Skytshelgen for de engelske konger og byen og kantonen Zug i Sveits; for korsfarere og kornskjærere; for kveg; mot pest.
Den hellige Osvald (lat: Oswaldus) ble født ca 604 som sønn av kong Ethelfrid av Northumbria, og hans søster var den hellige Ebba. Da den hellige Edwin erobret kongedømmet og drepte Ethelfrid i slaget ved elva Idle i 616, måtte Osvald og hans to brødre, en av dem het Eanfrid, flykte til Skottland. I klosteret Iona på øya Hy, som var grunnlagt av den hellige Kolumba, ble de undervist og døpt. De to brødrene mistet snart troen for å tekkes sine hedenske undersåtter, men ikke Osvald. Etter St. Edwins død i 633 vendte han og hans familie tilbake til Northumbria som andre kongelige i eksil. Kong Osric av Deira, hans onkel, og hans brødre ble snart drept av den walisiske kristne kongen Cadwallon av Gwynedd, som styrte Northumbria som en tyrann i ett år.
Selv om Osvalds hær var mye mindre en hans, slo han i 634 Cadwallon og drepte ham i et slag i Hevenfelt ved Rowley Burn, 5 km sør for Hexham, og lyktes dermed i å erobre tilbake landet. Kvelden før slaget hadde han satt opp et trekors og samlet sammen hæren for å be om seier rundt det, selv om bare få av soldatene kunne ha vært kristne. Om natten hadde han en visjon av St. Kolumba av Iona, som strakte sin kappe over de sovende soldatene og lovte dem seier. Snart etter slaget sendte Osvald bud etter en biskop fra Iona for å forkynne evangeliet i Northumbria. Først kom en streng biskop som ikke oppnådde noen suksess blant mennesker som han betraktet som barbariske og hardnakkede, og vendte snart tilbake til Iona og erklærte at engelskmennene var umulige å undervise.
Han ble snart erstattet av den vennlige irske munken den hellige Aidan fra Iona, som Osvald sendte ut for å omvende sine undersåtter. Aidan snakket ikke engelsk flytende, og den hellige Beda den Ærverdige skriver at «det var et tiltalende syn å se kongen selv tolke Guds ord til sine stormenn, for han hadde lært det irske språket i sitt lange eksil». Osvald grunnla mange kirker og klostre, spesielt klosteret på øya Lindisfarne (nå Holy Island) i 635 og ga det som bispesete til Aidan, nær den kongelige residensen i Bamburgh. Aidan hadde stor suksess, mange av innbyggerne i Northumbria ble kristne og kristendommen slo rot. Lindisfarne ble snart sentrum for misjonsvirksomheten i England.
Oswald forente de to delene av Northumbria, Bernicia og Deira, under sitt styre. Han giftet seg med Cyneburga, datter av den hedenske kongen Cynegils av Wessex, og fikk svigerfaren til å motta kristendommen og å kristne sitt land. Han var selv fadder da svigerfaren ble døpt av biskop den hellige Birinus. De fikk et barn, sønnen Ethelwald, som ble konge av Deira og som gjorde lite ære på sin far. Osvald vant etter hvert et slags overherredømme (bretwalda) over alle kongedømmene i England, anerkjent av de andre angelsaksiske kongene.
Kongens store kjærlighet til de fattige ga ham tilnavnet «den åpne hånden». I sine gemakker hadde han en ringeklokke, som ingen andre fikk trekke i enn hjelpesøkende fattige.
Legenden forteller at kong Osvald satt til bords da en skare fattige samlet seg utenfor slottet og ba ham om en almisse. Den gode kongen lot sitt taffel bære ut og delte selv ut mat fra den sølvtallerkenen han hadde spist av. Ved en slik godhet tok biskop Aidan hans hånd og utbrøt: «Denne hånd vil aldri eldes!»
Men Osvalds regjeringstid, som begynte så lovende, varte bare åtte år. Den hedenske kong Penda av Marcia grep til våpen mot ham, og den hellige kongen falt i slaget ved Maserfield i Shropshire (Old Oswestry) den 5. august 642, 38 år gammel. Tradisjonen sier at hans med sitt siste åndedrag ba for sjelene til medlemmene av sin livgarde, som falt sammen med ham. Fiendene ofret etter kong Pendas ordre liket av Osvald til Odin, kuttet hendene og hodet av det og hengte dem på staker. Men de troende samlet sammen lemmene og æret dem på forskjellige steder, noe som førte til spredningen av hans kult. På det stedet hvor han døde, fikk både mennesker og kveg sin helbred tilbake, og jorden selv var virksom som medisin. Osvald ble en populær helteskikkelse, husket som en av Englands nasjonale helter for sitt mot, sin militære dyktighet, sin generøsitet og fromhet, sammen med sin offerdød i slag for land og tro. Han ble en kombinert angelsaksisk helt og kristen helgen, en tittel som ble gitt ham snart etter hans død, og som han ser ut til å ha vel fortjent.
Osvalds hode ble gravlagt i Lindisfarne. Fra 875 delte det den omflakkende tilværelsen til den hellige Cuthberts legeme, og ble funnet da graven ble åpnet i Durham i 1827. Men Echternach i Luxembourg hevdet også å ha Osvalds hode, etter at den hellige Willibrord hadde tatt med noen Osvald-relikvier til Friesland. En praktfull åttekantet tysk skrin fra ca 1180 er bevart i skattkammeret i katedralen i Hildesheim, som inneholder et «hode av St. Osvald». Andre konger som er representert på skrinet inkluderer den hellige Edvard og den hellige Knut.
Osvalds hender ble oppbevart i Bamburgh. En av dem ble senere stjålet av en munk fra Peterborough og senere overført til Ely. Durham og Gloucester hevdet begge å ha en annen hånd. Swartebrand, en gammel munk i Durham på 1100-tallet, fortalte Symeon at han ofte hadde sett kongens høyre hånd, som «var like frisk og uforandret etter hans død som den gang han hadde latt sitt taffel bære ut til de fattige», i henhold til St. Aidans profeti, men han fortalte ikke hvor.
Kongens torso ble bisatt i Oswestry, senere ble relikviene overført til klosterkirken i Bardey i Lincolnshire av Ostryd, Osvalds niese og dronning av Mercia, og i 909 til Gloucester av Ethelfleda, Lady of the Mercians. Også den hellige Winnocs kloster i Bergues i Flandern hevder å ha fått hele Osvalds kropp av Harald Harefot, men dette ble brent av protestanter i 1558. Andre kirker som hevdet å ha noen av hans relikvier, var Trèves, Tergensee, Prufening, Ramshoven, Wettingen, Sauris og Tai. St. Willibrord fortalte de hellige Wilfrid og Acca om de miraklene som relikviene hadde gjort i Irland og Friesland. St. Beda forteller utførlig om disse og andre. Uttrykket «relikvier» inkluderte fragmenter av hans trekors og jord tatt fra hans grav.
Etter Osvalds død ble det sørlige Northumbria styrt av hans fetter den hellige Oswin, som imidlertid også ble drept i 651.
Hans minnedag den 5. august (eller 8. eller 9.) ble feiret fra sent på 600-tallet. Den står i Willibrords kalender og i mange monastiske kalendere og martyrologier. Det ble sagt at alle som fastet på hans vigilie den 4. august, ville få forhåndskjennskap om sin død. En translasjonsfest ble feiret den 8. oktober i Evesham og Gloucester.
Hans kult spredte seg snart til Skottland og Irland, og de berømte skotske munkene brakte den med seg til det europeiske fastland, og den ble særlig kjent i Sør-Tyskland og Nord-Italia, men også Østerrike, Sveits, Portugal, Bøhmen og Nederland. I kunsten er han oftest vist med en ravn som holder en ring eller et brev i nebbet, med septer og et glass med hellig olje som betegnet kongemakt, og det finnes også avbildninger av hans død og av St. Cuthbert som holder hans avhogde hode.