Den hellige Otmar av St. Gallen (~690-759)

Den hellige Otmar (Othmar, Audemar; lat: Othmarus, Audomarus, Automarus) ble født rundt 690 i det nåværende Sveits (?). Han var alemanner og kom fra landets grevehus. Han gikk på katedralskolen i Chur i Rätien (nå Sveits). Her ble han senere også viet til prest og utnevnt til sogneprest i kirke St. Florinus i Remüs (i dag Ramosch) i Unterengadin, trolig identisk med kirken St. Peter, hvor den hellige Florinus av Remüs hadde virket som prest og var gravlagt. Opprinnelig var folket der fulle av mistro til grevesønnen, men de lærte etter hvert å sette pris på ham. Men han ble ikke værende så lenge som sjelesørger for folket der.

Den hellige Otmar (trefigur, før 1900)

Den hellige Gallus hadde bygd et lite kloster ved et sted som het Mühletobel i et øde område øst for Bregenz og sør for Bodensjøen (Lacus Brigantinus), nær kilden til elva Steinach, det nåværende St. Gallen. Men etter Gallus' død ble klosteret langsomt avfolket. Da bestemte grev Waltram av Thurgau i det daværende Arbor Felix (nå Arbon) i Thurgau ved Bodensjøen seg for å lete etter en egnet prest som kunne videreføre Gallus' verk. I Otmar fant han en verdig etterfølger, og på grev Waltrams råd utnevnte frankernes hushovmester (major domus) Karl Martell (716-41) i 719 Otmar til abbed for cellen i St. Gallen.

Otmar overtok ledelsen av munkene som levde rundt Gallus' celle og samlet dem i et kloster etter den hellige Kolumbans regel. Han erstattet Gallus' forfalne trekapell med en kirke av stein. Han sørget for bygninger til munkene som sluttet seg til ham, og han skal også ha grunnlagt den første skolen. Han bygde et herberge for fattige, blinde og syke, og der pleide han dem selv om natten. Han fryktet klosterets voksende rikdom og kledde seg enkelt og red alltid på et esel i stedet for en hest. Ved klosteret grunnla han senere det første sykehuset for spedalske i Sveits.

Da den salige Karloman av Austrasia (ca 707-54) abdiserte som frankisk hushovmester i 747, besøkte han Otmar i St. Gallen og ga ham et brev til sin bror Pipin III den Lille (741-68; konge fra 751), hvor han anbefalte Otmar og hans kloster til Pipins sjenerøsitet. Otmar brakte personlig brevet til Pipin og ble vennlig mottatt. Etter Karlomans og Pipins ønske innførte han i 747 den hellige Benedikts regel og munkene ble benediktinere (Ordo Sancti Benedicti – OSB), og til gjengjeld fikk klosteret store landeiendommer. I hans førti år som abbed (719-59) avla 53 munker sine ordensløfter.

Den hellige Otmar tas til fange, alterbilde i kirken St. Othmar i Mödling i Østerrike, øverst til høyre Otmars begravelse

St. Gallen ble det betydeligste klosteret i Sveits. Men det fremadstrebende klostersamfunnet vakte misunnelse hos biskop Sidonius av Konstanz, og da de mektige frankiske grevene Warin og Ruthard (Ruodhart) satte klosteret under press og forlangte urettmessige avgifter, og til og med frarøvet det verdifulle eiendommer, bega Otmar seg på vei til kong Pipin den Lille for å be om hjelp hos ham. Men underveis ble han tatt til fange av biskopens menn og brakt til borgen Bodman ved Bodensjøen. En av hans munker, Lampertus, rettet falske beskyldninger mot ham om et umoralsk liv, og han ble brakt for et kirkelig tribunal under biskop Sidonius. Ved hjelp av bestukne vitner ble han dømt til hungersdøden, men dommen ble omgjort til livslang forvisning til øya Werd i Rhinen ved elvas utløp fra Untersee. Denne øya ligger i Eschenz i distriktet Steckborn i kantonen Thurgau, ved byen Stein am Rhein i Sveits, på grensen til Tyskland. Biskop Sidonius skulle ikke få se sitt ønske om å overta St. Gallen gå i oppfyllelse. Da han kom dit, ble han rammet av en sykdom, og i løpet av noen få dager var han død.

Otmar bar sin urettferdige skjebne nådig og tålmodig inntil han døde ydmyket og ensom på Werd seks måneder senere, den 16. november 759. Han ble gravlagt i kapellet på Werd. Ti år etter abbedens død ble legeme funnet intakt og overført til St. Gallen av munkene der på et skip over Bodensjøen. I 864 ble Otmar helligkåret av den hellige pave Nikolas I (kilden Bautz sier at helligkåringen ble foretatt av biskop Salomon I av Konstanz), og i 867 ble han gravlagt i den nybygde kirken St. Otmar i St. Gallen. Den praktfulle barokkirken med Gallus-krypten heter nå Ss Gallus og Otmar.

Den hellige Otmar viser seg for den hellige Wolfgang i en drøm

Otmars minnedag er dødsdagen 16. november og hans navn står i Martyrologium Romanum. I St. Gallen ble overføringen av hans relikvier feiret den 15. april og hans skrinlegging den 25. oktober. Han ble den mest populære helgenen i Sveits etter de hellige Mauritius og Gallus. I middelalderen spredte hans kult seg også til Tyskland. Han fremstilles som abbed med vindruer ved siden av seg, eller han bærer en vintønne, som i følge legenden aldri ble tomt selv om han serverte mange pilegrimer og fattige fra det. En gammel kronikk1 forteller at Otmar viste seg for den hellige Wolfgang av Regensburg i en drøm og forkynte at han en tid vil styre bispedømmet Regensburg og at han ville dø i hans kirke i Pupping (St. Wolfgang am Wolfgangsee).

«St. Othmar – Patronus Medeligensis» (1960), relieff på bygningen til Volksbank i Mödling i Østerrike

Hans biografi ble skrevet rundt 830 av diakonen Gosbert i St. Gallen og omarbeidet rundt 836 av Walafrid Strabo, en munk fra Reichenau, Vita Sancti Othmari Abbatis Sangallensis.2 Til dette bindet la skolelederen Iso av St. Gallen (d. 871) på slutten av 800-tallet til et bind om Otmars mirakler, De miraculis Sancti Othmari, libri duo.3 I Attenhausen ved Augsburg oppbevares relikvier av Otmar, og tallrike mirakler skal ha skjedd der. Siden 1750 har det eksistert en valfart dit. I Sveits finnes det tretti kirker og kapeller som er viet til Otmar, i Tyskland er det 47, i Østerrike fem, i Italia en og i Tanzania en. Otmar er likestilt skytshelgen med Gallus for bispedømmet St. Gallen, Patronus aeque principalis.

Otmar er skytshelgen for Mödling i Østerrike (Patronus Medeligensis), hvor sognekirken heter St. Othmar er oppkalt etter ham. Vindyrkernes laugs i Mödling valgte ham til skytshelgen, noe som ble bekreftet i en forordning fra keiser Ferdinand III i 1655.