Den hellige Sabinus av Spoleto og tre ledsagere (d. ~304)

Den hellige Sabinus (it: Sabino, Savino) ble født en gang på 200-tallet i Italia, men svært lite er kjent om hans liv. Han beskrives som biskop, men hans sete er ukjent – både Assisi, Faenza, Spoleto og Chiusi gjør krav på ham. Men disse overleveringene er for det meste av romantisk natur og har intet historisk grunnlag. Hans lidelseshistorie (passio) er fra 400- eller 500-tallet.

Ifølge legenden fikk Venustian, den romerske guvernøren av Etruria og Umbria, Sabinus og hans to hellige diakoner Exuperantius (Exsuperantius) og Marcellus arrestert i Assisi. Dette var under kristenforfølgelsene som var igangsatt av keiser Diokletian (284-305; d. 311), og keiserens ordre krevde at alle kristne skulle ofre til de romerske gudene eller bli drept, mens deres eiendommer ble tatt av staten.

Allerede neste dag ble de stilt for retten. På spørsmål om navn og stand svarte biskopen: «Jeg heter Sabinus og er en slave av Jesus Kristus, men satt fri fra djevelens slaveri». Da guvernør Venustian spurte hvilket embete han hadde, svarte han: «Jeg er ikke annet enn en uverdig synder, men likevel bærer jeg tittelen biskop». Guvernøren spottet Sabinus’ tro og spurte videre om med hvilken autoritet han holdt hemmelige sammenkomster og foredrag og narret folket til å forlate gudene og tilbe et dødt menneske. Til det sa biskopen: «Er du også kjent med at vår Herre Jesus Kristus er død?» Guvernøren svarte: «Jeg vet at han ble drept og gravlagt». Sabinus svarte: «Da skulle du også vite at han den tredje dag oppsto fra de døde». Venustian ble nå kortere: «Velg nå mellom to alternativer, enten ofre og få leve, eller dø under de pinsler du har fortjent. Velger du det første, så kan du vel i likhet med din herre Kristus stå opp i fred!» Sabinus svarte like resolutt: «Jeg ønsker og velger bare en ting: å bli drept og dø som min Herre Jesus Kristus, og dermed stå opp igjen som han. Hvis du tillater meg å gjøre det jeg vil, så vil jeg bevise for deg at gudene som du tilber, er ingenting. Vis meg dine guder!» Da ble det brakt inn en liten statue av Jupiter, som ble stilt foran biskopen. Men han tok den og kastet den foraktelig i bakken slik at den gikk i tusen knas.

Dommen mot Sabinus ble utsatt, og i mellomtiden ble han holdt i streng varetekt. En eldre og from enke ved navn Serena besøkte ham ofte i fengselet og sørget for hans underhold. Hun hadde et høyt elsket barnebarn ved navn Priscianus, som var født blind. Den gode kvinnen to ham med til den fengslede biskopen, som ga gutten synet tilbake ved å påkalle navnet Jesus, og andre fanger ba om å bli døpt. Guvernør Venustian hørte om helbredelsen av den blinde gutten, og siden han selv hadde en øyesykdom som ga ham heftige smerter, tilkalte han Sabinus for å få hjelp for sine øyne og sin sjel. Sabinus hørte hans innstendige bønner, og etter noen dager med undervisning holdt han vannskålen mellom sine armstumper og døpte Venustian. Fra samme øyeblikk hadde guvernøren ikke lenger noen smerter i øynene. Samtidig ble også hans hustru og to sønner døpt.

Deretter ga Venustian ly til Sabinus. Men da keiser Diokletians medkeiser Maximian Herculeus (286-305) fikk høre om dette, ga han tribunen Lucius ordre om å dra til Assisi og ta seg av saken. Lucius fikk guvernør Venustian, hans hustru og hans to sønner halshogd i Assisi, mens Sabinus ble ført til Spoleto (da Spoletium) i regionen Umbria i Midt-Italia, hvor han ble pisket så lenge at han døde. Enken Serena, som hadde fulgt biskopen til Spoleto, gravla ham midlertidig ved den andre milesteinen fra Spoleto den 10. desember 304.

Sabinus’ gravsted utviklet seg til et stadig viktigere valfartssted, og det er et historisk faktum at det allerede på 400-tallet sto en basilika ved bygrensen i Spoleto som bar Sabinus’ navn. Allerede på en av mosaikkene i basilikaen Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna, som ble bygd mellom 500 og 504, er Sabinus også avbildet. Den hellige pave Gregor I den store (590-604) snakker om et kapell bygd til hans ære nær Fermo, og til det ba han om relikvier av martyren fra biskop Chrysanthus av Spoleto.

Sabinus’ og hans ledsageres minnedag i Martyrologium Romanum var lenge 30. desember, men i den nye utgaven i 2001 var minnedagen flyttet til 7. desember, hvor han hadde vært minnet i noen martyrologier. I middelalderen ble relikvier av ham overført til tallrike byer i Midt-Italia, som kalte ham sin egen, enten biskop eller eneboer, for eksempel Assisi eller Fermo, hvor overleveringen hevder at de fikk relikviene fra pave Gregor den store, noe som kan utledes av det brevet paven skrev til den daværende biskopen av Fermo. På 1100-tallet kom relikvier til klosterkirken i premonstratenserklosteret i Windsberg ved Straubing i Bayern, men vi vet ikke hvorfor og hvordan.

Sabinus av Spoleto kan lett blandes sammen med den hellige biskop Sabinus av Piacenza (d. sent på 300-t), fest 11. desember, som var en samtidig av den hellige Ambrosius av Milano. Martyrologium Romanum har seks helgener ved navn Sabinus, og tre av dem var biskoper. De to andre er Sabinus av Piacenza og Sabinus av Canosa (d. ca 566), fest 9. februar.

Et annet berømt bilde ble malt av Pietro Lorenzetti (ca 1280-1348) for Sabinus’ alter i katedralen i Siena (1335-42), nå i Museo dell’Opera del Duomo i Siena. Det var et av fire altertavler som viste scener fra Jomfru Marias liv, for altrene for Sienas fire skytshelgener. Bildet befinner seg i National Gallery i London. Det viser guvernør Venustian som prøver å overtale Sabinus og hans diakoner Marcellus og Exuperantius til å tilbe en hedensk statue, her åpenbart Venus, siden hun holder en gullkule som representerer det eplet som Paris ga til henne.