Den hellige Basilios (ru: Vasilij; Василий) ble født som Gregor (ru: Grigorij; Григорий) en gang på 1200-tallet i Russland. Han kalles Basilios Kalika (ru: Василий Калика), som betyr «pilegrim» på russisk, noe som indikerer at han foretok en valfart til Det hellige land en gang før han ble erkebiskop. Han nevner faktisk dette i et berømt brev han skrev til biskop Teodor (ru: Fjodor) av Tver i 1347 og som har blitt tatt inn i to russiske krøniker, Første Sofiakrønike og Andre Novgorodkrønike. I en redaksjon av Første Novgorodkrønike kalles han «Kaleka» i stedet for «Kalika», et ord som betyr «lam» eller «krøpling». Derfor kalles han noen ganger «Basilios den Lamme» i noe hagiografisk litteratur, selv om det store flertall av forskere mener at hans etternavn var Kalika. Hvis han virkelig var lam, finnes det ingen andre henvisninger til det i kildene.
Basilios ble først prest i kirken Ss Kosmas og Damian ved Slavegaten nord for festningen Detinets i Novgorod («Store Novgorod», Velikij Novgorod), ikke å forveksles med Nizjnij-Novgorod, som nå er Russlands fjerde største by. Deretter ble han munk i klosteret De hellige engler i Novgorod.
Etter at den hellige erkebiskop Moses (1325-30; 1352-59; d. 1363) i 1330 trakk seg tilbake, valgte folkeforsamlingen Vetsje i Novgorod Basilios til ny erkebiskop. Året etter ble han sendt til Vladimir i Volhynia for å bli konsekrert av metropolitt Theognost (ru: Feognost), som bodde i Volhynia i flere år. Ifølge et greskspråklig register ble han da kanonisk valgt blant tre kandidater av et bispekonsil der i Volhynia, og mange lister regner hans episkopat fra 1331. Han ble den 25. august 1331 konsekrert til erkebiskop av Novgorod.
Basilios har en stor grad av æren for restaureringen av erkebispeembetet i Novgorod etter at det til en viss grad hadde forfalt etter mongolinvasjonene. Fra metropolitten for Hele Russland mottok han en messehagl dekket av kors, polystaurion (gr: polis = mange; stauros = kors), og fra patriarken av Konstantinopel fikk han det hvite hodeplagget (klobuk) som siden den gangen har vært et av attributtene for biskopene av Novgorod.
Like etter sin konsekrasjon bygde Basilios en steinmur langs den nordøstre siden av Detinets (langs elven) mellom 1331 og 1333. Han var svært nidkjær i å bygge og dekorere kirker, og han restaurerte katedralen St. Sofia ved å reparere taket og sette opp et jerngjerde rundt katedralen. Han bestilte også en rekke ikoner til katedralen, og det ble sagt at han også selv malte noen av ikonene. Han hengte opp Basiliosportene i katedralen i 1335.
Basilios viste seg med årene å være både en skarpsindig politisk spiller og en fryktløs og utrettelig religiøs leder. I 1339 sendte han sin nevø som en del av en delegasjon fra Novgorod for å undertegne en fredsavtale med Sverige. Hans mål var å beskytte de ortodokse i Karelen fra å bli drept dersom de dro over til Novgorod. I 1342, da Ontsifor Lukinitsj sto bak opptøyer i byen, skapte Basilios og hans vikar Boris fred mellom de stridende partene. I 1348, da kong Magnus Eriksson av Sverige (1319-64) og Norge (1319-43) krevde at Novgorod debatterte med hans teologer om den sanne tro, ba Basilios ham, etter å ha konsultert med borgermesteren (posadnik), om å sende sine teologer til Konstantinopel, siden det var der russerne hadde fått sin forståelse av kristendommen.
Flere moderne forskere har anklaget Basilios for ikke å ha gjort nok for å bekjempe Strigolniki-kjetteriet som spredte seg i Novgorod og Pskov på 1300-tallet og inn på 1400-tallet. Hans brev til biskop Teodor av Tver har blitt tolket som dualistisk av natur, det vil si nær opp til Strigolniki. På den andre side ville de byggeprosjektene han gjennomførte og hans sterke politiske aktivitet, hvor han gjorde full bruk av kirkens velstand og eiendommer, ikke ha vært i samsvar med de synspunktene mot klerikal eller kirkelig eiendom som Strigolniki hadde.
I 1352 ble Basilios sendt av regjeringen i Novgorod for å bygge opp festningen Orekhov, som nylig var blitt ødelagt i kamper mellom Novgorod og Sverige. Dette hadde tidligere vært en festning bygd av tre, og restene av den steinmuren Basilios fikk bygd, ble gravd ut i 1969 og kan ses i festningens gårdsrom i dag.
Senere i 1352 ble Basilios kalt til Pskov, hvor Svartedauden da herjet. Han dro til byen og holdt en rekke prosesjoner og liturgier inntil den fryktede byllepesten avtok. Men på tilbakereisen til Novgorod ned elven Sjelon ble erkebiskopen selv smittet av pesten, og han døde i klosteret St. Mikael erkeengelen ved Sjelon den 3. juli 1352. Hans legeme ble brakt tilbake til Novgorod og gravlagt i «Martyrios-forhallen» i katedralen St. Sofia, som hadde sitt navn fra en tidligere erkebiskop, den hellige Martyrios (1193-99), og hvor mange av hans forgjengere og etterfølgere er gravlagt.
Basilios feires som helgen i den russisk-ortodokse kirke, men også i noen av de katolske østkirkene, med minnedag på dødsdagen 3. juli (16. juli etter den gregorianske kalenderen). I tillegg feires han den 10. februar, som er en synaxis (fellesfest) for de hierarkene av Novgorod som ble gravlagt i eller senere overført til katedralen St. Sofia (gr: Hagia Sofia, Αγία Σοφία = «Hellige Visdom») i Novgorod, muligens den eldste bygningen i Russland som fortsatt er i bruk. En synaxis for hierarkene fra Novgorod feires også den 4. oktober og på tredje søndag etter pinse.