Den hellige Bonifatius Curitan av Ross (d. ~630)

Den hellige Bonifatius Curitan (Kyrin, Kyrstin; gæl: Churadain) var biskop av Ross i Skottland på 600-tallet. Det er svært sannsynlig at han var romer av fødsel og evangeliserte pikterne og skottene. Et av de viktigste trekkene ved hans misjon var innføringen av romersk disiplin og observans i motsetning til de keltiske skikkene. Det sies at han grunnla et stort antall kirker. Han døde rundt 630 (andre kilder sier rundt 660) i Rosmark i Skottland og hans minnedag er 14. mars.

Tidlig på 700-tallet, rundt år 710, sendte pikternes kong Nectan bud til den hellige Ceolfrid i Wearmouth og ba om veiledning om de nye skikkene som hadde blitt avtalt femti år tidligere ved synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663). Han ba også om hjelp til å bygge en kirke «i romersk stil», som han ville vigsle til den hellige apostelen Peter. Ceolfrid som var abbed for dobbeltklosteret St. Peter Wearmouth og St. Paulus Jarrow, sendte tilbake et langt brev som forklarte den romerske måten for å bestemme datoen for påsken og hvordan den tonsuren som ble foretrukket i den vestlige Kirken, skilte seg fra den keltiske. Dette brevet gjengis i sin helhet av den hellige Beda den Ærverdige, og det er trolig at han skrev det for sin abbed.

Sammen med brevet sendte Ceolfrid en gruppe munker ledet av en pikter ved navn Curitan som var en sterk tilhenger av de romerske skikkene og hadde valgt seg et latinsk navn, Bonifatius. Dette spesielle navnet synes å ha vært populært for dem med gode forbindelser med Den hellige Stol og ble gitt til angelsakseren Winfrid i 718 av den hellige pave Gregor II (715-31). Pave Bonifatius V (619-25) hadde skrevet brev til den hellige kong Edwin av Northumbria (584-633) og hans hellige dronning Ethelburga for å støtte den hellige Paulinus av Yorks (ca 575-644) misjon, som fortsatt kunne huskes i Wearmouth. Det som imidlertid gjorde navnet så attraktivt for dem som ønsket å være på god fot med Peters etterfølgere, var ønsket om å leve sitt liv etter mønster av Kristi liv, som apostelen Peter sa «gikk omkring overalt og gjorde godt» (bene faciendo) (Apg 10,38) og som han inntrengende henstilte kristne til å følge og «vende seg fra det onde og gjøre det gode» (faciat bonum) (1.Pet 3,11).

Curitan og hans følge seilte opp elven Tay og gikk i land ved Invergowrie, hvor de begynte å bygge en kirke. Stedet for denne kirken markeres av ruiner i Dargie, og Kingoody er en korrupsjon av Kill Curdy. En gammel utskåret stein fra dette stedet er nå i The National Museum of Antiquities i Edinburgh, og en av de tre skikkelsene på den forestiller trolig Curitan. Etter å ha møtt kong Nectan fortsatte Curitan videre til Forfar, og den kirken han bygde i Restenueth, antas å være den som kongen hadde ønsket seg, og den tok navnet Egglespether, «Peters kirke».

Munkene reiste deretter nordover til Murray Firth og derfra til The Black Isle i Rosemarkie. Der slo Curitan seg ned og gjenopplivet kommuniteten som var startet av den hellige Moluag av Lismore (ca 530-92). Der ble det bygd en annen av de mange kirkene viet til apostelen Peter som denne misjonen var ansvarlig for. Andre av disse kirkene var i Tellein, fem kilometer fra Alect, og i Restennet. Denne siste ble et berømt kloster for regelbundne augustinerkanniker da de monastiske klostrene ble oppløst i Skottland. Den senere katedralen for bispedømmet Ross i Fortrose er også viet til Peter, men denne gangen er den knyttet til Curitan under hans navn Bonifatius. Han evangeliserte provinsene Angus, Marris, Buchan, Elgin, Murray og Ross og innførte romersk disiplin og liturgisk observans i motsetning til de keltiske skikkene.

Aberdeen-breviaret er åpenbart forvirret av navnet Bonifatius og hevder at Curitan var en israelitt som hadde vært pave, men som forlot Roma for å forkynne i Skottland. Etter at han ble viet til biskop av Ross, fylte han landet med kirker og kapeller. Aberdeen-breviaret hevder også at han konsekrerte 150 biskoper, ordinerte tusen prester, døpte 36.000 konvertitter og bygde 150 kirker. Selv om disse tallene muligens er noe overdrevne, er det ikke tvil om at han gjorde svært mye for å bringe den keltiske Kirken inn i kretsen av vestlig katolisisme og gjorde det samme for Skottland som det de hellige Wilfrid og Benedikt Biscop gjorde for England. Han var en sterk talsmann for den romerske sak ved synoden i Birr i 697.

I Invergowrie er det en stor stein som kalles The Paddock eller Greystone, og lokal folklore hevder at det er en av klippene som djevelen kastet mot Curitans gruppe misjonærer som kom opp elven. Den andre er en øy i elven Tay og historien impliserer at djevelen visste at deres budskap var sannheten.

Curitan døde i Rosemarkie og ble gravlagt foran alteret i sin kirke der. En rekke stedsnavn i Glen Urquhart har hans navn på gælisk, Churadain, men andre har derivatet Curdy. Aberdeen-breviaret tilskriver mange mirakler til hans forbønn etter hans død.