Den hellige Benedikt Menni (1841-1914)

Den hellige Benedikt (it: Benedetto) ble født som Angelus Herkules Menni (it: Angelo Ercole) den 11. mars 1841 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han ble døpt samme dag. Han var den femte av femten barn av Luigi Menni og Luisa Figini. De var ivrige katolikker og familien resiterte rosenkransen hver kveld. Foreldrene ga sønnen en religiøs oppdragelse, som inkluderte en sterk understreking av plikten til å hjelpe de fattige og syke. Etter skolen arbeidet han en kort periode som funksjonær i en bank i Milano, men han sluttet da han ble bedt om å forfalske noen bøker for å dekke over en økonomisk svindel.

Som attenåring meldte han seg i 1859 frivillig som sanitetsmann for å ta seg av sårede soldater fra slagmarken ved Magenta, rundt to mil fra Milano. Han hjalp til som bårebærer med transporten av de sårede fra jernbanestasjonen i Milano til sykehuset, som ble drevet av Hospitalsbrødre eller Barmhjertige brødre av den hellige Johannes av Gud (Ordo Hospitalarius Sancti Joannis de Deo – OH), som i Italia kalles Fatebenefratelli. Der hjalp han de sengeliggende soldatene og pleide dem.

På sykehuset betraktet den unge Angelus brødrenes arbeid, og deres eksempel gjorde stort inntrykk på ham. Dette gjorde at det våknet et ønske i ham om å etterligne deres liv og virke i de sykes tjeneste. Den 1. mai 1860 trådte han inn som novise i ordenen i hospitalet Santa Maria d'Araceli i Milano, og den 13. mai 1860 mottok han ordensdrakten og ordensnavnet Benedikt (it: Benedetto). Den 15. mai 1861 avla han sine enkle løfter, og den 17. mai 1864 de høytidelige ordensløftene.

Hospitalsbrødrenes typiske apostolat er å pleie de syke som sykepleiere eller leger. Derfor har ordenen helt fra begynnelsen vært anerkjent av Kirken som en kongregasjon av legbrødre, unntatt maksimalt en prest i hver kommunitet som dens kapellan. Benedikt var et av disse unntakene som ble valgt ut til prestestudier. Han studerte filosofi og teologi på presteseminaret i Lodi. Men som Hospitalsbror måtte han skaffe seg de nødvendige medisinske og kirurgiske kunnskaper, så samtidig arbeidet han på ordenens eget hospital i Lodi. Etter et avsluttende kurs på det romerske kollegiet (det pavelige universitetet Gregoriana) i Roma ble han presteviet der den 14. oktober 1866, 25 år gammel.

Johannes av Guds Hospitalsorden ble grunnlagt i 1570 i Spania. Men i lang tid var den forbudt, oppløst og utdødd i mange land i Europa. Det skjedde også i ordenens opprinnelsesland Spania og Portugal som en følge av noen antikirkelige frimurerlover som ble vedtatt i Portugal i 1834 og Spania i 1835. Rundt 1850 hadde ordenen opphørt å eksistere i det spanske riket.

Ordenens daværende generalprior, p. Giovanni Maria Alfieri, så den unge ordensprestens intelligens, evner og besluttsomhet (noen ville senere kalle det stahet), og han betrodde p. Benedikt en helt spesiell oppgave: Han skulle gjenopprette ordenens undertrykte, oppløste eller utdødde hospitaler og klostre i Spania, Portugal, Latin-Amerika og Filippinene. Generalprioren presenterte ham den 14. januar 1867 for den salige pave Pius IX (1846-78), som tok hans hender i sine og sa: «Gå, min sønn, med himmelens velsignelse, for å gjenopprette og fornye din orden der hvor dens vugge sto!». Deretter ga paven p. Benedikt retningslinjene han skulle følge i denne fornyelsen: «Et perfekt fellesliv i fattigdom, kyskhet og lydighet!» (Vita perfettamente commune, molto povera, molto casta e molto obbediente!)

Den 16. januar 1867 reiste Benedikt fra Roma, ennå ikke 26 år gammel. Han oppholdt seg noen måneder i ordenens klostre i Lyon og Marseille for å bli inspirert av den ånd som der hadde ført til restaurasjonen av ordenen etter Den franske revolusjon. Den 6. april 1867 ankom han Barcelona, uten penger og uten kjennskap til språket. I begynnelsen var erkebiskop Montserrat y Navarro av Barcelona motstander av planen om å gjenopprette ordenen i Spania. Men snart tok han den unge ordenspresten under sine vinger og hjalp ham på svært effektivt vis i gjennomføringen av planen. Sammen med to ordensbrødre som hadde sluttet seg til ham, åpnet p. Benedikt den 14. desember 1867 et barnehospital i Barcelona for fattige og forlatte barn, spesielt de som led av feilernæring, skjørbuk og rakitt (engelsk syke).

I 1872 ble p. Menni utnevnt til ordenens superior i Spania, og arbeidet med ordenens gjenoppliving så ut til å ha fremgang. Men i 1873 avskaffet en revolusjonær regjering monarkiet og gjeninnførte restriksjoner på religiøse ordener. Benedikt ble mot sin vilje innblandet i disse politiske stridighetene, og han ble tatt for å være Karlist eller tilhenger av den avsatte dronning Isabella, og han ble truet på livet, men han ble løslatt under forutsetning av at han forlot landet. Han dro til Marseille, og han og noen av brødrene ble medlemmer av Røde Kors slik at de kunne vende tilbake til Spania for å pleie dem som ble såret i borgerkrigen. En attest fra det spanske Røde Kors erklærte: «Under krigen tilbød han overalt både åndelig og fysisk hjelp til de sårede uten å skjelne eller favorisere, og han viste den samme omsorg og kjærlighet til begge sider». En gang vendte han tilbake til Spania via Gibraltar etter å ha vært i Marokko.

Borgerkrigen varte til 1876, da Benedikt ble i stand til å vende tilbake til Barcelona for å reorganisere det opprinnelige hospitalet. Derfra flyttet han til Madrid, hvor han skaffet en bygning og noe jord i Ciempozuelos, rundt tre mil fra byen, hvor han åpnet et psykiatrisk hospital. Da det også ble fart i den nødvendige etterveksten i ordenen, ble det opprettet hospitaler i Granada, Sevilla, Málaga, Valencia, Gibraltar og Carabanchel Alto. I tillegg kom hus i Guadalajara i Mexico og Lisboa og Aldeja da Ponte i Portugal.

I 1884 kunne p. Benedikt Menni, sammen med en stor skare av ordensbrødre som han hadde vunnet for saken og deretter formet gjennom ord og eksempel, med tillatelse av Den hellige Stol opprette den spansk-amerikanske provinsen i ordenen. Selv ble han den første provinsialen, og ordenskapitlet gjenvalgte ham siden fem ganger i dette embetet. I mars 1903, ved slutten av hans periode som provinsial, hadde provinsen nesten tusen brødre i fjorten hus og hospitaler som han hadde opprettet og konsolidert. Her er ikke medregnet de mange prosjektene som han hadde planlagt og forsøkt å virkeliggjøre.

I 1885 var det et alvorlig utbrudd av kolera rundt Madrid, og Benedikt viste fremragende mot og hengivenhet til de syke. Han dro sammen med små grupper av brødre til de områdene som var verst rammet, og i mange av landsbyene var han den eneste personen med medisinsk kunnskap som var i stand til å ta seg av koleraofrene og gi råd når det gjaldt hygiene.

Hospitalene og klostrene som p. Menni hadde grunnlagt, var bare for menn. Men forskjellige instanser ba ham stadig om også å gjøre ordenens hospitaler tilgjengelige for kvinner, spesielt avdelingene for de psykisk syke, som var svært forsømt av samfunnet på den tiden. Han henvendte seg til flere søsterkongregasjoner for å be om hjelp, men uten hell. Da fikk den dynamiske ordensmannen ideen til å grunnlegge en egen selvstendig kvinnelig gren av ordenen. To kvinner fra Granada, María Josefa Recio og María de las Angustias Jiménez, stilte seg til hans disposisjon. Han sendte dem til Ciempozuelos, hvor det snart var andre som sluttet seg til dem.

Sammen med de to pionerene grunnla p. Benedikt Menni i 1880 kongregasjonen «Hospitalssøstre av Jesu helligste Hjerte» (Hermanas Hospitalarias del Sagrado Corazón de Jesús – HSC), som i 1901 ble approbert av Den hellige Stol. Den 31. mai 1881 mottok han formelt de første novisene, og året etter avla noen av gruppen sine religiøse løfter. Han ga dem sitt eget motto på seks ord: «Bønn, arbeid, lidelse, tålmodighet, kjærlighet, stillhet». Tallet på søstrenes grunnleggelser økte svært raskt, og de bredte seg snart ut i Europa, Amerika og Afrika. Da p. Mennis embetstid som provinsial gikk ut i 1903, hadde han grunnlagt femten ordenshus i Spania, Portugal og Mexico; fire ortopediske sykehus for barn, seks psykiatriske sykehus for menn, en jordbrukskoloni for ergoterapi for mentalt syke ved hospitalet i Ciempozuelos, et sykehus for epileptikere, et gamlehjem, en residens som fungerte som hvilehjem for prestert og skole for fattige barn, og et kollegium for fattige foreldreløse.

Etter at p. Benedikt gikk av som provinsial, konsentrerte han seg utelukkende om søsterkongregasjonens vekst og konsolidering. Ved hans død hadde han grunnlagt tretten hospitaler for kvinner i Spania, Frankrike og Portugal. I dag er søstrene representert i tyve land i Europa, Afrika (Ghana og Liberia), Asia (Filippinene) og Latin-Amerika med nesten åtti kommuniteter.

P. Benedikt Menni levde et usedvanlig travelt liv, og mye av det gikk med til forhandlinger, administrasjon og reiser. Han var også innblandet i en god del rettssaker, den mest kjente var en syv år lang sivil sak mot ham ved kriminaldomstolen i Madrid, som var kjent som «Casa Semillan» (1895-1902). Da var han med urette anklaget for å ha misbrukt en mentalt syk kvinne. Den antiklerikale pressen fordømte ham i store overskrifter og trykte tegneserier av ham som «et perverst dyr». Han ville ikke ha noen forsvarsadvokat, men aksepterte det først etter ønske av biskopen av Madrid. Saken endte med at dommeren avviste den av mangel på bevis. P. Mennis sak ble også prøvd for Sant'Uffizio i Vatikanet, men etter tre år konkluderte de med at anklagene ikke stemte.

Benedikt møtte også betydelig motstand i ordenen. Men i 1909 ble han kalt til Roma og utnevnt av Den hellige Stol til apostolisk visitator for hele Hospitalsordenen. Etter en suksessrik utførelse av dette vervet ble han den 21. april 1911 utnevnt til ordenens generalprior av den hellige pave Pius X (1903-14). Dette embetet hadde han imidlertid bare til den 11. juni 1912, men da fikk han tittel som «æres-generalprior». Han gikk av fordi han følte at han ikke hadde medlemmenes støtte. Dette var til en viss grad riktig, for paven hadde utnevnt ham uten å kalle sammen til generalkapittel, og det synes som om noen av ordenens mannlige medlemmer hadde motsatt seg hans grunnleggelse av søsterkongregasjonen, som de så på som en rivaliserende organisasjon. Han var også en ivrig antimodernist, og som apostolisk visitator hadde han fjernet noen medlemmer fra sine embeter ettersom han mistenkte dem for doktrinær slapphet.

Motstanden mot p. Benedikt var så sterk at han i 1912 ble beordret bort fra ordenens moderhus i Roma for å bo sammen med søstrene i Viterbo. Så ble han bedt om å forlate Italia og flytte til Frankrike, men han fikk ikke bo i noen av søstrenes hus. Der ble han plutselig rammet av et slag som lammet hånden hans, men han ble også fratatt sin sekretær, slik at han ikke lenger kunne skrive til søstrene og brødrene. Selv når man tar hensyn til de vanskelige trekkene i hans karakter, er det vanskelig å forstå bitterheten i kampanjen mot ham.

Han kom seg aldri etter slaget, og den 19. april 1913 ble han flyttet til et hus ordenen hadde i Dinan i Nord-Frankrike. Det siste året p. Benedikt levde, begynte han å bli senil dement, og til slutt ble han rammet av et nytt slag i Dinan. Der døde han om morgenen den 24. april 1914, 73 år gammel. Hans legeme ble fraktet til Ciempozuelos i Spania og gravlagt på den lokale kirkegården der. I 1924 ble hans legeme flyttet til søsterkongregasjonens moderhus i Ciempozuelos, hvor det fortsatt befinner seg.

I alt Benedikt gjorde, var han inspirert av en intens hengivenhet til Jesu hellige Hjerte, og til Jomfru Maria under tittelen Vår Frue av Jesu hellige Hjerte. Han ba sine søstre om å be Jesus oppflamme dem med sin guddommelige kjærlighet, og også be «Kjærlighetens dronning, den uplettede Jomfru» om å gjøre det samme. Han mente at Jesus var til stede i de syke, og særlig i de mentalt syke, og de som hjalp disse «minste av mine brødre» tjente Jesus direkte.

Benedikt Mennis saligkåringsprosess ble åpnet i bispedømmet Madrid, hvor han er gravlagt, i 1945-47. Saken ble åpnet i Roma i 1964. Den 11. mai 1982 ble hans heroiske dyder anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005), og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Etter at Helligkåringskongregasjonen hadde anerkjent helbredelsen av Asuncion Cacho som et mirakel på hans forbønn, ble han saligkåret den 23. juni 1985 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Et nytt mirakel, denne gang helbredelsen av en Hospitalssøster, sr. Maria Nicoletta Vélaz, som var rammet av kreft i urinblæren, åpnet veien for helligkåring. Han ble helligkåret den 21. november 1999 i Peterskirken av pave Johannes Paul II. Hans minnedag er dødsdagen 24. april.