Den hellige Ethelburga av Lyminge (~605-647)

Ethelburga ble gift med den hellige kong Edwin av Northumbria (616-33). Hans frieri ble først avslått fordi han den gangen ennå var hedning, men han fikk senere samtykke under forutsetning av at Ethelburga fritt fikk utøve sin religion, og at kongen selv ville vurdere å bli kristen. Den hellige Paulinus ble viet til biskop av York og ble rundt 625 sendt nordover sammen med dronningen som hennes kapellan, med håp om å omvende konge og folk.

Påskedag året etter bryllupet ble Edwin forsøkt drept da en morder, som var sendt av Wessex’ arving Cwichelm, angrep ham med en forgiftet dolk. Med Edwins trofaste tjener Lilla kastet seg frem og tok imot stikket i sin herres sted, noe som førte til at han døde. Ethelburga var gravid, og sjokket ser ut til å ha satt i gang fødselen samme kveld. Dronningen overlevde fødselen og fikk den hellige datteren Enfleda, og kongen takket sine guder. Paulinus takket Kristus og sa at det var gjennom hans inngripen at dronningens liv var blitt spart. Edwin svarte da at hvis den kristne Gud ville gjøre at han vant over Cwichelm og kom seg fra sine sår etter slaget, ville han omvende seg. Som et bevis på sin oppriktighet og til Ethelburgas store glede ga han den nyfødte datteren til Paulinus så han kunne døpe henne på pinsesøndag 626.

Kongen dro sørover med en hær mot Cwichelm og vant slaget, men han nølte fortsatt med å gå over til kristendommen. Kong Edwin var en tankefull og melankolsk mann og ikke innstilt på forhastede beslutninger. Ethelburga og Paulinus ga ham mye undervisning, og han konsulterte også de klokeste mennene i sitt kongerike. Til og med pave Bonifatius V (619-25) fattet spesiell interesse for kongens konversjon. Rundt denne tiden kom han Paulinus til hjelp ved å skrive to brev til kongefamilien, et til kongen og et til dronningen, med det mål å sikre kongen og hans undersåtters konversjon. Han sendte også gaver – en brodert tunika og kappe til kong Edwin og et sølvspeil og en innlagt elfenbenskam til dronning Ethelburga, sammen med St Peters velsignelse.

Flere av kongens slektninger mottok dåpen, og snart ble eksemplet fulgt av tusener i alle aldre og sosiale lag i Yorkshire og Lincolnshire. Paulinus døpte dem i elvene Swale ved Catterick og Glen ved Yeavering samt andre steder i Yorkshire og Lincolnshire, og sammen med den hellige diakonen Jakob døpte han mange i elven Trent ved Littleborough. Den hellige Beda den ærverdige skildrer hendelsene i detalj. En mye mindre foretrukket kilde, den walisiske Nennius, tilskriver dåpen en walisisk prest, en viss Rum map Urgen, men både Beda og den hellige pave Gregor I den stores første biograf, som støtter ham, er mye eldre og mer uavhengige og troverdige kilder.

Deretter gjennomførte Edwin med stor kraft kristningen av landet. Han fortsatte sin forgjengers ekspansive politikk og utvidet sitt område, mot nord på bekostning av de skotske pikterne, i vest gikk det ut over Cumberland og Wales, som han tok Anglesey og Man fra. Han innlemmet også den britiske enklaven Elmet ved Leeds i sitt kongerike. Under de siste årene av kong Edwins regjering var det slik ro og orden i hans riker at et munnhell sa at «en kvinne kunne bære sitt nyfødte barn tvers over øya fra hav til hav uten å lide noen overlast» (Beda).

Men så ble Edwins rike invadert av kong Penda av Mercia (626-54). Han var en barsk hedensk kriger og bror av Edwins første hustru, Cwenburga. Under slaget ved Hatfield Chase i Nottinghamshire mot Penda og hans kristne allierte Cadwallon av Gwynedd (625-34) i Wales ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept den 12. oktober 633. Dermed ble hans kristningsverk revet ned. Massakrene og uroen som fulgte ble først stoppet ved den hellige kong Osvalds (634-42) tronbestigelse året etter. Han var sønn av kong Ethelfrid av Bernicia (593-616) og Deira (604-16).

Edwins enke Ethelburga klarte å flykte for hedningene sammen med sine unge barn og erkebiskop Paulinus. De tok sjøveien til Kent og dro til hoffet til Ethelburgas bror Edbald (Eadbald) (616-40). Hun tok med seg mange av Edwins skatter, spesielt et gullbeger og et kors, som var bevart i Canterbury i Bedas tid. Edbald ga søsteren en romersk villa som lå i ruiner i Lyminge, nå en landsby mellom Canterbury og sjøen i Stone Street nær den romerske festningen Lymne. Der bygde hun det første nonneklosteret i England, som hun var abbedisse for inntil sin død. Hennes søster Edburga sluttet seg til henne der.

Ethelburga sendte sin sønn Wuscfrea og Yffi, som var sønn av hennes avdøde stesønn Osfrid, til frankernes konge Dagobert for å få sin utdannelse. De døde begge unge og ble gravlagt i Frankrike med kongelig heder. Ved siden av Wuscfrea og Enfleda hadde Edwin og Ethelburga to sønner til, Etheltun og Edwen, men de døde før sin far og ble gravlagt i York Minster.

Ethelburga levde som abbedisse av Lyminge i flere år, helt til sin død i 647. Hennes grav kan fortsatt ses i Lyminge. Det er bevart en nisje i sørveggen på sognekirken som trolig var hennes grav, og hennes kilde på landsbyens grøntareal er i god stand. Hun var den første dronningen og den første angelsaksiske enken som tok sløret. Da Lanfranc grunnla kollegiatskirken i Canterbury for byens sognegeistlighet, overførte han Ethelburgas relikvier dit, og der lå de skrinlagt, like utenfor nordporten, til kong Henrik VIII oppløste klostrene.

Man mener at kirken St Ethelburga i Shoreditch er oppkalt etter henne. Det finnes ingen gamle kalenderbevis på hennes fest, men Wilson i 1608 angir 8. september. De fleste andre kildene sier 5. april, men 7. september og 4. og 12. oktober nevnes også. I kunsten avbildes Ethelburga som en kronet abbedisse med klosteret Lyminge.