| Den hellige Bartolomea Capitanio (1807-1833) |
Den hellige Bartolomea Maria Capitanio ble født den 13. januar 1807 i Lovere i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun er den andre helgenen fra Bergamo-siden av Lago d'Iseo, den andre er den hellige Vincentia Gerosa (1784-1847). Hennes foreldre var Modesto Capitanio og Caterina Canossi. Hun lærte ikke fromhet av sin far, som var en kornhandler med et stort alkoholproblem. Moren var derimot en eksemplarisk kristen kvinne, og av henne og av klarissenonnene på skolen der hun begynte som elleveåring, lærte Bartolomea å sette Gud foran alt og å strebe etter en høy grad av perfeksjon. Det var mens hun gikk på skolen at hun utviklet ideen om å grunnlegge en aktiv kongregasjon for å ta seg spesielt av tidens behov, selv om hun også følte seg sterkt tiltrukket av et kontemplativt liv i bønn.
Men hun fikk ikke foreldrenes tillatelse til å bli nonne, så i stedet avla hun løfte om evig kyskhet med sin åndelige veileders tillatelse. Deretter viet hun seg til undervisning, fikk diplom som folkeskolelærer og begynte å arbeide som lærer allerede som femtenåring. Hun kastet seg også ut i en rekke kirkelige aktiviteter, delvis for å avhjelpe nøden hos ulike grupper og delvis for å avgjøre hva som var hennes eget kall. Hun skrev miniavhandlinger for seg selv om fromhetsøvelser, reglene til ulike religiøse foreninger og forskjellig livsveier, og hun skrev også et stort antall brev til venner om alle disse spørsmålene, men hun kom stadig tilbake til sin opprinnelige ide om å grunnlegge en ny kongregasjon.
Hun hadde utviklet en spesiell hengivenhet for den unge hellige jesuitten Aloisius Gonzaga, som senere ble utnevnt til ungdommens skytshelgen, og hun opprettet en rekke brorskap eller laug under hans beskyttelse for unge mennesker i byen. Disse spredte seg raskt til andre distrikter og hadde en nesten mirakuløs virkning. Det så ut til at hennes fremtidige apostolat i økende grad skulle ligge his unge i alle aldre.
Rundt 1823, da Bartolomea var seksten år, traff hun den førtiårige Vincentia Gerosa (opprinnelig Katarina), som også kom fra Lovere, og som var spesielt interessert i sykepleie for de fattige. Hun hadde allerede grunnlagt et hospital og tok på seg de tyngste byrdene selv. Under veiledning av Don Angelo, en entusiastisk, men nøktern åndelig veileder, bestemte de to kvinnene seg for å slå sammen sine apostolater for undervisning og sykepleie ved å grunnlegge en ny søsterkongregasjon.
De flyttet inn i et hus overfor sykehuset, og i november 1832 konsekrerte de seg fullstendig til et liv i nestekjærlighet. Dette var i praksis grunnleggelsen av deres kongregasjon, «Barmhjertighetens søstre av Lovere», selv om de to på det tidspunktet var de eneste medlemmene. Don Angelo ba Bartolomea om å skrive en provisorisk konstitusjon, som hun baserte på, som hun sa det, «de reglene og det eksempel som er etterlatt oss av vår Frelser», spesielt hans kjærlighet, vennlighet og ydmykhet. Kongregasjonen var opprettet for å bøte på den tilstand av uvitenhet og forsømmelse som så mange mennesker levde i, og deres spesielle apostolat var opplæring og utdannelse av unge mennesker, den åndelige og fysiske omsorg for de syke og aktiv deltakelse i livet til de lokale kirkene.
Bare åtte måneder etter ordensgrunnleggelsen døde Bartolomea av tuberkulose den 26. juli 1833 i Lovere, bare 26 år gammel. Hun var aldri ikledd noen ordensdrakt og hadde aldri avlagt noen offisielle løfter. Av karakter var hun enkel, taktfull og sterk, og hennes resultater i så ung alder vitner om en evne til å influere både eldre kvinner og presteskapet. Hun hadde innflytelse på mange mennesker ved sin konversasjon, undervisning og skrifter, som inkluderer 300 brev og et betydelig antall åndelige skrifter. Hun sparte seg aldri, og hennes omfattende korrespondanse ga henne ingen ledig tid. Fire måneder før sin død ga legen henne forbud mot å skrive brev, men det var for sent. Bartolomeas relikvier er i Lovere, men det finnes også relikvier i kongregasjonens generalat i Milano.
Vincentia fortsatte arbeidet, og gradvis sluttet andre kvinner seg til henne. På den tiden måtte nye kongregasjoner ta sin regel fra en allerede eksisterende kongregasjon, og først valgte grunnleggersken den regelen som var blitt skrevet av den hellige Johanna Antida Thouret og godkjent i 1819 for bruk i Besançon, og søstrene ble ganske enkelt kjent som «Barmhjertige søstre (av Lovere)». Kongregasjonen baserte seg på prinsippene til den hellige Vincent de Pauls Barmhjertige søstre. De ville knytte seg til denne ordenen, men den var fransk. Politiske forhold hindret dem fra å bli styrt fra utenfor Østerrike (som Lombardia da tilhørte), så de var uavhengige helt fra starten.
Søstrene fikk pavelig godkjennelse i 1840 til å bli uavhengige av Thouret-kongregasjonen, og i 1841 opprettet biskopen av Brescia kongregasjonen kanonisk og ga Vincentia og åtte ledsagere tillatelse til å avlegge sine ordensløfter. Den regelen som de skulle følge, var mye nærmere de konstitusjonene som Bartolomea trakk opp kort før hun døde. Vincentia døde i 1847, 63 år gammel. Begge to var personer av betydelig besluttsomhet og uselviskhet, og deres grunnleggelse har fått stor utbredelse.
Bartolomea ble saligkåret den 20. mai 1926 av pave Pius XI (1922-39), som også saligkåret Vincentia den 7. mai 1933. De ble helligkåret sammen den 18. mai 1950 av pave Pius XII (1939-58). Bartolomeas minnedag er dødsdagen 26. juli og hennes navn står i Martyrologium Romanum.
Fra 1884 begynte folk å kalle kongregasjonen for Suore di Maria Bambina, «Søstre av barnet Maria», på grunn av et mirakel som var assosiert med et bilde av Maria som barn som kongregasjonen skaffet i 1842. Etter helligkåringene i 1950 tok kongregasjonen det offisielle navnet «Barmhjertige søstre av de hellige Bartolomea Capitanio og Vincentia Gerosa» (Suore di Carità delle Santi Bartolomea Capitanio e Vincenza Gerosa – SCCG), men de fortsatte å være populært kjent som Maria Bambini-søstre.
Ved Vincentias død i 1847 hadde kongregasjonen 171 medlemmer i 28 hus. Den nådde høydepunktet på 1970-tallet med 8.500 medlemmer i 600 hus, inkludert dem i India, Latin-Amerika, Afrika og USA. I England kaller søstrene seg nå The Capitanio Sisters (CS). I dag er det rundt 6.000 søstre.