Han lengtet etter gledene i et kloster, og han hadde allerede kastet sine øyne på klosteret Luxeuil (i dag Luxeuil-les-Bains) ved Belfort i Haute Saône i Øst-Frankrike. Dette klosteret ble da ledet av sin tredje abbed, den hellige Waldebert (ca 628-68), og hans ry for lærdom, fromhet og disiplin, hadde spredt seg over hele Gallia. Hermenfrid var fast bestemt på å tre inn der. Så han sa farvel til sin familie og dro for å sette seg under Waldeberts veiledning.

Denne berømte abbeden mottok ham som en gudegave, og han var blant hans disipler i nesten fire år. Blant hans medbrødre var de hellige Agilus av Rebais (ca 580-650), Audomarus av Thérouanne (ca 595-ca 670) (Audomar: fr: Omer), Germanus av Granval/Granfelden (fr: Germain) (ca 610-75) og Bertinus av Sithiu (ca 615-ca 698) fra Coutances i Normandie, som trådte inn i Luxeuil sammen med de hellige Mommolinus av Noyon (d. ca 686) (Mummolin; fr: Mommélin) og Bertrand av Saint-Quentin (600-t), som også var fra Coutances. Nesten alle var fra høyadelige familier, og deres navn, som lenge ville være glemt, blir hedret i Kirken i dag. Hermenfrid delte med dem arbeidet om dag og nattevaktene, og han blandet sin stemme med stemmene til de seks hundre munkene, som sang uten avbrudd i ulike kor i den endeløse tilbedelsen som kalles Laus perennis.

Det er sannsynlig at disse årenes novisiat var for Hermenfrid år av hellighet og nåde. Abbeden, som likte å gi sin hyllest til hans fortjenester, kalte ham overfor biskopen en verdifull gjenstand for prestedømmet, og etter at han hadde avlagt sine løfter, tildelte biskopen ham prestevielsen ved håndspåleggelse. Deretter sendte abbeden ham til Cusance for å realisere sitt verk som abbed, og han fikk noen munker med seg. Det forlatte nonneklosteret Cusance i bispedømmet Besançon ble dermed til et munkekloster. Som de hellige Bercharius (fr: Bercaire, Berchéaire) (636-696) i Haut-Villiers og i Montier-en-Der, Waldalenus (fr: Valdaline) i Bèze, Germanus i Grandval, Frodobert (fr: Frobert) (ca 600-ca 673) i Moûtier-la-Celle og Bertinus i Sithiu, dro Hermenfrid til Cusance for å grunnlegge en ny koloni. Cusance ligger nå i departementet Doubs i regionen Franche-Comté.

Der begynte strengt tatt helgenen Hermenfrids karriere som munk, og bollandistene har beregnet at det skjedde i 630. Det første han gjorde da han kom til Cusance, var å selge sine resterende eiendommer, enten til fordel for kirker eller for de fattige. Hans eneste skatt var nå kjærligheten til en streng regel og kommuniteten av munker som var raske til å komme for å underkaste seg hans regel. Deretter gikk han i gang med å restaurere ruinene av det gamle nonneklosteret. Han sørget for å tilkalle sin bror Vandelin og gi ham en celle i nærheten av klosteret. Den fromme adelsmannen sørget for klosterets timelige behov, og han forble legmann. Ingenting var mer beundringsverdig en synet av dette huset som ble drevet av to brødre, en av dem hadde ansvaret for det åndelige og den andre for det materielle. Det som slo en mest av alt var at Hermenfrid forsøkte å regjere sammen med sine munker, de var like gjennom sjel, lydighet og nestekjærlighet. Han pleide å gråte med dem som gråt og glede seg med dem som frydet seg.

I likhet med den hellige Romarik av Remiremont (ca 570-653) ga Hermenfrid som abbed frihet til sine livegne, og sannsynligvis, som i Remiremont, sluttet mange av dem han hadde frigjort, seg til den nye kommuniteten og ble åndelige sønner av den hellige abbeden. I klosteret introduserte han den hellige Kolumbans regel og var klok nok til å knytte sitt kloster til Luxeuil med et charter og dette det under beskyttelse av abbed Waldebert og hans etterfølgere. Det skjedde i det tredje året av kong Dagoberts regjeringstid, det vil si i 631/32. Dermed må Cusance ha blitt et slags priorat under Luxeuil. Under hans strenge, men kjærlighetsfulle ledelse sies det at klosteret vokste til 300 munker, men et mer realistisk tall er nok tretti. Denne uenigheten om antallet er uten tvil basert på betydningen av det latinske ordet triceni, som man finner både i Egilberts tekst og i lesningene fra officiet i Luxeuil. Et manuskript av François Souget, prest i Baume og sogneprest i Dampvaux, angir antallet munker i Cusance til førti.

Hermenfrids meritter og dyder ble høyt verdsatt, og han ga sine ordrer så klokt at alle munkene straks adlød ham, for alle hadde et brennende ønske om å nå perfeksjon, og de visste at den beste måten å nå den på, var å underkaste seg sin superiors vilje i alt. Det var aldri noen murring, aldri noen bevegelse av sjalusi, aldri noe som fikk bryte enheten mellom hjerte og sjel, som Jesus Kristus gjenkjenner sine disipler i. Hermenfrid selv virket fornøyd med måten de profiterte av hans nidkjære innsats og Guds nåde. En av hans store gleder var å være midt blant sine munker. På festdager holdt han eulogier for dem, og hvis de var utslitte, fritok han dem, og dermed tilbrakte han ofte dagen alene med å sikte hveten eller annet arbeid. Hans favorittuttrykk var et ord av profeten: «Du vil bli lykkelig og din skjebne vil bli misunt når du lever av fruktene av ditt arbeid».

Blant munkene som var klosterets heder på 600-tallet, finner vi Wandalbert, Abaco, Ravenborde (Ravemborde), Adbert, Athaël, Caranus (Coiranus) og Maldagis. De bidro til å utsmykke Hermenfrids krone, og de viste ved sin oppførsel en stadig større oppbyggelse for den skolen hvor de hadde fått sin formasjon.

Men Hermenfrid og Vandelin begynte å føle årenes tyngde, og deres mor hadde allerede gått foran dem til himmelen. De forkortet begge sine liv, Hermenfrid med de hemmelige botsøvelsene han hadde lagt til arbeidet som var betrodd ham til fordel for klosteret, og Vandelin med en fars omsorg som han ga helt til slutt i forvaltningen av en så stor kommunitet. Men Gud, som ønsket å rense sin helgen fullstendig og løsne ham fullstendig fra verden, tillot at han skulle holde sin brors begravelse.

Vandelin ble syk i barndomshjemmet Rantechaux, og Hermenfrid som ble informert om hans sykdom gjennom en indre åpenbaring, dro for å bringe ham troens trøst, noe helt ekstraordinært, for abbeden forlot ellers sin celle bare for de mest alvorlige interessene til hans kommunitet og på oppfordring fra sine munker. Han lovte sin bror å be om at Guds vilje skulle skje. Etter en siste bønn og en endelig velsignelse, dro Hermenfrid tilbake til klosteret. De to brødrene skulle aldri møtes igjen i dette livet.

Da abbeden var tilbake i sin celle, skyndte han seg å tilkalle sin munker. Han forklarte dem om sin brors tilstand og inviterte dem til å bli med ham i offer og bønn; slik at det var til et kor av bønner at Vandelins sjel fløy fra jorden til himmelen. Ved nyheten om hans død ble Hermenfrid smertelig berørt, men alltid lik seg selv gikk han til kirken og tilbrakte resten av natten der sammen med sine munker. Ved daggry dagen etter førte han sine munker gjennom Lomont til Hyèvre (nå Hyèvre-Paroisse) ved bredden av elven Doubs for å møte brorens levninger og bringe dem tilbake til Cusance.

Fire menn hadde båret legemet over elven, og fire nye menn kom frem for å erstatte de første, men Hermenfrid sa at to var nok. De krysset med en mirakuløs hurtighet de bratte høydene i Lomont, og to munker var virkelig nok til å bære kisten til tross for den avdødes tyngde og vanskelighetene med veien. Folket, som knapt klarte å følge prosesjonen, betraktet dette forholdet som et gunstig omen for den avdødes hellighet. Hermenfrid gravla sin bror i den graven han hadde gjort klar for seg selv. Kirken har ikke gitt Vandelin plass i de hellige diptykene ved siden av broren Hermenfrid, men folkefromheten ga lenge den samme hyllest til de to brødrene som på jorden hadde levd livet som engler.

En tid etter at brorens død, omkring år 670, ble Hermenfrid rammet av en voldsom feber, og hans sykdom viste seg snart å være av en svært alvorlig karakter. En kveld da munkene samlet seg rundt ham for gjennom sine sukk og tårer å uttrykke den smerten de følte, trodde de så de første tegnene på en dødskamp, så de trakk seg tilbake på en viss avstand, som for å unnslippe en trist avskjed. I samme øyeblikk spredte et sterkt lys seg på kroppen av vår helgen, og hans vakre sjel gikk for å nyte en mer levende klarhet i nærvær av sin Gud. Det var en 25. september rundt 670 i Cusance.

Hans disipler gravla ham med ære ved siden av broren Vandelins levninger inne i kirken viet til den hellige Johannes Døperen (Saint-Jean-Baptist). Fra den dagen han ble gravlagt, startet munkene i Cusance en slags privat kult for Hermenfrid: en tent lampe ble hengende over hans grav, og Herren valgte å slå fast ved et strålende mirakel at denne kulten var akseptabel, for lampen forble brennende i flere år uten at oljen i den minket, tvert imot fløt den hver dag i tilstrekkelig mengder til også å holde liv i en annen lampe, som opplyste munkenes kirke. Biografen forteller at han var så heldig å være vitne til dette fenomenet.

En tjener i klosteret som ble blind, gjenvant sitt syn etter å ha prostrert seg ved Hermenfrids grav. En ung jente som var besatt av djevelen, gjenvant sin indre fred etter å ha bedt nær graven. En dag kom en fremmed som vandret fra kloster til kloster med hendene lenket i bot. Han ble løslatt fra sine lenker etter bønn ved Hermenfrids grav. Ifølge forfatteren ble lenkene bevart over porten til kirken for å vitne om helgenens beskyttelse. En dag før påske ringte kirkeklokkene flere ganger for å kalle munkene til bønn utenfor de vanlige tidene.

Som for de fleste andre mirakler ved graven til den hellige, sa biografen at på grunn av de gamle munkenes ydmyke og beskjedne smak, foretrakk de å dyrke jorden fremfor en skriftlig kultur, så derfor kunne han ikke skaffe en skriftlig redegjørelse for alle fakta. Men han nevner noen som den muntlige tradisjonen har bevart, og det er nok til å bevise Hermenfrids nærvær hos Gud. Ikke bare hadde han i Cusance sitt alter og sitt officium, men ifølge vitnesbyrdet til Dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B., ble han spesielt æret i Luxeuil,

Hans minnedag er 25. september i bispedømmet Besançon, noe alle de hagiologiske forfatterne Trithemius, Bucelin, du Saussay, H. Ménard og Chastelain forteller om. Mange sogn har satt seg under denne hellige abbedens beskyttelse.

Hans dyrebare levninger ble i nesten 200 år bevart i klosteret Cusance, og kirken Notre-Dame i Cusance, hvor helgenens relikvier lå, ble det viktigste valfartsmålet i grevskapet. Men på 800-tallet var hans grav tom. For å forklare denne translasjonen, må vi huske at Santoche var en del av Hermenfrids arveland, og klosteret Cusance var en familieeiendom. Etterkommere av denne familien hevdet en religiøs kult til minne om de to brødrene. Men munkene i Cusance måtte til sin sorg se at klosterets skatt ble ranet, men klosteret var ikke lenger et kloster.

Levningene ble overført til kirken på Hermenfrids arveland i Santoche i kantonen Bavans i arrondissementet Montbéliard i departementet Doubs, som derfor ble det religiøse sentrum på den tiden. Santoche, som ligger noen få kilometer fra Cusance, voktet iherdig sin hellige skatt, og de beholdt den med stor ærbødighet frem til begynnelsen av 1600-tallet. Men da de lutherske svenskene invaderte Franche-Comté, ble relikviene i farens stund brakt til Clerval for å være i trygghet for fiendens skjending. I 1658 brøt det ut en tvist mellom Clerval og Santoche om helgenens relikvier, for Clerval nektet å gi dem tilbake.

Det kirkelige byråkratiet åpnet en etterforskning, og vitner ble hørt. Deres bevis støttet på en sekulær tradisjon, som etablerte at kirken i Santoche alltid hadde vært i besittelse av de dyrebare relikviene, uten at dette ble utfordret av kirkene i Cusance. Biskopens dom datert 16. april bekreftet Santoches eierskap til relikviene. Men han tok forbehold for rettighetene til Cusance, som fikk fire måneder på å hevde dem. En inngripen fra prioren, hvis det skjedde, forble uten effekt.

I henhold til den samme biskoppelige ordre ble relikvieskrinet transportert til Clerval under restaureringen av kapellet i Santoche, som deretter var avhengig av kirken i Pompierre. På høytidelige fester hadde sognepresten i Pompierre rett til å utsette de hellige relikviene for de troendes venerasjon i kirken i Clerval og til å beholde offergavene. Hvis det skjedde at presten i Clerval gjorde motstand under påskudd av uorden i gudstjenester, skulle skrinet fraktes med anstendighet til alteret i Santoche. Relikviene til de hellige var på den tiden kirkenes store rikdom, og Santoche viste en hellig iver etter å beholde sin skatt.

I 1692 ble det holdt en ny rettssak for bispedømmet, hvor kirken i Santoche, som hadde eiendomsretten til de hellige relikviene, roste seg for å ha æret levningene av Hermenfrid på alteret i sin kirke, permanent og udiskutabelt, i mer enn åtte århundrer. En dom levert den 22. mars samme år av erkebiskop Antoine Pierre de Grammont, forsikret kirken i Santoche hennes fødselsrett overfor kirken Pompierre. Inntil 1810 var deretter relikviene noen ganger i Santoche, noen ganger i Pompierre og noen ganger i Clerval, hvor de til slutt ble værende. Det som gjenstår av relikviene, oppbevares i dag med ære i et elegant skrin i denne byen.

Til tross for disse translasjonene fortsetter innbyggerne i Santoche å feire Hermenfrid hver 25. september, og de gjorde ham til sin skytshelgen, og det samme gjorde de troende i Clerval. Den gamle kirken i Santoche, som ble restaurert til forskjellige tider, ble forlatt, og nå er det ikke lenger engang ruiner tilbake.

Hermenfrid ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 24. november 1900 (gruppen «Niketius av Besançon og hans 10 ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 25. september:

Cusántiæ in pago Bisuntíno in Néustria, sancti Ermenphrídi, abbátis.

I Cusance i området rundt Besançon i Neustria, den hellige Hermenfrid, abbed.

Som det er dokumentert i hans biograf, hadde Hermenfrid stor sympati for arbeiderne, som delte hans arbeid. I dag er han skytshelgen for arbeidere. Han må ikke forveksles med den hellige biskop Hermenfrid av Verdun i Meuse, som døde i 621.