Den hellige Emilian Cucullatus (473-574)

Skytshelgen for Spania

Den hellige Emilian Cucullatus (sp: Millán de la Cogolla; lat: Aemilianus) ble født i 473 i Berceo i provinsen og regionen La Rioja i Nord-Spania. Det vi vet om ham, er basert på en latinsk biografi skrevet rundt femti år etter hans død av den hellige Braulio av Zaragoza på bakgrunn av vitnesbyrd fra fire av hans disipler. Aragón og Castilla har i mange århundrer kranglet om hvem som har æren av å ha hans fødested. Castilla påstår at han ble født i Berceo nær San Millán, mens Aragón like bestemt hevder at det skjedde i Berdejo (Verdejo) nær Calatayud i provinsen Zaragoza i Aragón.

Som gutt var Emilian en fattig gjeter i La Rioja, og mens han gjette sauene, spilte han på den enkle fløyten som skulle bli hans ikonografiske symbol. Men som tyveåring følte han seg kalt til å tjene Gud på en mer direkte måte og dro for å leve under veiledning av den hellige eremitten Felix av Bilibio (ca 443-540), som bodde i Bilibio ved Nájera. Senere dro han hjem igjen, men der gjorde så mange krav på ham at han etter et kort opphold dro av gårde igjen. Deretter tilbrakte han de neste førti årene som eremitt i Distercio-fjellene rundt Burgos.

Da insisterte hans biskop, Didymus av Turiasso (nå Tarazona), på å vie ham til prest, mye mot hans vilje, og ga ham ansvaret for et sogn i Verdejo. Men dette var en dårlig ide sett fra alles synsvinkel. Ikke alle kvalitetene som Emilian hadde utviklet i sin ensomhet på fjellet, viste seg nyttige i driften av et sogn. Han ble spesielt misforstått av sine prestekolleger, som anmeldte ham til biskopen for å ødsle bort Kirkens eiendommer – han hadde gitt bort alt sammen på grunn av sin utstrakte nestekjærlighet. Han ble fjernet fra sin stilling, sannsynligvis etter gjensidig overenskomst.

Emilian var glad for å vende tilbake til ensomheten i fjellene, men denne gangen ble han fulgt av en disippel som het Asella, som betyr «esel», ydmyk og tålmodig som et virkelig asen. Asella var det første medlemmet av en kommunitet som gradvis samlet seg. Snart hadde Emilian et stort antall menn rundt seg og ble deres abbed. Han døde den 12. november 574, over hundre år gammel, og han ble gravlagt i kapellet i sin eneboercelle.

Da kong Sancho I Garcés av Navarra (905-25) fordrev maurerne fra den nordspanske provinsen La Rioja i 923, slo munker seg ned ved Emilians grav. Dette var starten på det store dobbeltklosteret La Cogolla, et av de vakreste spanske klosteranleggene, som senere tok den hellige Benedikts regel. Men det at Emilian noen ganger kalles Spanias første benediktiner, er en anakronisme – regelen ble innført lenge etter hans tid.

Emilians minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 12. november. Han er blant de sekundære skytshelgene for Spania, hvor han er kjent som Aemilianus Cucullatus («Emilian den kuttekledde»; sp: San Millán de la Cogolla). Fortsatt kalles en munkekutte på latin cocolla, en kappe med hette som dekker kroppen og armene. Men Cucullatus / de la Cogolla er egentlig ikke navnet på dette munkeplagget, men det stedet hvor han ble født i Castilla, på en fjelltopp som er kjent som «kutte» på grunn av sin hetteformede topp.

I kunsten avbildes Emilian som eneboer i hyrdedrakt eller som abbed (som han ikke var), men vanligvis avbildes han på hesteryggen med stav og sverd mens han kjemper mot maurerne i slaget ved Hacinas på 900-tallet. En ukjent byggmester fra det islamske sør bygde i klosterets øvre del (San Millán de Suso) en kirke i mozarabisk stil, en blanding av arabiske og tidlig romanske elementer. Denne kirken ble viet i 984.

Ved kirkens nordvegg er det tre huler, hvorav en inneholder Emilians grav med en murt steinsarkofag. Hans relikvier oppbevares derimot i et relikvieskrin i underdelen av dobbeltklosteret (San Millán de Yuso). Dette anlegget oppsto i 1054, ble hyppig ombygd og i 1809 plyndret av franske soldater under Napoleon. I 1835 mistet benediktinerne dobbeltklosteret og i 1878 ble det overtatt av augustinermunker. Emilians skrin med ytterst kostbare elfenbensinnskjæringer er et verk av den rhinske mesteren Engelram fra 1067 og befinner seg i det arkeologiske nasjonalmuseet i Madrid.