Den hellige Brynolf Algotsson av Skara (~1240-1317)

Den hellige Brynolf Algotsson (Brynjulf, Brynoth) ble født rundt 1240 (ifølge Skara stiftshistoriska sällskaps bok «Biskopen och törntaggen») (senest 1248) i Ryda i Västergötland i Sverige. Han kom fra en ansett lagmannsætt og var sønn av Algot III Brynolfsson (1220-1302) og hans hustru Margareta Pedersdotter. Faren var en stor godseier og lagmann i Västergötland (1270-88), og på morssiden var han i slekt med den mektige kongelige Folkunga-ætten. Han hadde minst seks yngre brødre, hvorav flere nådde stor berømmelse, og i svensk historie kalles de bare Algotssønnene.

Det ble tidlig bestemt at Brynolf skulle satse på en kirkelig karriere. Derfor ble han etter utdannelsen på katedralskolen i Skara som ung sendt til Paris for å tilegne seg tidens lærdom. Han var i Paris i atten år, først som student og deretter som lærer, og studerte teologi, filosofi, jus, fysikk og metafysikk. Han skaffet seg også dyp innsikt i kirkerett, noe som var en stor fordel i hans karriere.

Rundt 1277 vendte han tilbake til Sverige, og takket være sine familieforbindelser fikk han de viktige embetene som kannik ved domkapitlet i Skara og dekan i Linköping. I forbindelse med utnevnelsene fikk han også en donasjon fra kongehuset. Den 38-årige Brynolf ble i 1278 valgt til den 23. biskop av Skara i Västergötland, Sveriges eldste bispesete, og han var bispedømmets første biskop ved navn Brynolf. Han styrte sitt bispedømme med nidkjærhet og fromhet i 38 år og var den mest berømte biskop av Skara gjennom tidene. Han anses som en av «den svenske middelalderens mest navngjetne prelater».

Han ble bispeviet våren 1279 og satte i gang med ulike reformarbeider, omorganiserte bispedømmet, fornyet presteutdannelsen og utviklet katedralskolen og domkapittelet og utstedte statutter som regulerte forholdet mellom legmenn og klerikere. Hans berømte «Brynolfs stadga» (Statuta generalia) fra 1281 er den eldste stiftsstatutten i den svenske kirkeprovinsen. Der fantes forskrifter om messens og andre gudstjenesters utforming og gjennomføring, om det årlige skriftemålet, om lysningen før ekteskapet, om tiende og ulike slags bøter for visse forbrytelser. Flere av disse bestemmelsene kom senere inn i Yngre Västgötalagen.

Brynolf opprettet også et spesielt hus i Paris for studenter fra Skara bispedømme, Domus Scarensis («Skarahuset»). Han begynte også å bygge om Skara domkirke til en katedral i gotisk stil, han forsterket og utvidet borgen ved Läckö, som lå strategisk til midt i stiftet. Han la også ned mye penger i sine andre gårder og gods, som Säckestad ved Ymsen.

Frem til midten av 1280-tallet sto biskop Brynolf høyt i gunst hos kong Magnus Ladulås (1275-90). Men hele Brynolfs slekt ble i 1288 rammet av en katastrofe. Årsaken var det bruderov som broren Folke Algotsson utførte da han røvet bort sin kjæreste Ingrid Svantepolksdotter fra Vreta kloster og rømte med henne til Norge. Bruderov var ikke så uvanlig på den tiden, men Ingrid var datter av en svensk stormann og trolovet med en dansk adelsmann, ridderen David Thorstensen Hack, og var en brikke i et ekteskapelig politisk spill som kong Magnus hadde støttet. Disse planene falt nå i fisk og kongens raseri var enormt. Folke våget seg aldri mer tilbake til Sverige, men hans medhjelper og bror Karl var uforsiktig nok til å komme tilbake i 1289, og da dømte kongen ham til døden, og han ble halshogd på Lindön.

Hans far Algot var blitt fengslet og måtte i 1288 legge ned sitt embete som lagmann. Brynolfs bror Rörik ble også fengslet, og deres bror Peter, som hadde vært kongens kansler, flyktet til Norge, der han kom i kongelig tjeneste. Det ble sagt at biskop Brynolf hadde hjulpet broren i flukten, og han gjemte seg først i Alvastra kloster for å slippe unna kongens vrede. Senere måtte han i fornedrende former forsikre kong Magnus om sin lojalitet og ble tvunget til å avgi en skriftlig erklæring om aldri mer å krysse kongens planer. Deretter ble da også hans politiske aktiviteter svært begrenset. Da Folke døde i Norge rundt 1310, flyttet Ingrid til Sverige og ble abbedisse i Vreta kloster.

Men i 1289 kom kongen til Skara og ba om unnskyldning fordi han hadde forulempet biskopen og henrettet hans eldste bror. Brynolf ble tatt til nåde igjen, og under de forhandlingene som pågikk før de tragiske brodermordene på Nyköpings gjestebud den 11. desember 1317, da kong Birger Magnusson (1290-1318) stengte inne sine brødre Erik og Valdemar og lot dem sulte i hjel, var Brynolf en av rådgiverne for kong Birger.

Biskop Brynolf var en Norgesvenn, og i 1282 ga han opphold til den landflyktige erkebiskop Jon Raude fra Nidaros (Trondhjem). Fire år senere ga han økonomisk støtte til byggearbeidet på den domkirken i Stavanger, som var rammet av en ødeleggende brann. Muligens som takk for dette fikk biskop Brynolf den 2. september 1304 en gave fra den norske kongen Håkon Magnusson som skulle bli Skara domkirkes største relikvie i middelalderen. Det var en torn fra Jesu tornekrone, som tidligere var oppbevart i Paris.

Vår Frelsers Tornekrone hadde vært oppbevart som relikvie i Konstantinopel siden 500-tallet. Korsfarernes latinske keiser Baldvin II (Baudouin, Baldwin, Balduin) (1237-61) pantsatte den i 1238 til venetianske kjøpmenn. Den hellige kong Ludvig IX den Hellige av Frankrike (1226-70) ervervet den samme år sammen med en bit av Det sanne kors ved å legge pantesummen på bordet. For å huse relikvien rev kongen ned sitt St. Nikolas-kapell på Île de la Cité i Paris og bygde i stedet det vidunderlig vakre Sainte-Chapelle (1245-48) som et privat kapell for kongefamilien. Relikviene kostet ham hele 135.000 livres, mens byggingen av selve kapellet bare kostet 60.000 livres. Torner fra tornekronen ble i tidens løp gitt bort til kirker og standspersoner. I 1274 ga Ludvig den Helliges sønn, kong Filip III (1270-85), en del av tornekronen til den norske kong Magnus V Lagabøter (1263-80), som overlot klenodiet til apostelkirken i Bergen. Magnus Lagabøters sønn, kong Håkon V Magnusson (1299-1319), ga i sin tur en torn til biskop Brynolf, som alltid hadde opptrådt som en Norgesvenn. Han hadde helt sikkert også besøkt Sainte-Chapelle mange ganger i løpet av sine atten år i Paris.

Biskop Brynolf hentet selv relikvien i Lödöse fra et norsk sendebud, og han skal ha gått barbeint i prosesjon i de ti milene til domkirken. Dagens rasjonelle mennesker vil stille spørsmålstegn ved relikviens ekthet, men biskop Brynolf og hans samtid var overbeviste om at tornen en gang hadde vært en del av Jesu tornekrone. Den liturgiske Tornekronefesten ble i Skara stift lagt til 2. september, den dagen tornen ble hentet i Lödöse. Domkirken i Skara ble gjennom denne relikvien til et valfartssted av rang. Relikvien forsvant under kong Gustav Vasas plyndringer av kirker og klostre i den såkalte reformasjonen på 1500-tallet.

Brynolf er mest kjent som forfatter av flere latinske officier på rim til liturgisk bruk. Hans nærmest klassiske latin vitner om en meget god utdannelse på kontinentet. Det er bevart noen breviarhåndskrifter med hans officier til ære for Kristi tornekrone, det vakreste av dem alle, og de hellige Eskil av Strängnäs og Helena av Skövde, samt officiet for de helgenfrie lørdagene da tidebønnene ble holdt til Jomfru Marias ære. Officiet for Helena av Skövde er trolig det eldste. Officiet for den hellige Sigfrid av Växjö er i det trykte Skara-breviaret fra 1498 utvidet med noen karakteristiske strofer, som i sin verseteknikk og sitt ordvalg på en iøynefallende måte minner om de over nevnte officiene, slik at man kan anta med stor sikkerhet at Brynolf er forfatteren.

Brynolf døde den 6. februar 1317 i Skara og ble gravlagt i domkirken. På Kyndelsmesse eller «Marie reningsdag» (2. februar) 1349 besøkte den hellige Birgitta av Sverige hans grav i Skara domkirke. Algotssønnene tilhørte en slekt som Birgittas far hadde som fiende, og som Birgitta hadde hørt mye ondt om i sitt barndomshjem, og i en av sine romerske åpenbaringsbrev beskrev hun Brynolfs bror Bengt som «av huggormslekt». Men i Skara domkirke fikk hun en åpenbaring hvor Jesus og Maria viste seg for henne og berømte Brynolf for det han hadde gjort for Kirken. Men de var urolige for at Brynolf ikke var gravlagt på et verdig vis – han burde vært skrinlagt, mente de. Selv om hans sjel var i himmelen, lå hans legeme i jorden uten ære. Maria avsluttet med å si: «Og så ligger min elskede ekte perle blant svinene». Disse ordene siktet til at Brynolf lå gravlagt sammen med ridderen Knut Folkesson, sønn av Folke Algotsson og Ingrid Svantepolksdotter.

Men like tydelig uttalte Jesus og Maria sin misnøye med at det svenske folket i stedet for å ære denne virkelige helgenen, æret en falsk sådan. Den falske helgenen førte ikke, sa de, et helgenaktig liv her på jorden, og at det nå ble talt om underverk ved hans grav, berodde bare på lettroenhet hos enfoldige mennesker eller, hva verre er, på sleskhet hos de prester hvis oppgave det hadde vært å undersøke de såkalte miraklene. Nå befinner den falske helgenen seg enten i skjærsilden eller i helvetet – det ble ikke sagt nøyaktig hvor. Den falske helgenen var ingen andre enn kong Magnus Ladulås, som hadde stått i bitter motsetning til biskop Brynolf. Skylden måtte ifølge Birgittas mening helt og holdent ha ligget på kongens side.

Birgitta forkastet altså kulten for Magnus og gjorde seg til talskvinne for en kult for Brynolf. Tiden ga henne rett. Til de anerkjente svenske helgenene kom man til å regne Sankt Brynolf av Skara, men ikke kong Magnus Ladulås. Birgittas åpenbaringer ble skrevet ned og folk begynte å vende seg til Brynolf med sine bønner. Det begynte å skje mirakler.

Fortellinger om Brynolfs hellige liv ble samlet av prelater og munker, og biskop Brynolf II Karlsson samlet og ordnet dem på begynnelsen av 1400-tallet. Opprinnelsen til dette skal ha vært at en blind kvinne på hans første bispemesse i domkirken ble helbredet da hun besøkte den hellige Brynolfs grav. Ti år senere gjorde kong Erik av Pommern (1412-42), konge av Sverige, Danmark og Norge, sammen med hele det svenske episkopatet og noen norske prelater et framstøt overfor motpave Johannes [XXIII] (1410-15) og konsilet i Konstanz (1414-17) om helligkåring av Brynolf samt de hellige Nils Hermansson av Linköping og Ingrid av Skänninge.

I spissen for anmodningen om Brynolfs helligkåring sto erkebiskop Johannes Haquini i Uppsala og tre andre biskoper, men også erkebiskop Peder Kruse av Lund (da i Danmark) og erkebiskop Eskil av Nidaros sluttet seg også til. På konsilet ble det fortalt om flere mirakler som Brynolf skal ha gjort mens han levde. En gang skal Brynolf ha hentet vann i en brønn, og det ble til vin. To ganger skal han ha gjenoppvekket myrdede menn slik at de kunne få mulighet til å skrifte og få tilgivelse, slik at de kunne få ro i sine sjeler. I Konstanz ble det også lagt frem alt positivt som kunne sies om biskopen, blant annet hans bygging av katedralen, hans lærdom og fromhet, samt de officiene han hadde skrevet til helgenenes og tornens ære.

Konsilet ønsket at sakene skulle undersøkes videre, så de ga den 27. april 1416 tillatelse til at helgenprosessene ble åpnet, og det ble nedsatt en kommisjon av to svenske og en norsk biskop. For Brynolfs vedkommende startet vitneavhørene i Skara domkirke den 12. april 1417. De mer enn femti vitnesbyrdene berørte rundt førti mirakuløse hendelser, hvorav de fleste hadde skjedd etter Brynolfs død. Fra Skara ble avhørene flyttet til Vadstena kloster, hvor det ble fremvist dokumenter om Birgittas opplevelser ved Brynolfs grav i Skara. Klosterets munker og nonner avga sine vitnesbyrd og denne delen av prosessen ble avsluttet den 28. april.

Aktene fra disse forhørene er bevart i sin helhet og ble utgitt i Lübeck i 1492 som Vita beati Brynolphi. Blant miraklene som hadde skjedd, var at vann ble forvandlet til vin, krøplinger var blitt helbredet, blinde hadde fått synet tilbake, stumme hadde begynt å snakke, sinnssyke og besatte hadde kommet til sans igjen, spedalske hadde blitt rene, ufruktbare kvinner hadde fått barn, dødfødte barn hadde blitt vekket til liv slik at de kunne døpes, og truende stormer på innsjøen Vättern hadde blitt stillet. Den fromme kanniken Lambert i Skara hadde vært døv, men etter at han hadde dryppet i sine ører det vannet som man før skrinleggingen hadde vasket den helliges knokler med, kunne han høre igjen. Morgenen etter ble han forundret vekket av hanenes galing, fortelles det.

Den kanskje aller merkeligste hendelsen fortelles om Brynolfs morbror, ridderen Törner Cryda, som hadde blitt bannlyst av biskopen for sine forbrytelser. Da begynte herr Törner å forfølge og plage biskopens tjenestefolk. Da de beklaget seg, oppfordret Brynolf dem til å forsvare seg mot volden. Dette rådet tok de på alvor, og da ridderen neste gang forgrep seg på dem, slo de tilbake, drepte ham og slet kroppen hans i stykker. Han døde uten syndsbekjennelse og absolusjon. Dette anså Brynolf seg medskyldig i på grunn av sin oppfordring. Han lot samle sammen den dødes lemmer og førte dem til Skarke sognekirke ved Varnhem kloster. Der ba han intenst om at den døde måtte vekkes til liv for å kunne bekjenne sine synder og motta tilgivelse for dem.

Ved biskopens bønn ble alle lemmene forent til et legeme igjen. Den døde reiste seg opp, falt på kne foran biskop Brynolf, bekjente sine synder og tok imot absolusjonen. Deretter la han seg på båren igjen og døde salig. En dreng hadde iakttatt dette gjennom vinduet. Da det ble oppdaget at det fantes et vitne til hendelsen, befalte biskop Brynolf drengen ikke å avsløre miraklet. Om han gjorde det, lovet biskopen at han skulle rammes av spedalskhet. Men drengen klaret ikke å holde munn. Han sladret og ble spedalsk slik at «hans kropp ble hvit som snø», fortelles det. Slottsfogd Nils Guttormsson gjenga hendelsen i sitt vitnemål.

I Skara domkirke ble hans jordiske rester skrinlagt den 16. august 1492 etter at pave Innocent VIII (1484-92) tidligere samme år hadde gitt sin tillatelse. Denne tillatelsen innebar en offisiell anerkjennelse av Brynolfs kult og en tillatelse til at den nye helgenen nå kunne feires liturgisk med messe og officium på sine årlige høytidsdager. Man kan si at dette tilsvarte dagens saligkåring (beatifikasjon). I Breviarium Scarense (Skara-breviaret) som ble trykket i 1498, angis det to høytidsdager til Brynolfs ære: hans dødsdag 6. februar og hans skrinleggingsdag 16. august. Dødsdagen er høytid (solemnitas) med messe og officium. Brynolfsmessen og -officiet er muligens skrevet av den daværende biskopen av Skara, Brynolf III Gerlaksson, som også fikk trykt Vita beati Brynolphi og Skara-breviaret. Tekstene kan ikke måle seg i poetisk skjønnhet med de officiene som Brynolf selv skrev. En del av hans biografi er skrevet på vers under hans portrett i det steinpalasset som en senere biskop av Skara, Brynolf III, bygde på 1400-tallet.

På begjæring av riksforstander Sten Sture (1470-97 og 1501-03) ba hans utsending i Roma, Hemming Gadd, den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) om at skrinleggingen av de fire svenske beati (de tre nevnte pluss den hellige Hemming av Åbo) kunne gjennomføres. Denne anmodningen ble gjentatt i 1499, trolig fordi ingenting var skjedd, og da ga paven den 16. mars 1499 sin tillatelse til en translatio, det vil si at deres relikvier ble flyttet til et verdigere rom der de skulle vises tilbørlig aktelse inntil paven hadde rukket å foreta helligkåringene. Men noe slikt synes ikke å ha skjedd.

Skrinleggingen tilsvarer en saligkåring, så han kunne derfor bare dyrkes som en lokal helgen, mens den etterfølgende formelle helligkåringen ble forpurret av reformasjonen. Det finnes mange helgenbilder av ham i gamle Skara stift, og han har vært gjenstand for en utbredt kult i dette stiftet. Brynolfs minnedag er translasjonsdagen 16. august, men 9. mai og dødsdagen 6. februar nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum.