De hellige Bertharius og Attalein av Menoux (d. ~764)

Den hellige Bertharius (fr: Berthaire, Bertaire, Berthier) var prest og den hellige Attalein (fr: Athalène) hans diakon. Bertharius kom opprinnelig fra Aquitania i Sør-Frankrike og levde i regjeringstiden til Pipin den Lille (741-68; konge fra 751). Bertharius' høye byrd og hellige liv gjorde at han ble valgt til hoffkapellan for hertug Waifer (Waifar, Waiofar, Waïfre, Gaifier) av Aquitania (748-67). Hertugen var en skarpsindig, men kranglevoren mann, og hans hoff var svært korrumpert. Men Bertharius levde et hellig liv også ved hoffet, som bollandistene skriver, «han levde i dette Babylon som Lot midt i Sodoma».

I fritiden underviste han Attalein, sin gudsønn og søsters sønn, som han hadde døpt og undervist, en ung mann av stor fromhet og stor begavelse som snart hadde fortjent å bli viet til subdiakon. Onkel og nevø avla løfte overfor Gud om å dra på pilegrimsreise til Roma for å be ved gravene til de hellige apostlene Peter og Paulus. Hertug Waifer prøvde forgjeves å hindre dem, for selv om han hadde sine mangler, hadde han en dyp aktelse for Bertharius, og han påpekte farene ved en så lang reise.

Men trofaste mot sine løfter dro de to pilegrimene av gårde, og de satte først kursen mot Tours og graven til den hellige Martin, Gallias store undergjører. Derfra dro de til Orléans for å besøke den berømte kirken Sainte-Croix, et av de eldste og ærverdigste kirkene i Frankrike. Deretter slo de inn på veien til Italia. I Burgund ville de utvilsomt besøke Den undergjørende Madonna i det nye klosteret Faverney.

De hadde slått seg ned ved en kilde for å hvile og for at eselet som bar deres bagasje, skulle få spise. Men de ble iakttatt av en viss Aginulf (Agenulfe) som kom fra Menoux. Han så Attalein hente vann fra kilden med en tinnvase som skinte som sølv i solen, og han trodde de var rike handelsmenn. Han kom i snakk med dem og overtalte dem til å tilbringe natten på slottet Manaore (i dag Menoux), hvor ridderen Servatus bodde. Det de ikke visste, var at denne ridderen var en landeveisrøver, og at Aginulf var hans tjener, speider og medhjelper.

I ridderens slott fant Bertharius og Attalein hans mor Boblia som var kommet for å besøke ham. Hun var en from og rik dame som var kjent for sin medfølelse med utlendinger. Ankomsten av de to hellige pilegrimene på vei til Roma, opplysningen om at de begge var klerikere og beretningen om deres besøk i Tours og Orléans fylte henne med stor glede. Da hun om kvelden returnerte til sin villa i Rosières, bare noen kilometer unna, inviterte hun dem til å komme dagen etter og be ved graven til den hellige martyr Valerius, erkediakon av Langres, i den praktfulle kirken som nettopp var bygd til hans ære.

Ridderen Servatus var heretiker eller ateist. Hans svært kristne mor, som kjente hans dårlige natur, tok ham til side før hun dro og ba ham om å respektere lovene for gjestfrihet og ikke gjøre disse fromme utlendingene noe vondt. Ridderen lovet på sin ære som sønn og ridder å beskytte sine gjester, og Boblia dro forventningsfull hjem og gledet seg til å motta dem neste dag. Men grådigheten skulle snart overvinne den sønnlige respekt og den ridderlige ære.

Dagen etter var en søndag, og ved daggry var de to pilegrimene på vei til Rosières, trolig for å feire messen i kirken til den tapre erkediakonen de hadde fått høre om dagen før. Da Aginulf så dem dra, oppsøkte han sin mester, og rasende irettesatte han ham for å ha latt et slikt lett og lovende bytte slippe unna. For i hans hode inneholdt deres vesker gull og sølv for enorme verdier.

Et øyeblikk nølte ridderen på grunn av sønnlig hengivenhet, men så våknet en voldsom gulltørst i ham, og snart red de begge to av gårde i galopp i hælene på de fromme pilegrimene. De nådde dem igjen på veien som gikk gjennom skogen Saint-Remy. Ved lyden av de galopperende hestene forsto Bertharius deres intensjoner, og de to klerikerne kastet seg inn i skogen. Men Servatus og Aginulf hoppet av hestene og nådde dem igjen med et par steg.

Den unge og sterke Attalein ville forsvare seg, og han rev til seg en pilegrein han ville bruke som våpen, men Bertharius rådet ham til å dø som martyr, så han plantet greinen i bakken igjen. Morderne skar strupene over på dem og kastet seg over bagasjen deres. Men hvilken overraskelse! Messeklær, en Bibel, et Missale, en helgenbiografi og en liten tinnvase, det var det hele. Skamfulle, forvirrede og redselsslagne husket de hvordan grev Galeman reiste rundt i spissen for kong Pipins tropper og straffet forbrytere. Derfor skar de hodene av ofrene og kastet dem i elven Lantenne (nå Lanterne), i en bunnløs kulp kalt Artanus, slik at likene ikke ville bli gjenkjent som klerikere, siden tonsuren var borte.

Men i stedet for å synke holdt hodene seg flytende, og samme kveld ble de funnet av en fisker som var gått for å sette sine garn. Da han så tonsuren på de flytende hodene, bar han dem straks til landsbyen. Der la folket dem straks i to stråkurver, og siden en person på vei til Rosières allerede hadde funnet de to hodeløse likene liggende på bakken, skyndte de seg av gårde med hodene for å forene dem med sine kropper.

Snart nådde nyheten om at to klerikere var blitt myrdet, til Rosières og Cubry, landsbyer som var avhengige av nonneklosteret i Faverney. Den hellige abbedissen Gude sendte straks sin kapellan for å finne ut om likene lå på land som var under hennes jurisdiksjon, og da det var tilfelle, ga hun ordre om at de skulle bæres i høytidelig prosesjon til klosteret om det var mulig. Hun dro dit med sine nonner og alle prestene på stedet, og de knelte ned ved de to likene. Inspirert av Gud berørte abbedissen dem med sine egne hender, og da skjedde det mirakel at hodene vokste på plass som om de aldri hadde vært avskåret.

Til da hadde abbedisse Gude vært uvitende om ofrenes identitet, men snart kunne den fromme Boblia fortelle at de to var en prest og en diakon fra Aquitania som var på vei til Roma for å besøke gravene til apostlene Peter og Paulus. Da ble likene lagt i kister, og de sterkeste tjenerne ble satt til å bære dem til klosteret, hvor abbedissen aktet å gravlegge dem. Men et nytt under! Tjenerne klarte ikke å bevege seg, og alle forstå at de to hellige ville begraves under den jorden som hadde drukket deres blod. Dermed ble det gravd en bred grav hvor kistene ble senket ned i, og i all hast ble det bygd et beskyttende hvelv av tre over dem. Dette var starten på eneboerklosteret Saint-Berthaire.

Alt dette skal ha skjedd en 6. juli rundt 764 (eller 777), mens andre kilder skriver 674/677. Straks ble denne graven berømt, og vanføre mennesker fra hele regionen kom dit for å bli helbredet. Den pilegreinen Attalein hadde plantet, ble plutselig til et stort asketre, og bladene fra det var kjent for å kurere tannverk.

Menoux ligger i departementet Haute-Saône i regionen Franche-Comté, ikke langt fra Faverney. I virkeligheten ble de to martyrene drept av landeveisrøvere som ikke brydde seg om deres religiøse posisjon, men angrep dem utelukkende for å stjele en rikdom de ikke hadde, siden de begge praktiserte fattigdom. Deres minnedag er 6. juli. En del av deres relikvier skal senere ha blitt flyttet til Florival i storhertugdømmet Luxembourg.1