Den hellige Corona (Korona, Incoronata, Stefania, Stefana, Stephane, Stephanis; gr: Stefana, Στεφανα) ble født rundt år 155 (?) i Egypt eller Syria. Hun giftet seg svært ung med en legionær i den romerske hæren.
Den hellige Viktor (it: Vittore; lat: Victorius, Victorinus; Bûqtûr) ble født en gang på 100-tallet i Kilikia og var en kristen legionær. Han var soldat som sin far Romanus. Noen kilder oppgir at han var fra Ocriculum (i dag Otricoli) i provinsen Terni i regionen Umbria i Midt-Italia. Han var stasjonert i Egypt under keiser Markus Aurelius (161-80). Fordi han ikke ville fornekte sin tro offentlig, ble han dømt som en kristen for tribunalet til den romerske prefekten Sebastian og dømt til døden i år 168 eller 171. Dette skjedde i Alexandria i Egypt eller i Damaskus i Syria den 14. mai 171. Andre kilder sier Otricoli i Umbria eller på Sicilia, som er en forveksling med Kilikia. Han ble halshogd etter grusom tortur, hvor fingrene ble knust, kroppen strukket på strekkbenk, kastet i en ildovn, gitt gift, lagt i kalk, blindet og hengt opp med hodet ned.
Den sekstenårige Corona var hustruen til en av Viktors medlegionærer. Mens han led under hedningenes tortur, oppfordret hun ham til å holde ut torturen og kalte ham salig i all offentlighet. Derfor ble også hun dømt til en grusom martyrdød. Ifølge den eldgamle legenden ble hun drept på en grusom måte. Man bøyde ned toppen av to palmer eller laurbærtrær til jorden og bandt Corona fast til dem begge. Deretter slapp man palmetoppene så de spratt opp i luften slik at Corona ble slitt i stykker. Hun ble knyttet til toppen av to palmetrær som var bøyd mot hverandre, og deretter ble forbindelsen mellom dem kuttet, slik at de spratt opp og hun ble revet i to.
Dette skjedde antakelig i år 171, i alle fall i andre halvdel av 100-tallet (noen kilder legger deres martyrium i 303 under keiser Diokletian). Det er ikke kjent hvordan Viktor døde, men på avbildninger vises hans halshogging.
Legenden oppsto trolig i øst, men det utviklet seg særlig i vest en omfattende kult for Corona. Det finnes belegg for deres kult i Nord- og Midt-Italia allerede på 500-tallet. I Castelfidardo ved Osimo var det ifølge gamle kilder allerede da en kirke viet til Corona og Viktor på stedet for en tidligere hedensk helligdom. Den 18. september 1191 skrinla biskop Gentile disse relikviene og brakte deler av dem til Osimo. I 997 brakte keiser Otto III (983-1002) relikvier av Corona fra Otricoli i Italia til domkirken i Aachen i Tyskland. Keiser Karl IV av Luxembourg (1347-78), en av de ivrigste relikviesamlerne, brakte på 1300-tallet andre relikvier av martyren fra Feltre ved Venezia til domkirken St. Veit i Praha.
Den greske legenden legger deres martyrium til Damaskus, og den var vidt utbredt i mange varianter. På 400-tallet oppsto det på grunnlag av denne legenden en koptisk versjon samt en latinsk variant. Siden 500-tallet finnes det bevis på en kult i Midt- og Nord-Italia i mange sentre, i regionen Marche (Numana, Castelfidardo, Osimo), Umbria (Otricoli), Lazio (Vallerano, Canepina), Veneto (Feltre, Vittorio Veneto), Piemonte (Colcavagno, Grazzano Badoglio, Incisa Scapaccino, Montaldo Torinese, Montemagno), Roma (San Pancrazio, Santa Lucia alle Botteghe Oscure, Santi Marcellino e Pietro).
Corona æres spesielt i Bayern og Niederösterreich, hvor kulten spesielt ble fremmet av benediktinerne i Niederaltaich. Det fantes flere valfarter, for eksempel i Unterzarnham i Unterreit, Gaißach ved Bad Tölz og Arget i Sauerlach i Oberbayern samt i Handlab i Iggensbach, Patriching ved Passau, Koppenwall ved Pfeffenhausen, Bubach i Mamming, Bubach i Massing, Altenkirchen i Frontenhausen, Niederaich i Geratskirchen og Sammarei i Ortenburg i Niederbayern. I tillegg kommer Loidersdorf i St. Pantaleon, som i dag ligger i Oberösterreich. Andre valfarter forekommer i Niederösterrich i St. Corona am Wechsel og St. Corona am Schöpf ved Altenmarkt. Også i Wien er kulten svært utbredt.
Corona fremstilles med en palme eller en palmegrein eller bundet til to nedbøyde palmer eller med et gullstykke. Hun fremstilles også sammen med Viktor.
Ifølge noen kilder og en gammel lokal tradisjon var Viktor en borger av Ocriculum. I 171 ville hans kamerater bringe hans levninger tilbake til hjemlandet. De kom med båt til elven Tiberen, og hans kropp ble gjemt i en liten underjordisk hule nær selve elven. I 540 gjenoppdaget den hellige biskop Fulgentius av Otricoli gjemmestedet hvor levningene var skjult, og han flyttet dem til høyalteret i katedralen, som var viet til den samme helgenen.
Etter langobardenes endelige ødeleggelse av Ocriculum, trolig i 601, forlot befolkningen byen som var bygd på sletten ved Tiberen og flyttet til åsene – kanskje til området de bodde i før-romersk tid, og der oppsto dagens by Otricoli. Den 18. september 1191 skrinla biskop Gentile disse relikviene og brakte deler av dem til Osimo. I 1351 fikk biskopen av Narni transportert Viktors levninger fra kirken som lå i ruiner ved Tiberen til kollegiatskirken Santa Maria Assunta i Otricoli, og dit ble også biskop Fulgentius’ gamle inskripsjon flyttet.
Ifølge en annen tradisjon kom de to helgenenes levninger til Feltre på 800-tallet. Der ble det mellom 1096 og 1101 reist et alter til ære for dem på Monte Miesna. Da graven ble undersøkt i 1943, ble det funnet en blytavle fra 600-tallet med en latinsk inskripsjon på tolv linjer:
Anno CCV ab incarnato Verbo sub Antonino Caesari corpora sanctorum martyrum Victoris et Coronae transvecta sunt a Theodoro martyre et a me indigno Solino episcopo urbis Ceroniae hic recondita sunt sub die XVIII septembris in XRO IHV
Teksten refererer til en første translasjon av kroppene fra sjøen til Kypros, som ble gjennomført i 205 av den hellige Theodor martyren av Ceronia, og en andre gravlegging foretatt av biskop Solino (Solinus) av Ceronia den 18. september 605. I 802 ble Kypros erobret av tyrkerne, noe som førte til at relikviene ble flyttet til Sicilia, i 804 til Venezia og deretter til Feltre. Ifølge en annen tradisjon fikk Feltre relikviene av korsfareren Giovanni da Vidor, som brakte dem med seg fra Syria. Han grunnla en kirke som ble vigslet av hans sønn, biskop Arpone i 1096, som minnes gjennom translasjonsfesten «San Vetoret» 18. september.
Da Karl IV av Bøhmen i 1354 dro til Roma for å bli kronet til keiser, fikk han i Feltre Viktors hode, som man også mener å ha i Siena, og en arm av Corona og brakte begge til Praha. Ifølge dominikaneren Bartolomeus av Trient (1245) var det ikke bare Feltre som gjorde krav på de ekte relikviene, men også dominikanerne, som mente å oppbevare dem i Sant’Eustorgio i Milano ved alteret for San Eugenio. Fra Otricoli, hvor biskop Fulgentius rundt 550 etter gjenfinningen av Viktors relikvier lot bygge en kirke for Viktor og martyren Leopardus, brakte keiser Otto III i 997 relikviene av de to martyrene til Aachen.
Vi så at også Siena mente å ha Viktors hode, og han er en av Sienas fire skytshelgener, Quattro Santi Avvocati, i tillegg til de hellige Ansanus, Sabinus og Crescentius. Det er imidlertid usikkert hvilken Viktor som er Sienas skytshelgen. Denne Viktor er en soldathelgen og har et sverd som attributt, men hans opprinnelse er ukjent. Historien i Siena er at han led martyrdøden i Roma i det første århundret fordi han nektet å ofre til de romerske avgudene. Men det gikk over tusen år før Siena sikret seg hans relikvier, spesielt hans hode. Det skjedde etter et fryktelig slag i 1229 mellom Siena og de forente styrkene fra Orvieto og Montepulciano. Men han ble ikke offisielt medlem av Quattro Santi før en gang mellom 1284 og 1315. Dette vet vi fordi Viktor ikke er avbildet på katedralens glassmalerier som blir tilskrevet kunstneren Duccio (1284). Han nevnes heller ikke i Ordo Officiorum Ecclesiae Senensis (1215). Viktor gjorde sin første offisielle opptreden i domkirkens kunst i Duccios altertavle Maestà i 1315.
Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, zeno.org, santivittoreecorona.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. juni 2012