Den hellige Mattias av Linköping (1298-1350)

Den hellige Mattias Övidsson ble født på slutten av 1200-tallet, muligens i 1298. Han ble født i Sverige, trolig i Östergötland, men muligens i Västergötland. Vi vet svær lite om hans familie og barndom. Faren het Övid, men morens navn er ikke kjent. Han hadde en bror, Bengt eller Benedictus, som også var teolog. Han bestemte seg for prestekallet og skaffet seg en uvanlig grundig teologisk utdannelse. Han fikk trolig sin grunnleggende utdannelse ved katedralskolen i Linköping og ble presteviet der.

Som mange andre lovende teologer i Sverige i middelalderen fikk Mattias muligheten til å studere utenlands, og alt tyder på at han i en rekke år studerte ved universitetet i Paris. Sannsynligvis hadde han to lengre studieopphold der, det første dekket det meste av 1320-tallet og det andre mye av 1330-tallet. Han tok to akademiske grader i denne tiden, blant dem den høyeste eksamen som fantes, nemlig som magister i teologi (ordet «magister» var synonymt med «doctor»). Han ble imidlertid tiltrukket av flere av tidens filosofiske og teologiske moteretninger, noen av dem rent kjetterske. Men han beseiret dem alle og det understrekes i Birgitta-litteraturen at han hadde evnen til å skjelne mellom de to ånder, sannhetens og løgnens ånder.

Ved hjemkomsten i begynnelsen av 1330-årene begynte han å tjenestegjøre som prest i sitt hjembispedømme Linköping og undervise ved byens katedralskole. Der hadde han muligens som elev den senere biskop Nils Hermansson av Linköping. I 1333 nevnes han flere ganger i dokumenter i Linköping, og i 1335 nevnes han som kannik ved Linköping domkirke. Deretter er han borte fra de offentlige registrene til 1342, og det er sannsynligvis på grunn av omfattende studier ved de store bibliotekene. Magister Mathias Lincopensis ble høyt skattet for sin teologiske lærdom. Han regnes som den fremste teologen og som en av Nordens fremste intellektuelle i middelalderen. Den hellige Birgitta forsto å dra nytte av dette. Gjennom ham ble Birgitta kjent med den religiøse tenkningen i Europa, og han påvirket og veiledet henne både som teolog, sjelesørger, kulturpersonlighet og predikant. I tillegg til sin lærdom var han også preget av et fromt, varmhjertet vesen.

I 1342 var Mattias tilbake i Linköping og Östergötland. Da var Birgitta og Ulf bosatt på Ulvåsa og forberedte seg på å trekke seg tilbake til et liv i meditasjon. Så ofte hans tjenestegjøring tillot det, besøkte han dem der. Mattias ble først Ulfs skriftefar, og da han døde den 12. februar 1344, begynte Birgitta stadig oftere å få visjoner og åpenbaringer. Hun ble redd for at alt sammen var noe hun innbilte seg. Etter å ha hatt den samme visjonen tre ganger, ba hun magister Mattias, kannik i Linköping, om å sjekke dem. Han erklærte at hennes visjoner kom fra Gud, og han bidro til å gjøre dem kjent og satt pris på av andre.

Mattias fortsatte å besøke Birgitta også da hun som enke bodde i nærheten av Alvastra kloster, og man kan si at han ledet hennes fromhetsliv frem til hennes avreise til Roma. Vi kan regne med at han var hennes skriftefar fra 1342, og i alle fall etter Ulfs død i 1344. I disse årene oppsto det et nært vennskap mellom Mattias og den hellige subprioren Peter Olovsson av Alvastra (senere prior) i det berømte cistercienserklosteret Alvastra, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer.

På oppfordring fra Birgitta reiste de hellige Hemming av Åbo og Peter Olovsson av Alvastra i 1347-48 til Frankrike med et todelt formål: å megle mellom den franske og den engelske kongen i den lange krigen, samt å oppsøke Hemmings tidligere lærer, nå pave Klemens VI (1342-52), og få ham til å flytte sin residens fra Avignon og tilbake til Roma. Oppdraget mislyktes, og det fikk Birgitta til å ta den store beslutningen selv å dra til Roma og virke for disse viktige anliggender og fremfor alt for pavens stadfestelse av hennes klosterregel og klostergrunnleggelse, som hun i følge et guddommelig tilsagn skulle motta i Roma. Birgitta dro til Roma i 1349.

Magister Mattias skrev en entusiastisk prolog til den første utgaven av Birgittas åpenbaringer, og den kom alltid siden til å innlede alle de trykte opplagene av hennes «Himmelske åpenbaringer» (Revelationes caelestes). Etter Birgittas død sørget hennes venner og medarbeidere for hennes litterære etterlatenskaper, som består av tre omfangsrike visjonstekster og 600 kortere åpenbaringstekster i åtte bind med magister Mattias' prolog, ordensregelen (Regula Sanctissimi Salvatoris), Mariaofficiet samt noen avsluttende åpenbaringer, redigert av Alfons av Vadaterra. Den latinske originalen ble trykt i Lübeck i 1492 (editio princeps) av Bartholomaeus Ghotan og hurtig oversatt til svensk. Få måneder etter Birgittas død hadde Peter av Alvastra og Peter av Skänninge hennes biografi (Processvita) ferdig til en helligkåringsprosess. Biografien ble skrevet på vei nordover fra Roma med Birgittas relikvier, da følget stanset i Montefalco før de dro videre over Alpene. Den ble supplert av biskop Nils Hermansson av Linköpings protokoll over mirakler ved hennes grav.

Historikerne mener at forholdet mellom Mattias og Birgitta kjølnet en del fra 1347-48. I den politiske forverringen som fant sted i forholdet mellom Birgitta og kong Magnus II Eriksson (1319-64), virker det som om Mattias fant det naturlig å støtte kongen, blant annet i det påtenkte korstoget til den russiske befolkningen på finskekysten. Han deltok også som en av korstogets to teologer. Han kom tilbake i Stockholm i 1349/50, da Svartedauden (Digerdöden) herjet.

Magister Mattias døde kort etter hjemkomsten, trolig i 1350, hos dominikanerne i Stockholm og fikk sin grav i deres klosterkirke, ved siden av et undergjørende bilde av Kristi nedtakelse fra korset. Både prior Peter og kongen var til stede ved vennens dødsleie. I hans dødsøyeblikk hørte Birgitta i Roma en stemme som sa: O, felix tu, magister Mathia, pro corona que tibi in coelis fabricata est, veni igitur iam ad sapienciam que numquam finietur («O, lykkelig er du, magister Mattias, for den krones skyld som er gjort rede for deg i himmelen, kom nå straks til den visdom som aldri tar slutt.»)

Hans helgenry ble spredt, og det ble foretatt valfarter til hans grav. Men hans helgenkult rakk aldri å få kirkelig godkjennelse. Noen hymner til hans ære ble ikke skrevet, og han fikk heller ikke noen bestemt minnedag i kirkeåret. Men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen. Den bevarte mirakelberetningen fra dominikanerklosteret i Stockholm gir flere vitnesbyrd om datidens menneskers tillit til hans makt til å hjelpe dem med sine forbønner i himmelen og deres villighet til å valfarte til hans grav.

Magister Mattias' mest kjente bevarte litterære verk er uten tvil prologen til Birgittas åpenbaringer, men for datidens svenske forhold var han en fremstående og produktiv teolog. Det som kom Birgitta til gode, var Mattias' gedigne bibelkunnskaper og også hans evne til å belyse menneskenes åndelige liv med eksempler fra naturen og menneskelivet. I Vadstena klosterbibliotek oppbevarte man lenge hans store bibelverk Glosse super totam Bibliam i tre store foliobind, som inneholdt utlegninger av hele det gamle og det nye testamentet. Verket er gått tapt bortsett fra en parafrase over de fem mosebøkene.

I første halvdel av 1340-årene skrev han sin kommentar til Johannes' Åpenbaring. Expositio super apocalypsin. Dette verket la grunnlaget for hans europeiske berømmelse og er bevart i hele nitten manuskripter i Sverige, Italia, Tyskland, Spania og Frankrike. Birgittas åpenbaringer gir et par glimt fra Mattias arbeid med dette verket. En gang ga Mattias sin venninne del i det livlig omdiskuterte problemet om den hellige evangelisten Johannes virkelig var forfatteren av Åpenbaringen, og en annen gang spurte han henne til råds angående betydningen av de syv tordener i Åpenbaringens tiende kapittel (VI: 89, 110).

Senere i 1340-årene skrev han en bok som nok var kjent for et bredere publikum, nemlig Homo conditus. Mange moderne lesere vil kjenne den som Vägen til Jerusalem, utgitt av Anders Piltz i 1986. Verket viser Magister Mattias' to hovedanliggender: det kateketiske og det homiletiske. I katekesen skulle den rette tro og lære tilrettelegges, mens i prekenen skulle den rette lære forkynnes klart. I verket bekjemper han særlig de falske lærene som hadde vært aktuelle for ham selv.

En annen av hans bøker som kanskje har vær skattet enda høyere, er hans Copia exemplorum, et alfabetisk saksregister over eksempler fra naturen og menneskenes verden til bruk for predikanter. Slike exempla aktualiserer budskapet og understreker at det handlet om vanlige menneskers liv. Denne anekdotiske teknikken hadde Mattias lært av dominikanerne og fransiskanerne, slik de spesielt praktiserte den i Nord-Frankrike og Belgia. Boken er bevart i et håndskrift i Uppsala universitetsbibliotek.

På det dypt religiøse 1300-tallet nådde Sverige gjennom den hellige Birgitta hellighetens største topper. Ikke mindre enn syv av hennes barn og venner æres som hellige, og man skulle kunne kalle dem «De birgittinske helgenene». Foruten hennes hellige døtre Katarina av Vadstena og Ingeborg av Riseberga gjelder det den største svenske teologen Mattias av Linköping, som har skrevet forordet til den hellige Birgittas Åpenbaringer; Peter Olovsson av Skänninge, den første generalkonfessoren i birgittinerordenen; Peter Olovsson av Alvastra, prior i det berømte cistercienserklosteret, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer, og de hellige biskopene Hemming av Åbo og Nils Hermansson av Linköping.