Den hellige Bertwald (Berhtwald, Berthwald, Beorhtweald, Britwald, Brihtwald, Brithwald, Berctuald, Beretuald; lat: Britwaldus) ble født rundt 650 i England. Han var angelsakser og skal ha vært av kongelig avstamming. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble trolig utdannet i Canterbury. Han er først kjent som munk i Reculver i Kent. I 667 utnevnte kong Cenwalh av Wessex (643-674) ham til den første angelsaksiske abbeden av Glastonbury etter råd fra sin venn, den hellige Benedikt Biscop. Bertwald er kjent for å ha mottatt en sjenerøs landdonasjon rundt Maere fra sin kongelige beskytter fire år senere. Rundt 676 ble han abbed av klosteret i Reculver i Kent.
Da den hellige Theodor av Canterbury døde den 19. september 690, ble Bertwald i 693 valgt til den åttende erkebiskop av Canterbury etter de fem hellige italienerne Augustin (597-604), Laurentius (604-19), Mellitus (619-24), Justus (624-27) og Honorius (627-53), den første angelsakseren, den hellige Deusdedit (655-64), og grekeren Theodor (668-90).
Bertwald ble konsekrert den 29. juni 693 i Lyon i Frankrike av erkebiskop Godwin av Lyon. Samme år fikk han palliet av den hellige pave Sergius I (687-701). Den hellige Beda den Ærverdige beskriver Bertwald som lærd i skriften og i kirkelige og monastiske disipliner, selv om han var sin forgjenger langt underlegen. I løpet av sin lange regjeringstid korresponderte han med de hellige Bonifatius, Aldhelm av Sherborne og Wilfrid av York.
Han synes å ha styrt erkebispedømmet med iver og dyktighet. Nye bispedømmer ble etablert i Wessex under hans episkopat, og Sussex, det siste hedenske kongeriket, ble konvertert.
Rundt 700 ga pave Sergius ordre om at Wilfrid skulle gjeninnsettes på bispesetet i York. Men erkebiskop Bertwald var ikke sympatisk innstilt til Wilfrid, og i 703 vedtok en synode i Austerfield i West Yorkshire, presidert over av Bertwald, at Wilfrid skulle trekke seg fra sitt sete, akseptere en faktisk avsettelse og trekke seg tilbake til Ripon og gi opp sine klostre (Peterborough, Brixworth, Evesham og Wing). I en lidenskapelig tale forsvarte Wilfrid alt han hadde oppnådd for Kirken i nord, og enda en gang appellerte han til paven.
Etter nå å ha blitt fordrevet tre ganger fra sitt sete, kom Wilfrid, som nå var i sitt 70. år, på sitt tredje besøk til Roma i 703 for å appellere sin sak til paven. Hans motstandere sendte også representanter til Roma, og på en fire måneder lang synode i 704 ble det bestemt å avslå den oppdelingen av bispedømmet York som erkebiskopen av Canterbury ønsket, og Wilfrid ble rehabilitert. Pave Johannes VI (701-05) skrev til kongene av Northumbria og Mercia og beordret at Bertwald, som han hadde stadfestet som erkebiskop av Canterbury, skulle forsøke å nå en tilfredsstillende løsning av saken på en synode. Hvis han ikke klarte det, skulle begge partene komme til Roma for å løse saken på et bredere konsil.
Wilfrid dro tilbake til England, hvor han forsonet seg med Bertwald. Imidlertid fant han at kong Aldfrid fortsatt la vanskeligheter i veien. Men kongen døde i desember 704, og under sin siste sykdom angret han på den uretten han hadde begått mot Wilfrid, noe hans halvsøster Elfleda vitnet om. I mellomtiden misjonerte Wilfrid i Midt-England.
Først etter nye vanskeligheter ble det oppnådd et kompromiss på synoden ved elven Nidd i 705, og Wilfrid kunne igjen vende tilbake til sitt bispedømme, etter at han på synoden gikk med på et kompromiss. Det gikk ut på at den hellige John av Beverley skulle være biskop av York, men Wilfrid fikk full episkopal kontroll med bispedømmet Hexham og med sine klostre i ulike deler av landet, i overensstemmelse med de pavelige privilegier han hadde sikret dem. Han skulle bo i klosteret i Ripon, og nå kunne Wilfrid ende sitt stormfulle liv i fred.
Bertwald døde den 13. januar 731 i Canterbury. Det finnes bare minimale bevis på en kult – den er åpenbart basert på en eneste sen kalender fra klosteret St. Augustin i Canterbury, hvor Bertwald ble gravlagt i likhet med sine forgjengere. Hans minnedag der ble feiret den 9. januar.