| Den hellige Benedikt Josef Labre (1748-1783) |
Den hellige Benedikt Josef Labre (fr: Benoît-Joseph) ble født den 26. mars 1748 i landsbyen Amettes nær Arras i Artois, nå i departementet Pas-de-Calais og regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike. Amettes lå da i bispedømmet Boulogne-sur-Mer, siden 1801 i bispedømmet Arras. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken i Amettes. Han var den eldste av femten barn av butikkeieren Jean-Baptiste Labre og hans hustru Anne-Barbe Grandsire. Familien drev i tillegg en liten gård og var temmelig velstående. Moren hevdet at hun merket guttens hellighet allerede da hun gikk gravid med ham. Allerede som barn viste han stor forkjærlighet for bønn og åndelige øvelser, men han var samtidig så annerledes enn andre barn at verken foreldrene eller lærerne visste hvordan de skulle behandle den egenrådige gutten. I skolen tilhørte han de svakeste elevene.
På grunn av sin fromhet ble han som tolvåring sendt for å bo hos farens bror François-Joseph Labre, som var sogneprest i byen Erin seks mil unna. Der skulle han fortsette utdannelsen med latin, grammatikk og matematikk og deretter begynne på seminaret for å bli prest. En tjener i onkelens hus la ham for hat, trolig av misunnelse, og når de var alene, slo han løs på gutten og tvang ham til å utføre oppgaver han var alt for ung og svak til. Men siden Benesikt syntes å more seg over denne avskyelige behandlingen, ble den bøllete tjeneren avvæpnet.
Den 4. september 1761 mottok Benedikt fermingens sakrament av biskop François-Joseph-Gaston de Partz de Pressy av Boulogne (1742-89), og samtidig mottok han sin første kommunion. Langt borte fra foreldrenes vaktsomme øyne begynte Benedikt nå å praktisere flere slags botsøvelser, som han fant oppskriften på i prestegårdens støvete bibliotek. I tillegg til å gi almisser begynte han hver kveld å erstatte puten med en eikeplanke. En gang han ble overrasket mens han sov på denne måten, forklarte han oppriktig at han gjorde det for ikke å sove så dypt.
Han gjorde stadig fremgang i studiene til han var seksten år gammel, men da ble han plutselig ute av stand til å lære mer. Men han ble oppslukt av å lese Skriften og helgenbiografier. Han bestemte seg da for å bli munk hos trappistene (de reformerte cistercienserne) (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae – OCSO), men etter onkelens råd vendte han tilbake til Amettes for å få foreldrenes tillatelse først. Den fikk han imidlertid ikke, så han vendte tilbake til prestegården i Erin, hvor han fordoblet sine botsøvelser og fromme øvelser.
I september 1766, da Benedikt var atten år gammel, døde onkelen av kolera etter at han og Benedikt hadde pleid koleraofre i menigheten. I november samme år vendte Benedikt hjem til foreldrene i Amettes. Han var fortsatt like oppsatt på å bli munk i La Trappe, og hans foreldre fryktet at fortsatt motstand ville være å motsette seg Guds vilje. De ga derfor nølende sitt samtykke til at han ble munk, men morens bror, abbé Jacques-Joseph Vincent, sogneprest i Conteville, foreslo at han i stedet for La Trappe heller skulle søke opptak hos karteuserne (Ordo Cartusiensis – OCart) i Val-Sainte-Aldegonde. Det gjorde han i april 1767.
Munkene i Val-Sainte-Aldegonde avviste ham fordi de nettopp hadde hatt en brann i klosteret, slik at de på grunn av økonomien ikke kunne motta noen kandidater, men de sendte ham videre til et kloster i samme orden i Neuville-sous-Montreuil i bispedømmet Boulogne. Der fikk han høre at siden han ennå ikke var tyve år, var det ingen hast, og at han først måtte lære gregoriansk sang og skolastikk (logikk). I de neste fire månedene gikk han på en skole i Ligny-les-Aire, drevet av abbé Joseph-Adrien Dufour.
I oktober 1767 søkte Benedikt igjen opptak hos karteuserne i Neuville, og denne gangen ble han opptatt som postulant sammen med en venn ved navn Hidoux, som han hadde overtalt til å gå i kloster. Men etter noen uker ble Benedikt funnet uegnet til klosterlivet og sendt hjem til Amettes. Men like etterpå la han av gårde til fots til klosteret La Trappe i Mortagne. Der ble han imidlertid avvist av abbed Theodore Chambon, fordi reglene krevde at kandidatene måtte være minst 24 år gamle. Benedikt vendte da tilbake til Amettes igjen.
Vinteren 1768 var han igjen på vei til La Trappe, men sogneprest Jeróme Theret i Amettes foreslo at han heller skrev til abbeden og ba om dispensasjon fra alderskravet, men svaret fra La Trappe var negativt. Rundt pinsen 1768 dro han en kort stund for å studere hos onkelen, sognepresten i Conteville, men han ble snart sendt hjem for å arbeide på familiens gård. På den tiden fødte hans mor sitt femtende og siste barn, en gutt ved navn Augustin, og Benedikt ble hans gudfar.
Sommeren 1769 besøkte Benedikt Boulogne for å snakke med en prest, kannik Michel-Joseph Flamand, som var fra Amettes, og han ba Benedikt om å oppsøke biskopen. Biskop de Partz de Pressy rådet ham til å bli i bispedømmet og prøve på nytt hos karteuserne i Neuville. Deretter gjennomgikk Benedikt en femten dagers retrett på bispedømmets seminar i Boulogne, og rektoren der skrev til Neuville på hans vegne.
I august 1769 sa Benedikt farvel til familien og forlot Amettes for siste gang. Han skulle aldri se familien igjen. For tredje gang reiste han til Neuville-sous-Montreuil for å prøve sitt kall hos karteuserne der. Men etter seks uker ble han igjen sendt bort av prioren, Dom Joseph-Henri Cappe, som bedømte ham som velvillig, men uegnet.
Samme dag skrev Benedikt til foreldrene fra byen Montreuil det første av sine to bevarte brev. Der forteller han at han igjen vil dra til La Trappe, og at hvis han blir avvist der, vil han prøve hos cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist) i klosteret Sept-Fonts i bispedømmet Autun. Midt i oktober kom han til La Trappe, men ble avvist igjen. Da fortsatte han til Sept-Fonts. Etter fire uker til fots kom han dit den 28. oktober.
Først ble han mottatt der som gjest, men på Allesjelersdag den 2. november ble han opptatt som postulant. To uker senere, den 11. november, ble han ikledd drakten som novise og fikk klosternavnet broder Urban (Frère Urbain) etter den hellige som nevnes av apostelen Paulus i Romerbrevet og som feires den 28. oktober, den dagen han kom til klosteret. Men selv om Benedikts nøyaktighet i overholdelsen av den monastiske observans og hans ydmykhet gjorde ham elsket hos hele kommuniteten, ble han i novisiatet angrepet av en så stor indre angst at han måtte gi opp.
Til slutt innså han at han var alt for eksentrisk til et kommunitetsliv i et kloster, og som 22-åring dro han til fots på valfart til Roma mens han tigde til livets opphold. Fra Chieri i Piemonte sendte han et brev til foreldrene, og det viste seg at dette skulle bli det siste livstegnet de fikk fra ham. I brevet skrev han at han aktet å søke opptak i et av de mange klostrene i Italia som var kjent for sitt spesielt strenge liv.
Men livet som pilegrim passet ham bra, så han gjorde det til sin livsstil og forsto at det var hans kall. I de neste tre eller fire årene vandret han rundt i Vest-Europa og dro fra helligdom til helligdom: til Loreto, Assisi og Bari i Italia, til Einsiedeln i Sveits, som han besøkte fem ganger, til Aix-en-Provençe og Paray-le-Monial i Frankrike og til Santiago de Compostela i Spania. Han reiste alltid til fots, sov i det fri eller i et hjørne et sted, sølete og kledd i filler. Han tilbakela 3.000 mil til fots i disse årene. Han pleide å si at han var et vitnesbyrd om at «i denne verden er vi alle pilegrimer på vei til Paradiset».
Han tigde sjelden, men aksepterte mat fra vennligsinnede mennesker, men ellers plukket han bokstavelig talt opp mat der han kunne finne den. Men han delte ut alle penger han fikk, snakket lite og ba mye. Hans neglisjering av personlig hygiene gjorde ham ikke til noen velkommen gjest, så han ble kastet ut av kirker, spottet og noen ganger slått, men han aksepterte all behandling uten å kny. Det eneste han hadde med seg, var et Nytestamente, boken «Kristi etterfølgelse» og et breviar, som han ba hver dag. Hans rosenkrans var laget av bærene fra ville rosebusker, og når den begynte å bli utslitt, spiste han den.
Fra 1774 bodde han i Roma, bortsett fra en årlig reise til Loreto. Han tilbrakte dagene i kirkene, spesielt der hvor man holdt førti-timers-andakten (Quarant' Ore), og kveldene i de store valfartsbasilikaene. Han sov noen timer hver natt i ruinene av Colosseum, under den femte korsveistasjonen: «Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset». Ettersom tiden gikk begynte folk å skjønne at det var noe spesielt ved denne tiggeren. Han ble kjent som «tiggeren fra Colosseum» eller «tiggeren av den evige tilbedelse». Det gikk rykter om at han var av høy byrd, men hadde begått et mord eller en annen grufull forbrytelse og nå søkte å sone for den. Selv kalte han seg gjerne «Guds vagabond» eller «Kristi sigøyner».
Benedikt var i sin oppførsel en variant av de asketiske «Idiotene for Kristus» som mye oftere opptrådte i den østlige Kirken. Han pleide ofte å falle i ekstase, spesielt når han kontemplerte Kristi tornekrone, og under disse ekstasene forteller legendene at han kunne levitere (sveve) eller bilokere (være to steder på en gang). Han skal også ha kurert noen av de andre hjemløse han møtte og skal ha mangfoldiggjort brød for dem.
En dag Benedikt ba i kirken Sant'Ignazio og hadde falt i transe, slo en engstelig besøkende alarm til sakristanen: «Hva er det som har skjedd med denne tiggeren?» Benedikt syntes å sveve i luften. «Den hellige er i ekstase», svarte sakristanen som om dette var verdens naturligste sak og forsatte å feie gulvet. Sveving under bønn (levitasjon) og kunsten å være til stede to steder på en gang (bilokasjon) nevnes ofte i forbindelse med Benedikt. Da kunstneren Antonio Cavalucci arbeidet med å male interiøret i kirken, ble han så imponert over synet av den hellige at han en gang tok ham med til sitt studio og malte ham mens han var i ekstase under bønn. Dette portrettet er bevart i Galleria Nazionale d'Arte Antica i Roma.
Til slutt tvang sviktende helse Benedikt til å søke ly i et hjem for de aller fattigste. Men også der ga han ofte bort sin porsjon suppe til dem som var enda verre stilt enn ham selv. Onsdag i Den stille uke 1783 kollapset han til slutt på trappen til sin favorittkirke i Roma, Santa Maria dei Monti, og han døde på bakrommet i butikken til den vennlige slakteren Zaccarelli, hvor han var blitt båret. Det var den 16. april 1783, og han var bare 35 år gammel. Da nyheten ble kjent, løp barn og voksne rundt i Romas gater og ropte: «Helgenen er død! Helgenen er død!»
Han ble gravlagt i Santa Maria dei Monti, og ikke siden begravelsen til den hellige Filip Neri hadde en så stor menneskemengde trengt seg sammen for å se de jordiske rester av en Guds tjener som ved rekviemmessen for Benedikt. I de tre første månedene etter hans død skal 136 syke mirakuløst ha fått helsen tilbake ved hans grav. Disse miraklene var avgjørende for omvendelsen av John Thayer, den første amerikanske protestantiske presten som konverterte til katolisismen. Han bodde i Roma da Benedikt døde.
Folket i Roma hadde aldri vært i tvil om helligheten til denne «nye St. Frans», som var kjent for sin fromhet og hengivenhet til det helligste Sakrament, og hans popularitet ble enda større av en biografi som ble skrevet av hans skriftefar Marconi. Han ble erklært Venerabilis, «Ærverdig» i 1859 og saligkåret den 20. mai 1860 (dokumentet (Breve) var datert den 20. september 1859) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 8. desember 1881 (helligkåringsbullen var datert den 15. desember 1881) av pave Leo XIII (1878-1903) etter en spesielt grundig granskning av hans liv. Hans minnedag er dødsdagen 16. april og hans navn står i Martyrologium Romanum.
Hans dødsmaske befinner seg i kirken Santa Maria dei Monti. I kunsten avbildes han oftest med pilegrimsstav og rosenkrans. I Frankrike har det siden 1882 eksistert en «St. Benedikt Labre-forening», som ble etablert av de kristne skolebrødrene for unge menneskers legapostolat, i hovedsak arbeidere.
Benedikt er et sent vestlig eksempel på et asketisk kall som er bedre kjent i øst, og på pilegrimen og den vandrende helgenen. Han har også visse likhetstrekk med de greske saloi og russiske jurodivyj, «idioter for Kristi skyld». Det var menn som ved sin meningsløse oppførsel og påtatte dumskap med hensikt søkte å oppnå forakt og til og med hån fra sine medmennesker, for eksempel gikk de rundt halvnakne eller til og med helt nakne. De var spesielt vanlige i Russland, hvor de på 1500-tallet hadde en viss sosial innflytelse, og de opptrer igjen på 1800-tallet. Noen av disse jurodivyj ble helligkåret av den russiske kirken, som den hellige Basilios den Velsignede (d. 1552).