Den hellige Claudius av Besançon (~606-~699)

Skytshelgen for Burgund; for bispedømmet Besançon; for leketøyshandlere, honningkakehandlere, salmakere; for krøplinger; mot ulykke

Den hellige Claudius (Claud, Claude, Klaudius) ble født rundt 606 i Bracon nær Salins-les-Bains i det nåværende franske departementet Jura i regionen Franche-Comté øst i landet. Hans biografiske opplysninger er usikre, men han skal ha vært sønn av en lokal gallo-romansk adelsmann fra familien Claudia. En av hans biografer, Laurentius Surius, skriver at Claudius i ung alder ble overlatt til privatlærere, og at han i tillegg til de akademiske fagene også tilbrakte mange timer med å lese from litteratur, spesielt helgenbiografier. Han ble opplært som soldat og tjente som grensevakt, men som tyveåring ga han opp en verdslig karriere og bestemte seg for å bli prest. I 627 ble han utnevnt til kannik av den hellige erkebiskop Donatus av Besançon (fr: Donat) (624-ca 660). Donatus hadde skrevet regler for sine kanniker, og Claudius fulgte dem omhyggelig. Han levde et svært enkelt liv og fastet og våket ofte. Han ble presteviet og tilhørte presteskapet i Besançon i det nåværende departementet Doubs i regionen Franche-Comté i minst tolv år.

Deretter finnes det to tradisjoner om hans videre karriere. En sier at han fortsatte som sekularprest inntil han ble biskop, mens den andre tradisjonen vil ha det til at han ble munk i klosteret Condat i Jurafjellene, som var grunnlagt i 444 av den hellige Romanus (390-ca 463). Klosterets ellevte abbed Injuriosus var en ærverdig gammel mann, og han ble så imponert over Claudius’ åndelige kvaliteter at han foreslo at han skulle bli abbed i stedet for ham selv. Men Claudius nektet å bli abbed så lenge Injuriosus fortsatt levde.

Etter den gamle abbedens død ble han som 34-åring i 641 eller 642 klosterets tolvte abbed, i pontifikatet til pave Johannes IV (640-43). Under hans styre blomstret klosteret. Han restaurerte klosterbygningene, fikk laget nye relikvarer og ga mat til de fattige og pilegrimene i området. Han innførte den hellige Benedikts regel og gjorde Condat til et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han fikk støtte fra frankerkongen Klodvig II av Neustria og Burgund (639-57) (f. 633), sønn av kong Dagobert I (629-39) og beskrevet som den første roi fainéant («gjøre-ingenting-konge») i det merovingiske Frankrike. «De dådløse konger» eller «de late kongene» er også historiens navn på de siste merovingerne. Han ga sin støtte etter at hans hellige hustru Bathild av Neustria (ca 630-80) hadde overtalt ham til det. Claudius fikk en livrente av monarken.

Etter at erkebiskop Gervasius av Besançon (fr: Gervase) (679-85) døde i 685, ble Claudius valgt til hans etterfølger av presteskapet i bispedømmet. Han var da allerede en gammel mann og var uvillig til å påta seg ansvaret med å administrere et bispedømme. Men noe motvillig ble han viet til den 29. biskop av Besançon, og han styrte bispedømmet godt. Han deltok iherdig i feiringen av tidebønnene, lyttet tålmodig i kirkelige saker, hadde omsorg for sitt presteskap og folk og utførte mange nestekjærlige handlinger.

Men da han så at disiplinen hadde blitt avslappet i klosteret i Condat, bestemte han seg i 692 for å trekke seg fra embetet etter syv år som erkebiskop, og han skal da ha vært 86 år gammel. Han hadde beholdt ledelsen av klosteret i Condat mens han var biskop, og nå vendte han tilbake dit. Da han var godt over nitti år gammel, ble han syk, og tre dager senere kalte han sammen alle sine munker og formante dem en siste gang om Guds kjærlighet og om å forakte verdslige ting, og han ba dem om å bære med resignasjon hans nært forestående død. Mens de gråt, ga han hver av dem et hellig fredskyss, og da de hadde forlatt hans celle, tilbrakte han natten i bønn. Da dagen for hans avreise kom, var han i kirken hvor han kommuniserte med glød. Da han hadde vendt tilbake til sin celle, ba han munkene om at hans begravelse skulle skje uten pomp eller prakt. Det var den femte dagen av hans sykdom, klokken tre på ettermiddagen. Sittende i stolen hvor han vanligvis leste og ba, løftet han hendene og øynene mot himmelen, og hans sjel gikk forsiktig til Herren.

Claudius døde en 6. juni rundt 699, i det fjerde året av kong Kildebert IIIs regjeringstid (695-711). Hans legeme ble innsatt med dyrebare parfymer og krydder, men han ble ikke balsamert, for som det ble sjekket flere århundrer senere, var det ingen spor av snitt på hans legeme. Han ble gravlagt i klosterkirken St. Eugendus uten pomp og prakt, slik han hadde bedt om. Bollandistene sier at han døde i år 581, mens Butler oppgir 693 eller 696.

Noen av menneskene i området var overbevist om at demoner levde i de mørke dalene i Jura-fjellene, og Claudius ble ofte påkalt for beskyttelse. Hans kult fikk stor utbredelse på 1100-tallet, og hans grav var i flere århundrer et populært valfartsmål. Hans intakte legeme ble gjenfunnet i 1160 etter å ha vært gjemt under de arabiske invasjonene, og det ble besøkt av den hellige Peter av Tarentaise (ca 1102-74) i 1172. Relikviene ble høytidelig båret rundt i Burgund før de ble brakt tilbake til Condat. I 1243 ble hans relikvier lagt i et sølvskrin. Det utviklet seg en stor valfart til hans grav, og dette er en av grunnene til at han tilhører de mest populære helgenene i Frankrike.

På 800-tallet nevnte den salige Rabanus Maurus av Mainz (ca 784-856) Claudius som en forbeder i sitt martyrologium. Hans minnedag er dødsdagen 6. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum. Klosteret i Condat hadde en tid navnet Saint-Oyend etter klosterets fjerde abbed, den hellige Eugendus (Oyend) (ca 449-510), men det fikk på 1200-tallet sitt endelige navn Saint-Claude etter sin tolvte abbed Claudius, og bispedømmet ble satt under hans beskyttelse. Claudius kalles derfor også «av Condat». Landsbyen ved klosteret, som tidligere het Saint-Oyand-de-Joux, fikk samtidig også navnet Saint-Claude (39200) i departementet Jura i regionen Franche-Comté. Han fremstilles som abbed eller i biskoppelige klær, ofte har han en stav i hånden eller en krone ved siden av seg. Han er skytshelgen for leketøyshandlere, og denne industrien blomstrer fortsatt i Saint-Claude. Hans relikvier ble brent i mars 1794 under Den franske revolusjon etter ordre fra de revolusjonære myndighetene.

Claudius har vært noe blandet sammen med en annen biskop Claudius av Besançon, som var av samme familie, men levde mer enn et århundre tidligere. Denne Claudius, som ikke er helgen, var til stede på konsilene i Epson i 517 og i Lyon i 529. Ettersom «vår» Claudius var kjent for mange mirakler, kalte visse historikere ham Saint-Claude le Thaumaturge («undergjøreren») for å skjelne ham fra forgjengeren. Den salige dronning Claudia av Frankrike (fr: Claude) (1499-1524), kong Frans Is første hustru, var oppkalt etter ham.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, CSO, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, encyclopedie-universelle.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. februar 2012