Den hellige Braulius (sp: Braulio; lat: Braulius Caesaraugustanus) ble født rundt 590 i Spania, noen kilder sier i Gerona, andre sier i Zaragoza (Saragossa). Han tilhørte en rik og adelig spansk-romansk familie og var sønn av Gregor, som ble biskop av Osma etter at hans barn var blitt voksne. Braulius' søster Pomponia var abbedisse og en annen søster het Basilla. En bror het Frominianus (Frunimio), og Braulius vokste opp hos sin eldre bror Johannes (Juan), som var abbed i klosteret St. Engratia i Zaragoza og som senere ble biskop av Zaragoza (619-31).
Braulius ble i 610 munk i brorens kloster. Han ble i 620 sendt til Sevilla for å studere på det kollegiet som var grunnlagt der av den hellige Isidor, og han var en av de mest lovende elevene der. Han ble etter hvert så dyktig at Isidor betraktet ham som en venn og disippel snarere enn en student, og han pleide å sende ham sine egne skrifter for korreksjon og revidering.
Han ble i 624 diakonviet av Isidor, og året etter vente han tilbake til Zaragoza. Han ble erkediakon for sin bror Johannes, som ordinerte ham til prest. Da broren døde i 631 og bispestolen i Zaragoza ble ledig, samlet naboprelatene seg for å velge en etterfølger, og de valgte Braulius til ny biskop av Zaragoza (episcopus Caesaraugustanus).
Braulius var en lærd biskop og spilte en viktig rolle som reformator i det kirkelige liv på den tiden, og han hjalp sin venn og mester Isidor med å gjenskape den kirkelige orden og å regulere den kirkelige disiplin. Etter Isidor var han den mest innflytelsesrike og respekterte biskopen i Spania. Som hyrde arbeidet Braulius samvittighetsfullt for å undervise og oppmuntre sitt folk, men samtidig for å utrydde det arianske kjetteri, som fortsatte å blomstre selv etter kong Reccareds omvendelse.
Braulius deltok i 633 på det fjerde konsilet i Toledo, som Isidor presiderte over, og også på det femte i 636 og det sjette i 638. Av ukjente grunner var han ikke til stede på det syvende (Toletanum VII) i 646. Det sjette konsilet ga ham ansvaret for å skrive et svar til pave Honorius I (625-38), som hadde anklaget de spanske biskopene for å neglisjere sine plikter og ha vært unødvendig ettergivende overfor de jødene som hadde konvertert til kristendommen, men deretter falt fra. Hans svar var verdig og overbevisende og imponerte Roma.
Disse konsilene var like opptatt av politiske spørsmål som av kirkelige, så det er ikke forbausende at Braulius også brevvekslet med kongen. Det var han som foreslo for kong Chindaswinthe (642-53) at han utnevnte sin sønn Recceswinthe (649-72) til sin etterfølger, for dermed å unngå tumultene som vanligvis oppsto når man skulle velge en etterfølger.
Den gode biskopens plikter hindret ham ikke i kontinuerlig å tjenestegjøre i sin katedralkirke og i kirken Nuestra Señora del Pilar, hvor han tilbrakte mange timer i bønn både om dagen og om natten. Som så mange munker som blir biskoper, fortsatte han å leve et asketisk liv. Han avskydde luksus av ethvert slag. Hans klær var grove og enkle, hans mat enkel og hans liv asketisk, men hans sjenerøsitet overfor de fattige var grenseløs. Han avskydde smiger og sa: «Det skjer ofte at folkemeningen er urettferdig – vi betrakter en ond mann som god og en god mann som ond Jeg vet at jeg ikke er det dere gjør meg til.» Han var en veltalende predikant og en ivrig kontroversteolog, og han kunne være svært overbevisende med sine talende argumenter og absolutte oppriktighet. Han var så veltalende at folk sa at de så Den Hellige Ånd i form av en due som satt på skulderen hans når han prekte.
I likhet med Isidor var Braulius også en lærd mann. Det var han som fikk Isidor til å skrive sitt enkyklopediske verk kalt Etymologiae, «Etymologi» (Libri Etymologiarum), og etter Isidors død var det Braulius som ga boken dens endelige form. I tilknytning til Isidors De viris illustribus gir Braulius en kort biografi om forfatteren med en oversikt over hans verker. En liten del av korrespondansen mellom de to hellige biskopene er bevart. Braulius utmerket seg som hagiograf for de spanske helgenene. Blant hans bevarte skrifter er en biografi om den hellige Emilian Cucullatus (San Millán de la Cogolla) samt et dikt til hans ære, skrevet etter ønske fra hans to brødre, og aktene til Zaragoza-martyrene. Han kan også ha skrevet lidelseshistorien til den hellige martyren Leokadia av Toledo (Passio Sanctae Leocadiae), og aktene til martyrene Vincentius, Sabina og Christeta av Ávila.
Braulius etterlot seg også en samling på 44 brev, som ble oppdaget på 1700-tallet i den spanske byen Leon. De viser at han var kjent med klassiske forfattere fra det antikke Roma, og også hans ønske om å utbre sine kunnskaper om kristne forfattere. Noen av brevene er kondolansebrev som viser en mann av et varmt hjerte og en sterk tro. Mens han sympatiserte helhjertet med all den smerte mottakeren av brevet hadde, pleide han raskt å peke forbi den til himmelens gleder som må være belønningen for dem som døde i Kristus. Overdreven sorg for døde slektninger eller venner er ukristelig: «Dere må legge deres sorg til side nå, for den er en fornærmelse mot vår gode Herre.»
I brevene viser Braulius en sympati med og forståelse for det monastiske liv. Han motsetter seg at en kommunitet blir påtvunget en superior av frykt for at kvaliteten på lydigheten dermed blir redusert, og han kan være streng mot en abbed som tar for lett på sitt ansvar. Aspekter ved hans åndelige doktrine skinner gjennom: rettferdighet og strenghet skulle alltid avveies med tålmodighet og godhet. Braulius' holdning er fremfor alt kristosentrisk; det som er viktig, er kjærligheten til og etterligningen av Kristus. Hans rekonstruksjon av den hellige Emilians bønneliv gjennom førti år som eremitt er et speilbilde av hans eget. I følge ham er det higen, uttømmelse og emosjonell bønn som disponerer en til kontemplasjon.
På slutten av hans liv begynte synet å svikte, noe som er en tung prøvelse for alle, men spesielt for en lærd mann, og han klaget bittert over sin skjebne. Da han skjønte at han kom til å dø, tilbrakte han sin siste dag med å resitere salmene. Han døde rundt 651 og hans kult ble nesten øyeblikkelig godkjent lokalt. Hans relikvier ved inngangen i kirken Nuestra Señora Merced del Pilar ble gjenfunnet rundt 1120 av biskop Pedro de Librana av Zaragoza (1117-28), etter at den hellige biskop Valerius av Zaragoza (d. 315) hadde vist seg for ham. De ble deretter bisatt under høyalteret. Hans første biografi ble skrevet av Isidors disippel, den hellige Ildefons av Toledo (d. 667).
Braulius' minnedag er 26. mars, mens han i Spania feires den 18. mars med en translasjonsfest den 19. juli, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er skytshelgen for Aragón og en av de mest berømte av de spanske helgenene.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler, Butler (III), Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, sagradafamilia.devigo.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 2. mai 1998