Den hellige Mellitus var en romer av fornem byrd. Han ble benediktinerabbed og ble sendt til England av pave Gregor den Store som leder av den andre gruppen med misjonærer fra Roma i 601 for å bistå erkebiskop Augustin av Canterbury. Etter at han hadde reist, sendte Gregor med et brev til Augustin, der han modifiserte sine tidligere instrukser. Han ba ham om ikke å ødelegge saksernes templer, bare gudebildene, og gjøre templene om til kirker. De lokale festene skulle omdannes til å tjene kristne formål. Dette direktivet var svært viktig i historien om den kristne misjonsvirksomheten.
I 604 konsekrerte Augustin Mellitus som den første biskop for østsakserne med sete i London. Der hadde kong Ethelbert av Kent, som var overherre for hele Sør-England, bygd den første St. Pauls-kirken. Som biskop av London dro Mellitus til Roma for å rådføre seg med pave Bonifatius IV om Kirken i England. Mens han var der deltok han i en synode av italienske biskoper som behandlet munkenes liv og (antakelig) deres fredelige forhold til biskopene. Han brakte med seg dekretene tilbake til England, sammen med pavelige brev til erkebiskop Laurentius og kong Ethelbert.
Mellitus omvendte øst-saksernes konge, Sabert (Saeberth), men ikke hans sønner, som etter farens død drev ham ut. For de hadde bedt ham om å gi dem det «hvite brødet» (eukaristien), men han nektet siden de ikke var døpt. I 616 ble det også en hedensk reaksjon i Kent og Wessex etter kong Ethelberts død. Uten støtte fra den nye kongen, den hedenske Edbald, flyktet Mellitus til Gallia sammen med den hellige Justus av Rochester (senere av Canterbury). Der var de i ett år, men de ble snart kalt tilbake av erkebiskop Laurentius av Canterbury etter at den nye kongen hadde omvendt seg.
Siden Mellitus manglet støtte fra en sterk konge som den nylig avdøde Ethelbert, kunne han ikke vende tilbake til London og østsakserne. Men kort etter at de vendte tilbake, ble Mellitus i 619 den tredje i rekken som erkebiskop av Canterbury, etter de hellige Augustin og Laurentius. Den hellige Beda den Ærverdige forteller at Mellitus led av gikt, men i ånden var han frisk og aktiv, «edel av byrd, men enda edlere i ånd». Det var Mellitus som bygde Mariakirken i Canterbury, som det er bevart et fragment av ved østenden av fundamentene for klosterkirken Ss Peter og Paulus (St. Augustine's). Beda gir ham også æren for å ha snudd ilden slik at kirken for De fire kronede martyrer i Canterbury ble reddet fra å bli ødelagt av brann. Mellitus ble båret til flammenes vei for å be.
Han døde den 24. april 624 i Canterbury og ble gravlagt ved siden av Augustin i klosterkirken Ss Peter and Paulus.
Hans fest ble feiret den 24. april i mange engelske kalendere før og etter den normanniske erobringen. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Sammen med St. Laurentius og St. Justus nevnes Mellitus i ihukommelsen av de døde i det irske Stowe-missalet. Han fremstilles i bønn men hans slukker flammene som truer en by.