Den hellige Hemming av Åbo (~1290-1366)

Den hellige Hemming ble født rundt 1290 (vi vet ikke nøyaktig når) på gården Pålsbo i Bälinge sogn, nord for Uppsala i Uppland i Sverige. Landet hadde på 1300-tallet følgende geografiske inndeling: Norrlanden (Norrland og nordre Finland), Nordenskog (Svealand), Sønnenskog (Nordre og midterste Götaland) samt Österland (Finland). Hemming kom fra Nordenskog og var bondesønn. Hans far eide gården Pålsbo i Bälinge, og hans mor Katarina hadde eiendommer i nabosognet Jumkil. Det er sjeldent og påfallende at hans mors navn er kjent og ikke farens, og Hemming omtales derfor aldri med farsnavn eller patronymikon.

Hemming tilhørte ikke noen rik og mektig familie, men hans miljø ble preget av solid velstand. Vi vet at Hemmings familie hadde nær kontakt med slekt og venner i Finland, så det er ikke noe påfallende i at Hemming flyttet dit og knyttet hele sitt geistlige liv til landet, som jo heller ikke var et selvstendig land, men en svensk provins. Gården Pålsbo byttet han bort med en gård i Pemar som het Levelaks.

Hemming må ha fått sin første skolegang hos presten i Bälinge, og han ble konfirmert av biskop Nils Alleson i Uppsala. I likhet med alle unge gutter som ble ansett for å egne seg til å bli prester, ble Hemming sendt til nærmeste bispesete for å studere ved katedralskolen der. Han studerte derfor på Uppsala Katedralskole, med spesiell fordypelse i latin. Hvis han har fulgt den vanlige studieprogresjonen, kan han ha blitt viet til subdiakon i attenårsalderen. Deretter fortsatte han studiene frem til prestevielsen, som normalt ikke skjedde før etter fylte 25 år.

Det var vanlig praksis i svensk middelalder at lovende unge teologer etter prestevigselen fikk anledning til å fortsette sine studier ved et prestisjetungt universitet i Europa. Påfallende mange av dem fikk sin kompletterende utdannelse i Paris. Både Uppsala, Skara, Linköping og Åbo hadde studenthus i Paris, og disse sorterte direkte under biskopen i hjemstiftet. Av alle de svenske bispedømmene var det Åbo som hadde det største antall studenter i Paris.

Hemming var en flittig og dyktig student. Hans biograf Messenius hevder at han som student, både hjemme og ute, tok sine eksamener med beste resultat, maxima cum laude. Han studerte Literarum sciencia, som omfattet latin, grammatikk, logikk, kirkerett og teologi. Hemming hadde solide studier i kanonisk rett bak seg. Vi minner om at også hans noe yngre embetsbror i Linköping, Nils Hermansson, hadde en universitetsgrad i juridiske fag.

Noen helt sikker informasjon om at Hemming virkelig studerte i Paris, har vi ikke. Hans navn finnes ikke på noen av de studentlistene som er bevart. Det samme gjaldt også magister Mattias. Men nesten alle indisier i magister Mattias' tilfelle peker mot Paris, og det samme gjelder for Hemming av Åbo. Historikeren Hans Furuhagen forteller om den senere erkebiskop i Uppsala Hemming Nilsson: «Bland hans svenska studentkamrater [i Paris] fanns de sedermera biskoperna Hemming i Åbo, Thomas i Viixjo och Sigfrid i Skara.» Denne gruppen av svenske venner fulgte forelesningene til den franske teologen Petrus Rogerii (Pierre Roger) OSB, den senere pave Klemens VI (1342-52).

Vi vet ikke hvor lenge Hemming studerte i Paris varte, men hans studietid må ha strukket seg over det meste av 1320-årene. Det er for så vidt intet til hinder for at magister Mattias og Hemming kan ha vært studiekamerater og fulgt de samme forelesningene. Hva vi vet helt konkret om Hemming, er at han igjen var tilbake i Finland og Åbo/Turku i 1329. Før det hadde han muligens tjenestegjort en tid hjemme i Uppland. Men i 1329 ble han utnevnt til domkannik ved katedralen i Åbo.

Begge Hemmings 1600-tallsbiografer sier at Hemming var kannik i både Uppsala og Åbo. Det finnes visstnok intet dokument som bekrefter Hemmings kannikembete i Uppsala. Det er derimot mer sannsynlig at han har hatt nær kontakt, teologisk, med Stockholm. Man holder det for sannsynlig at han, i alle fall en kortere tid, har tjenestegjort ved Storkyrkan i Stockholm. Og det er et ubestridelig faktum at hans bispevigsel fant sted nettopp i Storkyrkan. Det er også konstatert at hans to forgjengere på Åbo bispestol ble bispevigslet i Stockholm.

Vi vet ikke konkret hvorfor Hemming definitivt forlot Sverige og flyttet til Finland. På hans tid var det saktens heller ingen som ville falle på å stille et slikt spørsmål. Det var svært vanlig at man, særlig i velstående slekter, flyttet tvers over Botniska Viken. Hemmings slekt hadde fotfeste og rotfeste i begge land. Og at han var kannik i Åbo er hevet over tvil. Hemming var godt likt for sitt ydmyke og vennlige vesen. Vi vet også at han kjente godt sin forgjenger på bispestolen i Åbo, Bengt Gregersson, som ble biskop der i 1321. Ifølge navnebrødrene Petrus Olavis Birgitta-biografi Processvita var det han som fikk se et syn og høre en stemme den natten Birgitta ble født. Han var da prest i Rasbo og ble senere biskop i Åbo og døde i 1338.

Noen uker etter biskop Bengt Gregerssons død i oktober 1338 trådte domkapitlet den 15. november sammen for å velge hans etterfølger. Det ble et minneverdig bispevalg. Før noen forhandlinger hadde funnet sted, sa en av kannikene: In nomine sancte trinitatis ego eligo dominum Hemingum in episcopum et pastorem ecclesie Aboensis. («I den hellige Treenighets navn velger jeg herr Hemming til kirken i Åbos biskop og hyrde.») Øyeblikkelig reiste alle seg og bifalt enstemmig valget av Hemming. Et slikt valg «på den Hellige Ånds inngivelse» (divina inspiratione) var en fullt lovlig, men likevel temmelig uvanlig form for bispevalg. Etter denne seremoni var Hemming electus (valgt).

Kanniken Elof bekreftet senere høytidelig valget på sine egne og hele kapitlets vegne. I brevet til erkebiskopen, skrevet tre dager etter møtet, anmodet domkapitlet om at erkebiskopen skulle bekrefta det kanonisk foretatte valget. Erkebiskop var da dominikaneren Peter Filipsson. Senere mottok Hemming bispevielsen, antakelig i Storkyrkan i Stockholm i desember 1339 eller noe senere. Hemming var den siste av Åbo-biskopene som ble valgt og vigslet uten at det ble søkt noen pavelig bekreftelse. Hans bispeutnevnelse nevnes derfor ikke i bevarte pavelige registre fra denne tiden.

I 28 år, fra 1338 og til sin død i 1366, var Hemming biskop av Åbo stift (den finske del av Sveriges rike). Han hadde snart planer om å dele bispedømmet i to, men denne planen ble ikke gjennomført. I dag omfatter Finland syv bispedømmer pluss erkebiskopdømmet i Åbo. Hemming var en nidkjær stiftsbiskop, men det er klart at det enorme embetsdistriktet påla ham mange administrative plikter og en utstrakt reisevirksomhet. Skulle det feires konfirmasjon et sted i Finland, var det Hemmings oppgave å gjøre dette, ut fra den vanlige katolske praksis at det bare er en biskop som kan foreta en konfirmasjon. Han måtte også reise rundt på visitaser i alle landets kirker og klostre og førte tilsyn med prestenes embetsutøvelse.

Hemming hadde grensedisputter med Uppsala, som deler av Finland var blitt evangelisert fra gjennom den hellige biskop Henrik av Finland. Men i 1346 finner vi ham langt nord i den Botniska Viken, ved Torneå, hvor han møtte erkebiskop Hemming av Uppsala for at de sammen skulle gå opp og fastlegge stiftsgrensene. De inngikk en avtale, og Hemming lyktes i å bevare sitt stifts nordgrense i området rundt elven Kaakama mellom Kemi og Torne elver, slik at den ikke ble flyttet sørover til Ule elv.

En biskop i Finland og i Sverige på 1300-tallet var, ved siden av å være en kirkefyrste, en verdslig stormann. Han var også godseier og dommer og selvskreven medlem av kongens råd. Biskopene sto altså svært nær toppen, også i det verdslige hierarkiet. Deres plikter overfor både kirke og konge var tallrike og påla dem mye arbeid. Som dommer synes Hemming å ha fulgt det prinsippet at folkets hevdvunnne rettigheter skulle respekteres. Om det var behov for det, lot han sette opp nye dokumenter til bekreftelse på de gamle rettighetene.

Katedralen i Åbo var blitt brent av russerne i 1318, og det ble en hovedoppgave for Hemming å bygge katedralen opp igjen og å finansiere de omfattende byggearbeidene, dels ved private donasjoner og dels ved indulgensprivilegier, gitt av paven. Kongen innvilget katedralen skattefrihet. Dessuten måtte et nytt prestekollegium bygges opp til utdannelse for mange sønner av brave Åbo-borgere. Ikke få av disse var av tysk avstamning, og de hadde forbindelser både til de nordtyske byene og med Baltikum. I presteutdannelsen i Åbo spilte brødrene ved domkapitlet en viktig rolle som lærere. Hemming opprettet nye kannikembeter, noe som gjorde at domkapitlet ble utvidet. Dermed kunne de drive utdannelsen for de finske prestekandidatene på en mer effektiv måte.

Biskop Hemming var en stor kulturpersonlighet og bibliofil. Han samlet bøker gjennom mange år og hadde etter tidens målestokk et helt imponerende bibliotek på rundt 55 verk, hvorav flere forelå i mange bind. Bøker var den gang fornemme sjeldenheter, som man kjøpte i utlandet og bar med seg hele veien hjem. Man hadde all grunn til å velge sine bøker med omhu, saktens også i noen grad etter vekt. Det interessante ved Hemmings private bibliotek var at han i 1354 gav det til domkirken i Åbo. Det ble da satt opp en fullstendig oversikt over donasjonens innhold, slik at vi ennå i dag har full oversikt over hva gaven inneholdt.

Biskop Hemmings boksamling besto i overveiende grad av universitetsbøker i teologi og jus. Det er et påfallende trekk at flere helt sentrale teologiske verk mangler, for eksempel kirkefaderen Augustin, Thomas Aquinas og Bonaventura. Det er nærliggende å anta at også disse har vært i Hemmings besittelse, men at han har gitt dem til andre, da de sikkert allerede fantes i domkirkens bibliotek. Den teologiske faglitteraturen består i overveiende grad av standardverk, som gjenfinnes på boklistene fra Universitetet i Paris i 1320-årene. Det er et imponerende utvalg seriøs faglitteratur fra Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Sveits, Tyskland, England, Irland og Sverige. I en rekke av bøkene finnes det tallrike sitater også fra de afrikanske kirkefedre. Forbausende mange av bøkene finnes i nylig utkomne utgaver. Biskop Hemmings donasjon la grunnen til det første biblioteket i Finland. Han opprettet også et hospital og en skole i Åbo.

Biskop Hemming ble sannsynligvis kjent med Birgitta like etter at hun ble enke i februar 1344. Det oppsto et varmt vennskap og en spontan følelse av gjensidig respekt og sympati hos dem begge. Vi kjenner ikke til deres første møte i detalj, men det er nærliggende å anta at de to allerede lenge måtte ha hørt om hverandre, berømte som de var, begge to. Og det de hadde hørt, måtte ha inspirert dem til vennskap og gjensidig anerkjennelse.

Hemming var en av de teologene i den hellige Birgittas vennekrets som hun ba om å kontrollere nedtegnelsene av sine åpenbaringer. Det oppsto en krets omkring henne, de såkalte «birgittinske helgener», som levde på et høyt åndelig nivå og gjorde Birgitta kjent. Hennes tiltrekningskraft skyldtes ikke noen lyst til å dominere, og hun skildres av alle som et taktfullt og saktmodig menneske. Hun beskrev biskop Hemming slik: «En svært modig mann, uten menneskefrykt, inderlig, ja, asketisk from. Et kontemplativt, men samtidig aktivt og virksomt menneske».

Birgittas åpenbaringer fremstiller Hemming som en benådet forkynner som var rikelig begavet med mange gode egenskaper: Avholdenhet, nidkjærhet, fryktløshet, indre glede, asketisk forhold til matens gleder, rastløs aktivitet kombinert med avslappet ro, evne til å gjøre gode gjerninger på rett måte, visdom og innsikt, stor kraft som forkynner, evne til å forhandle og forsone. Han får til og med adgang til å utvide stoffet i Birgittas åpenbaringer, til beste for sjelene. Og han er en latinens mester. Alle disse observasjoner kan vi trygt legge vekt på. De stammer fra en som har kjent Hemming godt og har hatt godt grunnlag for å vurdere ham høyt.

I årene 1344-49 hadde Birgitta en periode som var usedvanlig rik på åpenbaringer. Mange av dem kretset omkring det som var Birgittas viktigste anliggende i disse årene: I 1345 mottok hun i en åpenbaring hele klosterregelen for det kommende klosteret i Vadstena, Regula Salvatoris, («Frelserens regel»). Det var maktpåliggende for henne å forelegge denne for paven og forhåpentligvis oppnå hans anerkjennelse.

Birgitta fant det absurd at paven hadde sitt sete i Avignon. Det eneste naturlige var at paven skulle sitte i Peters stol i Roma. Hun ville påvirke ham til å forlate Avignon og vende tilbake til Roma, og hun hadde også fått ordre om dette i åpenbaringer. Birgitta fant det også meningsløst og støtende at to kristne stater, Frankrike og England, skulle føre krig mot hverandre (Hundreårskrigen). De burde øyeblikkelig slutte fred, forene sine styrker og kjempe videre sammen for å utbre den kristne tro. Og dette nye forbundet mellom de to landene skulle bekreftes ved et ekteskap på høyeste kongelige plan. «Jeg vil at dette skal skje ved et ekteskap,» skal Birgitta ha uttalt, med en formulering som siden er blitt legendarisk: Volo quod fiat per matrimonium.

I 1347 (eller muligens allerede i 1346) bestemte hun seg for å sende en tomannsdelegasjon til paven i Avignon og til kongene i Frankrike og England. Vi vet ikke helt nøyaktig når delegasjonen dro av sted, men i 1347-48 reiste Hemming for andre gang til Frankrike sammen med den hellige Peter Olovsson av Alvastra. Men de lyktes ikke, og det later til at besøket har vakt liten oppmerksomhet, og det er ikke engang nevnt i kongelige og pavelige dokumenter. Rent politisk måtte Birgitta oppleve sin delegasjon til paven og de to kongene som en absolutt fiasko. Samtidig fremsto hennes motstander kong Magnus som en klar seierherre. For samtidig med Birgittas delegasjon hadde han sendt en mye større delegasjon til de samme mottakerne. Denne delegasjon ble vennlig mottatt, den oppnådde betydelige forhandlingsresultater og vendte nærmest hjem i triumf.

Men vennskapet mellom Hemming og Birgitta besto, som det fremgår av hennes «Uppenbarelser». Men det fikk Birgitta til å ta den store beslutningen selv å dra til Roma og virke for disse viktige anliggender og fremfor alt for pavens stadfestelse av hennes klosterregel og klostergrunnleggelse, som hun i følge et guddommelig tilsagn skulle motta i Roma.

Både Birgitta og kong Magnus Eriksson var interessert i europeisk politikk og møttes også på flere politiske arenaer. I den siste del av 1340-årene var det enda en begivenhet som påkalte begges interesse: Den baltiske politikken og kongens krigstog – eller korstog – mot Novgorod i 1348. Dette måtte Hemming oppfatte som sin politiske hjemmebane, for han var jo biskop i for hele Finland.

Fastsettelsen av Finlands grense mot øst måtte interessere både kongen og biskopen. Men kongen på den ene side, og Birgitta og Hemming på den andre, hadde motstridende syn. For Birgitta og Hemming burde det dreie seg om et korstog med en liten ekspedisjon bestående av geistlige og kirkebyggere, som skulle skape et grunnlag for kristent liv i landet, og for videre kristen ekspansjon. For kongen dreide det seg om et krigstog, med en større hæravdeling som hadde et konkret politisk mål. Men kongen og Hemming hadde liten kontakt om saken, da Hemming var i Frankrike og England da korstoget fant sted. Det ble en fiasko. Men vi vet at forholdet mellom kong Magnus og biskop Hemming var godt likevel. I 1347 var kongen i Finland og utstedte flere privilegier for kirken og biskopen.

Men en kilde som Messenius hevder at forholdet mellom kongen og biskopen ble dramatisk forverret og at biskopen ble kastet i fengsel engang i 1350-årene. Historikerne forholder seg i dag avvisende til denne påstand. Derimot er det svært sannsynlig at biskop Hemming satt i fengsel engang på 1360-tallet. Generelt sett var 1350-årene en vanskelig tid for både Sverige og Finland, som det var for det meste av Europa. Følgene etter Svartedauden var forferdelige. Det oppsto vanskeligheter på alle plan, også på det økonomiske. Kongen konfiskerte gods, også kirkegods, og dette måtte nødvendigvis fremkalle negative reaksjoner fra Kirkens side.

De foreliggende kilder tyder på at forholdet mellom kong Magnus Eriksson og biskop Hemming ble betydelig forverret i de tidlige 1360-årene. Scriptores rerum suecicarum skriver at «På denne tiden ble biskopen av Åbo tatt til fange etter kongelig ordre, og for fengslingen av biskopen har kongen aldri kunnet renvaske seg.» Kongen må åpenbart ha følt at det har vært politisk nødvendig å sikre seg biskopens person. Den siterte kilden kaller Hemming Finlandiae vigilantissimus antistes, «Finlands uhyre våkne oppsynsmann». Det kan virke sannsynlig at kongen har irritert seg over den alltid våkende, uredde og nidkjære og svært frittalende biskopen. Nettopp hans nidkjærhet er en egenskap som flere av de samtidige kilder legger vekt på.

Vi vet ikke noe om biskopens fengselsopphold, men særlig langvarig kan det ikke ha vært. I februar 1362 undertegnet Hemming et dokument der kongens sønn Håkan Magnusson ble utropt til farens medregent. Hemming har åpenbart vært i full frihet etter fengselsoppholdet. Resten av 1360-årene ble en kaotisk og uoversiktlig tid. Den danske konge Valdemar okkuperte Skåne og angrep Öland og Gotland (1361). I 1364 ble Albrekt av Mecklenburg valgt til svensk konge. Han besøkte også Finland og utstedte privilegier til både Kirken og biskopen. Men det foreligger utsagn som kan tyde på et spent forhold mellom den nye kongen og den gamle biskopen.

Aktene er bevart fra Hemmings stiftssynode i 1352. Dekretene inneholder feiringen av fester for Jomfru Maria, Det hellige Kors, apostlene og erkeengelen Mikael og de hellige Henrik av Finland, Erik av Sverige og Olav av Norge. Det var også instruksjoner om oppbevaringen av Det hellige sakrament og om administrasjonen av kirkelig eiendom, og det ble bestemt at det ikke skulle tas betalt fra de fattige for dispensasjoner eller for begravelser.

Hemming døde den 21. mai 1366 i Åbo. Som det var forutsagt i en av Birgittas åpenbaringer, sovnet han inn under bønn, noe man oppfattet som en helt spesiell nåde. Han ble gravlagt under høykoret i Åbo domkirke, den kirken han selv hadde latt gjenoppbygge. Etter hans død nedtegnet kannikene miraklene som skjedde ved hans grav. Hans kult ble særlig fremmet av Birgitta-ordenen. På begjæring av riksforstander Sten Sture (1470-97 og 1501-03) ba hans utsending i Roma, Hemming Gadd, den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) om at skrinleggingen av de fire svenske beati (Hemming samt de hellige Ingrid av Skänninge, Brynolf av Skara og Nils Hermansson av Linköping.) kunne gjennomføres. Denne anmodningen ble gjentatt i 1499, trolig fordi ingenting var skjedd, og da ga paven den 16. mars 1499 sin tillatelse til en translatio, det vil si at deres relikvier ble flyttet til et verdigere rom der de skulle vises tilbørlig aktelse inntil paven hadde rukket å foreta helligkåringene. Men noe slikt synes ikke å ha skjedd.

Translasjonen av Hemmings relikvier og deres skrinlegging i et relikvar foregikk med stor høytidelighet i Åbo domkirke i 1514, altså nesten 150 år etter hans død. Seremonien ble ledet av erkebiskopen av Uppsala, som ble assistert av en rekke biskoper og andre geistlige. Men det fortelles at seremonien ble skjemmet av masse teatralske innslag. Levende fugler ble sluppet løs i kirken og brennende baller av stry og krutt ble fått til å eksplodere under hvelvene for å gi en illusjon av torden og lyn. Dette tilsvarer en saligkåring, mens den etterfølgende formelle helligkåringen ble forpurret av reformasjonen. Noen relikvier ble brakt til Storkyrkan i Stockholm, der Hemming engang var blitt bispeviet. Hemmings skrin står fortsatt i Åbo domkirke, og hans minnedag er dødsdagen 21. mai.

Vi har bevart to biografier om Hemming, men begge er sene tekster fra 1600-tallet. De er skrevet av Johannes Messenius (Scondia illustrata) og Johannes Vastovius (Vitis Aquilonia). De består imidlertid av klassiske hagiografiske formler og kan ikke tillegges noen historisk vekt. Den grunnleggende Hemming-biografien er «Biskop Hemming i Åbo» som ble utgitt i 1960 av den fremragende finske historikeren og Birgitta-kjenneren Birgit Klockars (1912-96).

Birgit Klockars hevder at begge de to biografene fra 1600-tallet kan ha hatt adgang til et Hemming-officium som senere er gått tapt. Muligens har de også kjent annen Hemming-litteratur som kan ha sprunget ut fra officiet. De menneskelige kvalitetene som ifølge Messenius og Vastovius finnes hos biskop Hemming av Åbo, er at han var et «renhetens skinnende speil» (clarissimum claritatis speculum) og en «själarnas vårdare». Han var også, slik Birgitta hadde hevdet, «besjälet av en nitets eld», hadde sterk selvdisiplin, og han unngikk lange samtaler med kvinner (åpenbart med ett unntak, Birgitta selv). Han var gavmild, levde kontemplativt og fikk informasjon via visjoner. Han døde under bønn.

På et trefløyet alterskap fra Urdiala (Urjala) kirke i Finland fra rundt år 1500 (oppbevart i Tavastlands museum i Tampere/Tammerfors), er Hemming og Birgitta avbildet på en vinrød bakgrunn på den ene fløyen: På Hemmings hode setter en engel en bispemitra og ved hans fot kneler en pilegrim (den eneste sikre avbildning av Hemming som er bevart) og Birgitta med sitt vanlige attributt: En bok og en penn. Beretningen om bispevalget på den Hellige Ånds inngivelse har fått sin naturlige forlengelse i den kirkelige ikonografi, og engelen symboliserer den Hellige Ånd. På den andre fløyen finnes den hellige Henrik av Finland (av Uppsala) med sin morder under føttene og Maria med Jesusbarnet, og i alterskapets midte er den hellige kong Olav av Norge med trollet Skalle under sine føtter.

På det dypt religiøse 1300-tallet nådde Sverige gjennom den hellige Birgitta hellighetens største topper. Ikke mindre enn syv av hennes barn og venner æres som hellige, og man skulle kunne kalle dem «De birgittinske helgenene». Foruten hennes hellige døtre Katarina av Vadstena og Ingeborg av Riseberga gjelder det den største svenske teologen Mattias av Linköping, som har skrevet forordet til den hellige Birgittas Åpenbaringer; Peter Olovsson av Skänninge, den første generalkonfessoren i birgittinerordenen; Peter Olovsson av Alvastra, prior i det berømte cistercienserklosteret, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer, og de hellige biskopene Hemming av Åbo og Nils Hermansson av Linköping.