Den hellige Walaric av Leuconay (~565-~620)

Den hellige Walaric (Waleric, Walarich, Walric, Gualaric; fr: Valéry; lat: Walaricus, Walericus, Gualaricus) ble født rundt 565 (rundt 550?) i Auvergne i Frankrike. Detaljer om hans tidlige liv er usikre, men han kom fra en fattig bondefamilie. Hans jobb på gården som gutt var å passe sin fars sauer, men han var misfornøyd med dette livet og ønsket å studere. I nærheten lå det en skole for barna av de velstående borgerne, og Walaric tryglet en lærer på denne skolen om å lære ham bokstavene, noe læreren gjorde med glede. Han kunne snart både lese og skrive, og hans første prosjekt var å skrive av hele Salmenes Bok, og deretter fikk han tiden til å gå under sauegjetingen ved å lære seg alle salmene utenat.

Han begynte også å gå i kirken, og snart brant kjærligheten til religionen sterkt i hans hjerte. En gang han ble tatt med på et besøk til klosteret Autumon like ved Autoin, hvor en av hans onkler var munk, nektet han å reise derfra igjen til tross for farens sterke protester. Han var for ung til å slutte seg til kommuniteten, men det ser ut til at han ble der lenge nok til å fullføre utdannelsen. Faren var til stede da han til slutt mottok tonsuren, og han gråt da av glede etter å ha akseptert sin sønns kall.

Det er en viss forvirring om hvilket kloster han trådte inn i, for det var to som hadde nesten samme navn: Autumon like ved Autoin, som lå seks kilometer fra Issoire, og Antoin eller St. Antonius, halvannen kilometer fra Issoire. Etter å ha påbegynt det monastiske liv der, flyttet han senere til den hellige Germanus' kloster nær Auxerre, hvor han ble mottatt av den hellige biskop Aunacharius av Auxerre (fr: Aunachaire eller Aunaire) (571-605). Der virker det som om han levde et mer engleaktig enn menneskelig liv. En dag skal han ha snakket med den rike herskeren i området, Bobon, og denne mannen kvittet seg straks med sin store formue uten engang å dra hjem, for å begynne et liv i evangelisk fattigdom i klosteret.

På denne tiden forkynte den hellige Kolumban i Gallia, og tiltrukket av hans ry bestemte Walaric seg for å høre ham, og Bobon ville bli med ham. Sammen dro de i 594 til klosteret Luxeuil. De ble ikke skuffet, og ba om å få tre inn som munker i klosteret, og dette ble akseptert. I henhold til Kolumbans regel skulle alle munkene drive med manuelt arbeid, og Walaric utmerket seg slik innen hagebruk at da hans frukt og grønnsaker slapp unna insektene som ødela det meste av den andre avlingen, ble det betraktet som mirakuløst. Abbed Kolumban lot ham få avlegge løftene som munk, og han ble i klosteret i Luxeuil i rundt femten år.

Da kong Theoderik (Thierry) II (596-613) i 610 utviste Kolumban sammen med hans britiske og bretonske munker, ble klosteret en tid overlatt i Walarics hender. Det ble invadert av fremmede, men sammen med den nye abbeden, den hellige Eustacius, klarte Walaric å erobre det tilbake. Eustacius dro til Bobbio for å prøve å overtale Kolumban til å komme tilbake, og han overlot klosterets ledelse til Walaric. Men forsøket var mislykket, og da abbed Eustacius var tilbake, sendte han Walaric sammen med en munk ved navn Waldolanus (fr: Waldolen) for å forkynne evangeliet i Neustria i Nord-Frankrike. Dette gjorde de med stor suksess i en tid.

Men igjen forlot Walaric dette livet og slo seg ned som eremitt på et stykke land han fikk av kong Klotar II av Neustria (584-626), frankisk enekonge fra 613, i Leuconay (Leucone, Leuconaüs) i Picardie ved utløpet av elven Somme. Med tillatelse fra den hellige biskop Berhard av Amiens bygde han i 611 et kapell og to celler der. Han skal ha brakt tilbake til livet en fattig mann som var blitt hengt, og hans ry spredte seg fort. Han skal også ha evangelisert området Pas-de-Calais og skal i likhet med den hellige Bonifatius ha felt et tre som ble æret av hedningene. En annen versjon sier at en av hans disipler (et barn) felte det på hans ordre.

Det samlet seg snart disipler rundt ham, og de levde snart et ordnet fellesliv i et kloster. Det fortelles også at det i nærheten av klosteret bodde en mann ved navn Blitmund (Blitmond, Blimont), som hadde mistet førligheten i beina slik at han ikke lenger kunne gå. Walaric helbredet ham, og i takknemlighet ble han en av Walarics disipler og munk i klosteret.

Walaric døde en 1. april rundt 620 (619? 622?) i Leuconay – andre kilder skriver at han døde den 12. desember 622. Etter hans død ble kommuniteten utsatt for brutale undertrykkere og ble tvunget til å oppløse seg, og munkene flyktet i alle retninger. Leuconay ble igjen en livløs ødemark. Biskop Berhard var bekymret over at helgenens legeme ikke lenger var omgitt av den heder som han fortjente, så han bestemte seg for å frakte Walarics jordiske rester til sin katedral i Amiens. Men legemet lot seg ikke fjerne fra graven, en uimotståelig kraft lammet alle forsøk, og legemet kunne ikke løftes opp. På denne måten demonstrerte Walaric at han ville fortsette å være etter sin død på det stedet han hadde æret med sine dyder.

Men etter noen år var den verste stormen over. Blitmund hadde reist til klosteret i Bobbio etter sin mesters død, og nå spurte han den hellige abbed Attalas (d. 627) om tillatelse til å få vende tilbake til Leuconay. Abbeden motsatte seg lenge dette ønsket, men etter at han i en visjon hadde fått beskjed om at dette var himmelens ønske, ga han munken anledning til å gjennomføre sitt prosjekt. Dermed vendte Blitmund rundt år 627 tilbake og levde et år som enkel eremitt der. Deretter fikk han tillatelse fra kong Klotar og fra biskop Berhard av Amiens til å bygge et stort kloster og en praktfull kirke der, som snart ble et godt besøkt valfartsmål.

Blitmund hadde arvet sin mesters nidkjærhet, så han bekjempet og ødela restene av hedendommen i området, og han fortjente virkelig å bli andre abbed av Leuconay. Selv om Walaric var den egentlige grunnleggeren av klosteret, ble det bygd av hans etterfølger Blitmund. Klosteret fulgte opprinnelig Kolumbans regel. Vi vet ikke hvor lenge Blitmund ledet klosteret, men hans død angis vanligvis til rundt år 660. Walarics vita ble skrevet i 660 av Raimbert, Blitmunds etterfølger som abbed.

Den hellige Walaric viser seg for Hugo Capet, fra Grandes Chroniques de France (1400-t), Bibliothèque Nationale de France

Det ble hevdet at det skjedde mange helbredelser ved Walarics grav, og det ble bygd en basilika til hans ære på det stedet hvor hedningenes hellige tre hadde stått. En kult utviklet seg og spredte seg. Det vokste også opp en by rundt klosteret, og den fikk navnet Saint-Valéry-sur-Somme (80230). På 700- og 800-tallet ble klosteret flere ganger plyndret og ødelagt av vikingene. Rundt 980 var grev Arnulf II av Flandern (964-87) (Arnoul le Vieux) ivrig etter å skaffe seg noen hellige legemer, så han fjernet med makt Walarics relikvier og deponerte dem først i Montreuil, deretter i Sithiu. Men hertug Hugo Capet, fremtidig konge av Frankrike (987-96), som ønsket å bli legabbed og i 980 hadde forberedt å flytte Walarics relikvier til katedralen i Amiens, fikk dem returnert til munkene i Leuconay, og fra den tiden tok klosteret navnet Saint-Valéry.

Litt senere skrev abbed Ingelramme av Saint-Riquier sanger til ære for Walaric og erkebiskop Ulframme. Et annet kloster ved navn Saint-Valéry eksisterte også i Auvergne. En kronikør skrev en gang før 1100-tallet: «Der hviler den hellige bekjennerens legeme, og innbyggerne i landet tilskriver hans nærvær at de ofte har blitt berget fra farer». Men det er trolig at dette klosteret er hvor Walaric trådte inn i det monastiske liv, eller ganske enkelt et monument reist til hans ære, fordi det er sikkert at hans relikvier aldri ble overført dit.

Kulten spredte seg senere også til England gjennom den normanniske erobringen i 1066. Kong Vilhelm Erobreren av England (1066-87) hadde en stor andakt for Walaric, og ifølge William av Malmesbury og Matthieu av Paris stilte han ut Walarics relikvier for offentlig venerasjon og påkalte ham for gunstig vind da han i 1066 skulle invadere England og la ut fra Saint-Valéry.

I 1197 fikk kong Richard I Løvehjerte av England (1189-99) vite at fartøy forlot England med mat til hans fiender og deponerte den i Saint-Valéry-sur-Somme. Han hevnet seg ved å sette fyr på byen, spre munkene og bringe Walarics relikvier til Normandie, trolig til den landsbyen som senere tok navnet Saint-Valéry-en-Caux (76460), mellom Dieppe og Fécamp. Men de ble senere brakt tilbake til klosteret Saint-Valéry-sur-Somme, som fra da av ble betrodd til kongregasjonen av Saint-Maur.

Før Den franske revolusjon ble Walarics relikvier oppbevart i et praktfullt skrin som i sin helhet var dekket av en sølvplate. Men de revolusjonære plyndret i 1793 også dette skrinet i likhet med så mange andre, stjal sølvet og brente relikviene midt i koret i kirken. Den steinplaten som denne skjendige handlingen ble foretatt på, hadde fortsatt spor av asken, og den ble bevart og eksisterer fortsatt.

Men takket være en kvinnes modige fromhet var det en større relikvie av Walaric som unnslapp ødeleggelsen. Denne relikvien, den eneste som har overlevd, var tidligere tatt fra helgenens levninger og plassert i en byste av helgenen, dekket av sølv i likhet med skrinet. Denne bysten ble æret i det kapellet som var viet til Walaric og hvor han var blitt gravlagt. Stedet for graven er omhyggelig avmerket i dette kapellet, som ligger utenfor bymurene. Dette kapellet er åpent hele dagen, og det er sjelden å finne det tomt.

Walarics minnedag er dødsdagen 1. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han har også en translasjonsfest den 12. desember, som blir feiret som høytid i Saint-Valéry-sur-Somme. Etter konkordatet mellom paven og Napoleon i 1802 ble festen flyttet til tredje søndag i advent. Det kan hende at denne festen minnes translasjonen som ble foretatt av kong Richard Løvehjerte, men kilden Schauber/Schindler skriver at translasjonsfesten var til minne om da relikviene kom tilbake til Leuconay etter at hugenotter hadde brakt dem til Corbie.