| Den hellige Klodewald av Nogent (~524-~560) |
Den hellige Klodewald (Clodoald, Clodoalde, Chlodoald, Chlodovald, Chlodowald, Chlodewald, Claud, Clous; fr: Cloud; lat: Clodoaldus, Clodulphus) ble født rundt 524 i Orléans i Gallia. Han var sønn av kong Klodomir, som igjen var sønn av den første kristne frankerkongen Klodvig I (481-511) og hans hustru, den hellige Klothilde. Etter kong Klodvig Is tidlige død i 511 ble riket delt mellom de fire sønnene unge. Den eldste, den 26-årige Theoderik, som Klodvig hadde med en konkubine før han giftet seg med Klothilde, ble kong Theoderik I av Austrasia (511-33). Klothildes tre sønner var den 16-årige Klodomir av Orléans (511-24), den 15-årige Kildebert av Paris (511-58) og den 14-årige Klotar I av Soissons (511-61) (enekonge fra 558). Det ble voldsomme kamper mellom frankerne og burgunderne om makten.
Kong Gundobad av Burgund (ca 470-516), som hadde drept sine tre brødre for å bli burgundisk enekonge, blant dem Klothildes far Kilperik, var død i 516 og sønnen (Klothildes fetter), den hellige Sigismund av Burgund (516-23), hadde overtatt som konge. Han drepte i 523 sin eldste sønn Sigerik, noe som førte til en ustabil politisk situasjon i Burgund. Dette ville frankerne utnytte, og samme år dro Klothildes sønner på en ekspedisjon mot Burgund under ledelse av kong Klodomir av Orléans, Gundobads svigersønn. Deres halvbror Theoderik var gift med Sigismunds datter, så han ble ikke med på hærtoget. Den hellige Gregor av Tours antyder at Klothilde fikk sine sønner til å hevne mordet på sine foreldre,1 men dette tror man nå er usannsynlig.
De knuste Sigismunds hær, og på ordre av Klodomir ble Sigismund, hans hustru og deres sønner Gisald og Gondebaud myrdet av frankerne den 1. mai 523. De ble druknet i en brønn ved landsbyen Coulmiers ved Orléans. Martyrologium Romanum kaller Sigismund for martyr. Deretter ledet Klodomir en ny ekspedisjon mot burgunderne, men han ble drept samme vår eller sommer av kong Gondemar (Gondomar, Godomar) av Burgund (524-34), Sigismunds bror og etterfølger, i slaget ved Veseruntia (Vézeronce). Men Klothildes gjenværende to sønner Kildebert og Klotar beseiret og drepte Gondemar i 534.
Etter Klodomirs død tok Klothilde til seg sine forviste barnebarn,2 hans tre sønner Theodebald (Théobalde, Théobald) (f. 520), Gunther (Gonthier, Gontaire) (f. 523) og Klodewald (f. 524), og hun oppdro dem i Paris i påvente av at de skulle overta sin farsarv 3 mens deres kongerike Orléans ble styrt av deres onkel, kong Kildebert I (Childebert, Hildebert) av Paris (511-58). Klotar giftet seg i 525 med Klodomirs enke Gunteuka (Guntheuca, Gontheuque, Gondioque).
Men Klothilde kunne ikke forhindre at de tre guttene ble brikker i maktkampen. Rundt 532 begynte deres onkler Kildebert og Klotar å legge planer om å bli kvitt guttene og dele deres territorier mellom seg. En av Kildeberts bødler ble sendt til Klothilde for at hun skulle velge om guttene skulle drepes eller om de med makt skulle motta tonsuren og stenges inne i et kloster. Han forvrengte hennes svar så det virket som om hun valgte døden for dem, og Klotar stakk straks selv ned den eldste, den tolvårige Theodebald, med kniv. Den andre broren, den niårige Gunther, flyktet i skrekk til Kildebert, som i avsky mot brorens fremferd prøvde å beskytte ham. Men Klotar foraktet en slik bløtaktighet, tok gutten og drepte ham. Den eneste som ved et under unnslapp, var den yngste, den åtteårige Klodewald, som venner brakte til et trygt sted, muligens i Provençe.
Da Klodewald vokste opp, hadde han sett nok av en verden med makt og politikk. Han kunne ha gjort krav på farens kongerike, men, i stedet frasa han seg alle krav på den franske tronen. Gregor av Tours sier at han i stedet ble kronraket som munk og muligens ble presteviet. Det sies at han klipte av seg håret med sine egne hender (langt hår var tegn på hans kongelige verdighet, mens kronraking (tonsur) var tegn på den klerikale stand). En annen versjon sier at han ble eneboer nær Paris, hvor han levde under veiledning av en annen eremitt, den hellige Severinus (d. 540). Det er usannsynlig at Severinus levde i Provençe, som en senere biografi antyder. Hans eneboerhytte skal ha ligget ved portene til Paris, på stedet hvor kirken Saint-Séverin nå står i femte arrondissement.
Ved hjelp av veiledningen fra denne erfarne mesteren gjorde den ivrige novisen stor fremgang i kristen perfeksjon, men han var urolig over å være så nær Paris og maktens sentrum, hvor han var kjent. Derfor trakk han seg tilbake til Provençe, hvor han tilbrakte flere år og skal ha utført mange mirakler. Da han så at han ikke vant noe på at hans celle var langt fra Paris siden så mange kom til ham for helbredelse og råd, vendte han tilbake til Paris, hvor han ble mottatt med glede. På folkets oppriktige ønske ble han presteviet av biskop Eusebius av Paris i 551, og han tjente denne kirken en tid. Hans onkler lot ham være i fred da de så hans faste forsett om å leve som munk, og de overførte en viss arv til ham.
Senere flyttet Klodewald til en annen eneboerhytte nær Nogent (Nogent-sur-Seine) ved Versailles sørvest for Paris. Etter å ha levd der som eneboer en tid, strømmet det disipler til ham og ønsket å leve under hans veiledning. Noen celler ble først bygd, men snart ble det nødvendig med et helt kloster. Tradisjonen forteller at Klodewald bygde klosteret i 555 med midler han hadde fått som arv fra sine onkler. Han ga klosteret med dets inntekter til katedralen i Paris.
Klosteret het fra 811 Saint-Cloud etter ham. Kirken ble ombygd av kong Dagobert I (628-39). Den har siden 700-tallet vært en kollegiatskirke (en kirke som har kapittel uten å være domkirke) for regelbundne kanniker, men har fortsatt navnet Saint-Cloud. Han var sjenerøs med å dele ut sin formue til kirker og de fattige og utrettelig i å undervise folket i området rundt Nogent.
Han døde der en 7. september rundt 560 etter et hellig liv, bare rundt 36 år gammel. Hans død skal ifølge legenden ha blitt fulgt av mange mirakler ved hans grav. Han ble derfor helligkåret, og den lille landsbyen ble raskt forvandlet til et valfartssted. Hans minnedag er 7. september, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er skytshelgen for naglesmeder (fr: clou = nagle). Hans relikvier befinner seg i kirken Saint-Cloud. I kunsten fremstilles han som en benediktinsk abbed eller med de kongelige insignier ved sine føtter. Han påkalles mot brannbyller.
I 1376 ble hans relikvier overført fra krypten til koret i den nylig ombygde kirken. I den anledning ga biskop Aimery de Magnac av Paris en hel arm av den hellige til sin familie. Den ble oppbevart på familiegodset Châtelard (nær Saint-Junien i Haute Vienne). Den 5. juli 1405 bar dame Perennelle de Maignac, niese av biskopen av Paris og enke etter Clement de Reilhac, greve av Brigueil, relikvien barføtt fra Châtelard til kirken Saint-Junien, som ble forpliktet til hvert år «til evig tid» å organisere en prosesjon til ære for denne relikvien.
Kollegiatskirken Saint-Cloud ble berømt i 1589 da begravelsen til kong Henrik III, som var myrdet av munken Jacques Clément, ble feiret der. Fra 1635 ble kollegiatskirken brukt som sognekirke, Rundt 1750 var kirken falleferdig, og den ble revet i 1778. Grunnsteinen til en ny kirke – den nåværende kirken Saint-Clodoald i Saint-Cloud ble lagt ned den 22. mai 1778 av dronning Marie-Antoinette. Men murene hadde knapt begynt å reist seg før Den franske revolusjon brøt ut. Det ble nødvendig å stanse arbeidet, som ble påbegynt igjen først i 1819. Den 25. august 1820 ble kirken endelig konsekrert. Klodewalds relikvier ble ødelagt av de revolusjonære, med unntak av den berømte armen, som ble høytidelig ført tilbake til sognekirken den 12. juni 1848. Men denne kirken ble snart for liten, så den ble ombygd igjen under keiser Napoleon III. I august 1861 la keiseren ned grunnsteinen til den nye kirken, som ble bygd i nygotisk stil og konsekrert i 1878.
Nogent (Novigentium Clodoaldum) ble snart til Sanctus Clodoaldus og heter nå Saint-Cloud og er en by mellom Paris og Versailles i departementet Seine-et-Oise. Også en by i Minnesota i USA heter Saint-Cloud.