Den hellige Benen av Armagh (d. 467)

Den hellige Benen (Benén; latinisert til Benignus) ble født i distriktet rundt Duleek i Irland. Han var sønn av Sescan (Sechnan, Sescnéan, Sessenen, Sesgne), en høvding i det som nå er grevskapet Meath. Mens han ennå var barn, ble han og familien omvendt og døpt av den hellige Patrick av Irland (385-461) (Pádraig), som dro forbi på vei fra Saul til Tara. Historien forteller at Benen straks ble svært tiltrukket av Patrick, og at han klynget seg til ham da han skulle gå og forlangte å få bli med ham. Det fikk han, og han ble en favorittdisippel av Irlands apostel, senere hans ledsager og høyre hånd, og hans «salmesynger». Han sang i alle messene som Patrick feiret, og slik lærte han å undervise og forkynne troen.

Legenden forteller at da Patrick en påskesøndag sammen med åtte unge klerikere og gutten Benen dro fra Slane til Tara for å konfrontere den irske High king Laoghaire, ble de på mirakuløst vis forvandlet til hjorter, og dermed unngikk de forsøkene fra kongens garde på å avskjære dem på veien. Hjortekalven bakerst i flokken var Benen.

Med tiden ble Benen presteviet, og da de fikk en egnet tomt for en kirke i Kilbannon (Kilbonnan) (= «Benens kirke»), utnevnte Patrick Benen til leder for kirken og for en skole for å utdanne prester. Det var der de hellige Jarlath og Conla fikk sin opplæring. I 450 ble Benen utnevnt til Patricks koadjutor på bispesetet i Armagh. Senere etterfulgte han Patrick som hovedbiskop for den irske Kirken med sete i Armagh.

Benen var kjent for sin vennlighet, sjarm og vakre sangstemme. Han skrev Cashel-psalteret og bidro til samlingen av den irske kirkeretten, Senchus Mor. Han var til stede på den synoden som anerkjente Apostelen Peters Stol (Roma) som den endelige appellrett i vanskelige saker. Det blir sagt at han forkynte hovedsakelig i Clare, Kerry og Connacht (eng: Connaught) og at han i rundt tyve år ledet et kloster som var grunnlagt av Patrick i Drumlease i bispedømmet Kilmore.

Hans forbindelse med Glastonbury i Sør-England har ikke noe historisk belegg. William av Malmesbury forteller imidlertid at Benen trakk seg tilbake fra sitt bispesete i 460 og dro til Glastonbury for å oppsøke sin gamle mester Patrick, som legenden også vil ha til at endte i Glastonbury. Legenden forteller at Patrick sendte ham ut for å leve som eremitt på det første stedet hvor staven hans fikk blader og knopper. Det fortelles at dette skjedde i den sumpaktige omegnen rundt Feringmere, hvor Benen døde og ble gravlagt. I 1091 ble noens relikvier overført derfra til klosteret i Glastonbury, angivelig Benens.

Benen døde i 467 i Armagh og hans minnedag er 9. november. Han ble etterfulgt på bispesetet av sin tidligere elev Jarlath.

Benens kirke i Kilbannon var moderkirken for erkebispedømmet Tuam, eldre enn Tuam selv. Dens betydning ble understreket ved at et rundtårn ble bygd der i år 1000, for rundtårnet markerte vanligvis residensen til en viktig høvding eller konge og tjente som bevoktning av kirken som lå i dets skygge. Det er heller ikke usannsynlig at Kilbannon ville ha blitt erkebispesete hvis ikke O'Connor-kongene hadde valgt Tuam som sin hovedresidens på 1000-tallet.

Da Conla var ferdig utdannet i Kilbonnan, forlot han stedet og reiste rundt åtte kilometer vestover, hvor han grunnla sin egen kirke. Den fikk senere navnet Kill-conla («Conlas kirke»), som ble til dagens Kilconly. I de første århundrene var Kilbannon alltid den viktigste kirken, men ved skattleggingen i 1306 ble Kilbannon og Kilconly slått sammen som tilhørende domprost og kapittel i Tuam. Senere ble de to sognene forent permanent og gitt til regjeringen i 1800 av dr. Dillon, den anglikanske erkebiskopen Tuam.