Den hellige Balin (Balanus, Ballon, Balloin) ble født på 600-tallet. Han skal ha vært en av fire sønner av en angelsaksisk konge, prins Cuspirius av Northumbria, og hans dronning Benetia. Den yngste broren var den hellige Gerald av Mayo. Balin skal ha vært vakker og godt likt. Alle de fire brødrene ble munker på Lindisfarne (Holy Island), hvor de ble opplært av den hellige abbed og biskop Colman av Lindisfarne.
Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske». På den tiden var Oswiu (Oswy) konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona).
Kong Oswiu (Oswy) hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.
Men kong Oswiu (Oswy) var gift med den hellige Enfleda, datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (616-33) og hans dronning, den hellige Ethelburga av Lyming, en prinsesse fra Kent. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet.
Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene.
Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu (Oswy) aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England.
Men biskop Colman av Lindisfarne ville ikke akseptere synodens vedtak, og han nektet å gå bort fra praksisen til «de hellige eldste i den irske Kirken». Han gikk derfor av i protest mot vedtakene, og fulgt av alle de irske munkene og tretti av de angelsaksiske trakk han seg tilbake til Iona. Han tok med seg halvparten av den hellige Aidan av Lindisfarnes relikvier. De tre eldste brødrene skal ha vært blant dem, mens Gerald hadde blitt biskop av Winton og reist til Irland. Etter to år med bønn og refleksjon seilte de til Inishbofin, en øy utenfor vestkysten av grevskapet Galway, som sammen med grevskapene Leitrim, Mayo, Roscommon og Sligo utgjør Irlands nordvestre provins Connacht (eng: Connaught). En annen versjon sier at de overvintret på Isle of Skye før de seilte videre til vestkysten av Irland. Det het at de ble fulgt av flere tusen piktere, men dette er langt fra sikkert.
På Inishbofin grunnla Colman rundt 667 et kloster i bygden Knock. De angelsaksiske munkene var flittige, og om våren og sommeren ryddet de landet og dyrket korn som var nødvendig for at kommuniteten skulle overleve. Imens besøkte de irske munkene sine slektninger på fastlandet, før de kom tilbake for vinteren. Denne situasjonen førte uvilkårlig til spenninger i kommuniteten, for de engelske munkene klagde over at de måtte gjøre alt arbeidet alene, mens irene kom etterpå og ville ha sin andel av høsten.
Derfor dro Colman i 668 over til fastlandet for å finne et sted hvor han kunne grunnlegge et eget kloster for de angelsaksiske munkene. Han reiste inn i landet til et område som på gælisk var kjent som Mag nEo eller Magh Eó, «Barlindsletten», og som senere ble til Mayo. Der forhandlet han med den lokale høvdingen og fikk tildelt et område for en monastisk grunnleggelse.
Der grunnla Colman et eget kloster for de tretti engelskmennene. Han kan ha dratt til Mayo fordi hans tidligere elev Gerald holdt til i nærliggende Rosslea. Colman utnevnte i 670 Gerald til abbed-biskop for den nye grunnleggelsen, og deretter dro han selv tilbake til Inishbofin, hvor han døde i 674.
Omstendighetene rundt Geralds ankomst til Mayo er ikke helt klare, men man mener at han dro til Irland før Colman. Han skal ha gått i land i Westport og dro innover i landet, og han grunnla et kloster for sin søster Segretia i «Elitheria» eller Tempul-Gerald. Dette skal ha vært Rosslea, som betyr «Pilegrimshus» på gælisk og som ligger i den vestlige delen av det moderne sognet Mayo. Ved siden av dette klosteret bygde han et kloster for sine munker, som var vanlig praksis i Northumbria på denne tiden. Imidlertid ble hele kommuniteten praktisk talt utslettet snart etter, da mer enn hundre nonner og femti munker døde i den gule pesten som da herjet i Irland og Wales.
Klosteret i Mag nEo vokste raskt under Geralds ledelse, og det ble snart kjent som Mag nEo na Sachsan («Mayo av sakserne»). I år 700 var det mer enn hundre munker som levde og underviste der. Klosteret ble kjent som et sted for kunnskap, og det trakk til seg mange tusen studenter fra ulike deler av Britannia, inkludert mange sønner i adelsfamilier. Det var tilstrekkelig viktig til at den salige Alkuin korresponderte med abbeden og munkene der. Det forble en engelsk institusjon i flere århundrer, og dets størrelse og betydning nevnes i mange av tidens krøniker.
Den viktigste av disse var den hellige Beda den Ærverdiges Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731). Han skriver: «Dette klosteret har inntil denne dag [731] vært bebodd av engelske munker ( ) og inneholder en eksemplarisk kommunitet som samlet seg der fra England og lever av sine egne henders arbeid (i henhold til de tidlige fedrenes skikk), under en regel og en kanonisk abbed, mens de lever kyske og enkle liv». At de levde under en kanonisk abbed betyr at de valgte en abbed kanonisk, det vil si at det ikke var et keltisk «arvelig» kloster.
Flere kilder sier at Gerald grunnla klosteret Teaghna-Saxon eller Techsaxon (Tecksaxon, Tecsaxono) i Connacht, det vil si «saksernes hus» i bispedømmet Tuam, og detter er trolig det samme som Mayo «av sakserne».
Balins minnedag er 3. september.