Den salige Claudius Jaius (Iaius, Jajus; fr: Claude le Jay; LeJay) ble født i 1504 (andre kilder sier rundt 1500) i Mieussy i departementet Haute-Savoie i regionen Rhône-Alpes i det sørøstre Frankrike, ikke langt fra Genève-sjøen og grensen til Sveits, rundt tretti kilometer øst for Genève. Han studerte i La Roche i kantonen Fribourg i Sveits, og der lærte han den hellige Peter Favre (Petrus Faber) (1506-46) å kjenne. I 1528 ble han presteviet i Genève og leder for kollegiet i Faverges i Haute-Savoie.
I 1534 fulgte han en innbydelse fra Peter Favre og dro til Paris for videre studier. Der ble han Magister artium. På samme tid la syv menn under ledelse av den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556) grunnlaget for Jesuittordenen, da de om morgenen den 15. august 1534 avla fattigdoms- og kyskhetsløftet i Mariakapellet i kirken Saint-Denis på Montmartre. Ignatius’ seks disipler var Peter Favre fra Savoia, portugiseren Simon Rodriguez, den hellige Frans Xavier fra Navarra, de dyktige vitenskapsmennene Jakob Laynez og Alfons Salmeron, samt Nikolas Bobadilla, alle tre fra Spania.
Claudius gjorde åndelige øvelser under ledelse av Peter Favre, og denne åndelige erfaringen gjorde at han bestemte seg for å slutte seg til denne gruppen, som da kalte seg «Venner i Herren». Han avla sine løfter den 15. august 1535, da de andre fornyet sine løfter fra året før. Han hadde ennå ikke møtt Ignatius av Loyola, som våren 1535 vendte tilbake til Spania etter råd fra sin lege for å gjenvinne sin helse. De syv vennene hadde da avtalt å møtes i Venezia to år senere.
I 1537 møttes vennene igjen i Venezia, i mellomtiden var de økt til ti menn, siden Claudius Jaius og de to franskmennene Paschasius Broët og Johannes Codure hadde sluttet seg til dem. Etter noen måneders arbeid på sykehuset for de uhelbredelige i Venezia delte de seg i grupper på to og tre for å arbeide i ulike byer. Ignatius dro til Roma sammen med Favre og Laynez, hvor han tilbød pave Paul III (1534-49) alles tjenester til hva som helst. Senere sluttet resten av gruppen seg til dem, og vinteren 1538/39 ga dem anledning til å vise sin praktiske nestekjærlighet da byen ble rammet av hungersnød, og de tok seg av hundrevis av syke og sultne. Paven ga gruppens medlemmer forskjellige oppgaver, og det at ingen av dem ennå snakket italiensk skikkelig, hindret dem ikke.
Innen juni 1539 hadde gruppen etter mye bønn og åpen diskusjon bestemt seg for å velge en superior, og Ignatius ble bedt om å skrive deres konstitusjoner. De hadde allerede avlagt de to tradisjonelle løftene om fattigdom og kyskhet, og nå ble det bestemt også å avlegge det tredje om lydighet. Alle skulle være forpliktet å adlyde generalsuperior, totalt underlagt Den hellige Stol. De bestemte også å foreskrive et fjerde løfte om å stå til pavens rådighet når som helst og hvor som helst han sendte dem for å frelse sjeler. For å gi tid til det praktiske arbeidet ble det bestemt at felles feiring av tidebønnene ikke skulle være en del av deres plikter, mens den private resitasjonen av dem forble obligatorisk. Dette var et revolusjonært skritt for en orden.
Paven utnevnte en kardinalkommisjon for å undersøke den nye ordenen. Kardinalene satte seg først mot den, men etter et år forandret de mening. Den 27. september 1540 ga pave Paul III sin formelle godkjennelse gjennom bullen Regimini Militantes Ecclesiae, og dermed var jesuittordenen eller «Jesu Selskap» (Societas Iesu – SJ) en offisiell orden. Et motvillig Ignatius ble enstemmig valgt til ordenens første general. Han tiltrådte embetet påskedag 1541, og de seks medlemmene som var i Roma, avla alle sine løfter i basilikaen St. Paulus utenfor Murene få dager senere, den 22. april 1541.
Etter den formelle godkjennelsen av ordenen i september 1540 utførte Claudius Jaius først pastoralt arbeid i Italia. Deretter ble han sent i 1541 sendt til Tyskland av paven sammen med Bobadilla for å erstatte Peter Favre, som hadde dratt til Spania. Snart kom han tilbake, og fra disse tre jesuittene utgikk det første vellykkede forsøket på en katolsk reform i Tyskland, hvor Claudius tilbrakte resten av sitt korte liv. Han ble sendt til Regensburg i Bayern, hvor han virket i to år. Han oppnådde slike gode resultater at mange mener det var hans fortjeneste at denne byen ikke gikk over til lutherdommen.
Etter å ha blitt utvist fra Regensburg, ble han kalt til Ingolstadt i Bayern som professor i teologi. Der renset han universitetet for den heresiens gift som i det stille hadde sneket seg inn, samtidig som han arbeidet med alle krefter for å skaffe den nye ordenen fotfeste i Tyskland. Han deltok på flere møter som forsøkte å unngå et fullstendig brudd mellom protestanter og katolikker. Disse var synoden i Salzburg i 1544, riksdagen i Worms i 1545 og den i Augsburg i 1550. I forbindelse med riksdagen i Worms møtte han den hellige Peter Canisius.
I desember 1545 dro han som teologisk rådgiver for kardinal Otto Truchsess von Waldburg av Regensburg til konsilet i Trient, hvor han deltok i drøftelsene, skrev teologiske ekspertuttalelser og virket som sjelesørger. I debatten om arvesynden avviste han den augustinske læren om fordømmelse av barn som døde uten å være døpt. Sammen med dominikaneren Pelargus representerte han i sakramentdebatten det syn at ikke alle sakramenter var innstiftet av Kristus.
Under konsilet i Trient ventet i 1546 en fare. Kong Ferdinand I (1503-64) av Østerrike, Bøhmen og Ungarn var bror av keiser Karl V (1519-56), som i 1531 utnevnte ham til romernes konge, noe som gjorde ham til arving til keiserriket. Han ble senere keiser etter brorens abdikasjon i 1556 (1558-64), men ble aldri kronet. Ferdinand ønsket Claudius utnevnt til biskop av Trieste, men han nektet med støtte fra Ignatius av Loyola. Det er bevart flere brev hvor ordensgeneralen forklarer og ber ham holde seg borte fra denne verdighet. Ignatius måtte gjøre mye i Roma for å motvirke innflytelsen fra kongen, men han seiret til slutt. Både Ignatius og Claudius oppfattet denne mulige utnevnelsen som en alvorlig fare for det unge selskapet. Den klare avvisningen av all kirkelig ambisjon var avgjørende for troverdigheten til jesuittenes arbeid.
Claudius fulgte konsilet til Bologna og tilbrakte etter pavens ønske 1548 i Ferrara. I 1549 ble han etter anmodning av hertug Vilhelm IV av Bayern igjen sendt til Ingolstadt, hvor han skulle stå for grunnleggelsen av et jesuittkollegium sammen med Peter Canisius og Alfons Salmeron. De begynte å forelese ved universitetet. Men planene om byggingen av et kollegium ble forsinket, så jesuittene forlot byen igjen. De vendte imidlertid tilbake i 1556.
Kong Ferdinand Is plan om å opprette et kollegium i Wien og reformere universitetet der, gjorde at Claudius ble sendt dit sammen med elleve andre jesuitter. De ankom Wien den 27. mai 1551. Claudius var gruppens leder og regnes som grunnlegger og første rektor for kollegiet i Wien. Han ønsket å gjøre kollegiet spesielt sterkt innen teologiske studier, og han holdt også forelesninger på universitetet. Wien var symbolsk viktig og betraktet som et misjonsland: byen lå i hjertet av imperiet, og likevel nesten på grensen. Sultan Suleiman den Store sto i Ungarn, og Wien var truet.
Da Claudius i 1552 ble alvorlig syk, ble de beste leger tilkalt. Men det hjalp ikke, og feberen fikk overtaket. Allerede den 6. august 1552 døde Claudius Jaius i Wien, bare 48 år gammel. Jesuittene hadde kollegiet i Wien frem til 1773, men etter at det i 83 år hadde vært på fremmede hender, ble det gitt tilbake til ordenen på første søndag i advent, den 30. november 1856. Dette var en frukt av det konkordatet som keiser Frans Josef I den 18. august 1855 inngikk med Den hellige stol. Ikke med urette nevnes Claudius Caius av Peter Canisius som en av Tysklands apostler. Hans minnedag i Bavaria sancta er dødsdagen 6. august.
Kilder: Bautz, fr.wikipedia.org, zeno.org, multilingualarchive.com, cyclopedia.lcms.org, con-spiration.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. februar 2012