Den hellige Bercthun (Berchtun, Berethume, Brithun, Britwin, Brithwin, Bertin; lat: Brithunus, Bertinus) ble født på 600-tallet i Nord-England. Han var benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og en disippel av den hellige John av Beverley, biskop av Hexham (687-705) og senere av York (705-17). Da han var biskop av York, kjøpte John et sted ved navn Inderawood (Inderwood) i det som da var i en skog i Humberside og som ettertiden har gitt navnet Beverley. Der grunnla han et benediktinerkloster ved en eksisterende liten kirke som var viet den hellige evangelisten Johannes, og der ba han om å bli gravlagt. Klosteret var for både menn og kvinner, slik som skikken da var. Han utstyrte klosteret rikt, og allerede i hans levedager ble det et viktig kirkelig senter, det tredje i Deira ved siden av York og Ripon.
John utnevnte Bercthun til den første abbeden for klosteret i Beverley. Han arbeidet utrettelig for å etablere monastisk liv og kulturell utvikling i regionen. På Johns gamle dager gjorde sykdom at han ikke klarte å utføre alle sine plikter, så i 717 trakk han seg fra bispesetet i York og trakk seg tilbake til klosteret i Beverley, hvor han ble mottatt av sin gamle venn og disippel, abbed Bercthun. Fire år senere, den 7. mai 721, døde John og ble gravlagt i Beverley.
Bercthun var den hellige Beda den Ærverdiges viktigste kilde til opplysningene om sin mester John (som for øvrig viet Beda til diakon og senere til prest) i Bedas berømte Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731). I tillegg til sine egne øyenvitneberetninger forteller Beda oss om helbredelser som var bevitnet av to andre av hans tidligere studenter, de hellige abbedene Bercthun av Beverley og Herebald av Tynemouth.1
Ingen av John av Beverleys verker er bevart, men blant de verkene som tilskrives John av den engelske forfatteren John Bale (1495-1563), en tidligere karmelitt som ble protestant og i 1552 biskop av Ossory i Irland, er Epistolae ad Herebaldum, Audenam, et Bertinum («Brev til Herebald, Audenus og Bercthun»).
Berchtun døde rundt 733 (etter tradisjonen den 15. mai 733) i Beverley og skal ha blitt etterfulgt som abbed av den hellige Winebald (Winewald), som imidlertid oppgis å ha dødd i 731. Hans minnedag ble feiret lokalt på dødsdagen 15. mai, men 24. september nevnes også.
Beverley med Johns grav ble et berømt valfartsmål. Klosteret ble ødelagt av danskene, men etter at kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39) påkalte John og vant en stor seier mot skottene i 934, fikk han bygd en stor kirke på stedet. Det kom pilegrimer fra hele de britiske øyer og til og med fra Europa, og de var så mange at den praktfulle kirken Beverley Minster ble bygd, en kirke som kan måle seg med Englands store katedraler. Beverleys store rikdom i middelalderen skyldtes i vesentlig grad tilstedeværelsen av Johns relikvier.
John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: S. Joannes [bekjenner strøket ut] archiepiscopus Ebor', S. Brithunus abbas discipulus eius, et S. Wolfritha («St. John, erkebiskop av York, St. Britwin, abbed, hans disippel, og St. Wolfritha».2 Det nevnes ikke noe sted, selv om «Ripon» er lagt til i margen, kanskje i den tro at «Wolfritha» er ment å være den hellige biskop Wilfrid av York, som var gravlagt i Ripon. Men dette må være en feil for Beverley i North Yorkshire, som ligger mellom Lincoln og York, notisen før og etter, mens Ripon ikke gjør det. Wolfritha kan være den samme som en viss «Yolfrida» som nevnes et annet sted av Leland.
Britwin nevnes hos Hugo Candidus. Hugo Candidus' latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.