Den hellige Wiro av Utrecht (d. ~753)

Den hellige Wiro (Wera; fr: Wiron, Guiron) ble født på 600/700-tallet i Northumbria i Nord-England. Det er mulig at han kom fra Irland eller Skottland, og Martyrologium Romanum kaller ham episcopus Scotiae. Han var munk og ble presteviet, og sammen med sin landsmann, den hellige Pleghelm, dro han på en valfart til Roma, og der ble begge trolig bispeviet av pave Sergius I (687-701) som regionbiskoper. Deretter reiste de som misjonærer til Nederland. De ble ved begge anledninger fulgt av den hellige munken og diakonen Otger.

Pipin av Herstal ga dem land nær Roermond i Odilienberg, hvor de i 706 bygde en kirke og et lite kloster på Pietersburg, senere kalt Odilienberg, og derfra evangeliserte de den nedre delen av dalen rundt elva Meuse under ledelse av enten den hellige Swithbert av Kaiserswerth eller den hellige Willibrord. Det er svært trolig at den hellige biskop Lambert av Maastricht kom i kontakt med Wiro, Pleghelm og Otger i dette arbeidet. De bygde også en kirke i nærliggende Roermond. Støtten fra den vennligsinnede Pipin var svært viktig for deres misjons suksess.

Wiro ble rundt 741 utnevnt til biskop av Utrecht av den hellige Bonifatius, men han var ikke erkebiskop eller metropolitt. Det er mulig at Pleghelm og Wiro ikke ble bispeviet i Roma, men av Willibrord. Andre sier at det var Bonifatius som bispeviet Wiro. Sammen med Bonifatius skrev Wiro i 746 et irettesettende brev til kong Ethelbald av Mercia for hans irregulære liv og undertrykkelse av Kirken.

Wiro døde rundt 753 i Odilienberg og ble gravlagt der. Etter tradisjonen led alle tre misjonærene martyrdøden ved å bli drept av friserne mens de forkynte evangeliet. Da klosteret i 1361 flyttet til Roermond, ble Wiros og Pleghelms legemer overført til Roermond og skrinlagt der, mens Otgers relikvier forble der de ble gravlagt i Odilienberg. Relikviene forsvant under reformasjonen, men de ble gjenoppdaget i 1594. Etter at man i 1881 hadde gjenoppdaget Wiros gamle grav i Odilienberg, vendte de fleste relikviene tilbake dit. I Utrecht ble hans hodeskalle oppbevart siden middelalderen.

Wiros minnedag er 8. mai, mens han i Roermond siden gammelt har vært feiret den 11. mai. I Roermond feires gjenfinningen av hans relikvier på onsdag etter Treenighetssøndag. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Odilienberg og Roermond var senteret for hans kult, mens Utrecht hevdet å ha hans relikvier. Sammen med Willibrord var han Frieslands apostel. Han avbildes mens han hører Pipin av Herstals skriftemål. Valfartene til Odilienberg pågår fortsatt. Der står en romansk kirke fra 1000-tallet, HH Wiro, Plechelmus en Otgerus. Ved siden av står en mindre kirke bygd rundt år 1000, som nå brukes som dåpskapell.

Det er en viss usikkerhet om disse helgenene, og de har ofte med urette blitt hevdet å være irske. En biografi fra 800-tallet sier at Wiro var fra Scotia (Irland?) og døde i Irland, men det nye Martyrologium Romanum (2001) støtter ikke denne påstanden. Muligens er Wiro identisk med misjonsbiskopen Vira fra Northumbria som den salige Alkuin av York og Bonifatius snakker om.1 En sen tradisjon gjør Wiro til biskop av Dublin.

I 1920, under uroen i Irland, sendte den belgiske kardinalen Désiré-Félicien-François-Joseph Mercier (1851-1926), erkebiskop av Mechelen/Malines (1906-26), et brev til de irske biskopene, hvor han uttrykte Belgias takknemlighet for de irske misjonærene: «Lenge har belgiske katolikkers øyne vært vendt mot Irland, fulle av beundring og takknemlighet. For er det ikke slik at Belgia i stor grad kan takke den kristne sivilisasjonens første pionerer for den nåde, den største av all nåde, å tilhøre Kristus? Navnene til irske misjonærer som i den merovingiske epoken evangeliserte det nordre Frankrike, de hellige Kolumban, Foillan, Monon og Etto, Livinus, biskopene Wiro og Pleghelm og deres diakon Otger, Fredegand og mange andre, er fortsatt populære hos oss. Over 30 belgiske kirker er viet til hellige fra deres øy.»