Den hellige pave Damasus I (~305-384)

Den hellige Damasus I var sannsynligvis av spansk familie, men født i Roma rundt år 305. Han var sønn av Laurentia og Antonius, som var prest i kirken som senere er kjent som S. Lorenzo, og han hadde en søster ved navn Irene. De første sikre henvisninger forteller om ham som diakon hos Liberius, som han fulgte i eksil da paven ble forvist til Beroea i 355 på grunn av stridigheter med arianerne. Men da Damasus snart etter vendte tilbake til Roma, tok han først motpave Felix (II)s parti. Men da Liberius ble tillatt å vende tilbake i 358, forsonte Damasus seg med ham.

Etter at Julian Apostaten i 363 ble drept av en persisk pil, levde Kirken i vesten i fred. Den nye keiseren, den modige og dyktige soldaten Valentinian (364-75), var ikke bare kristen, men også ortodoks. Dermed kom det en tid med vekst og utvikling.

Etter at pave Liberius døde den 24. september 366, brøt det ut voldsom uro i forbindelse med valget av hans etterfølger. En gruppe som alltid hadde vært trofaste mot Liberius, valgte straks hans diakon Ursinus i Den julianske Basilika og fikk ham konsekrert til biskop. Men en rivaliserende fraksjon av Felix' tilhengere, som utgjorde et stort flertall, valgte Damasus. Det faktum at Damasus var gift sto ikke i veien for ham - han ganske enkelt forstøtte kone og barn.

Han nølte ikke med å befeste sin stilling ved å leie en gjeng pøbler som stormet Den julianske Basilika og utførte en tredagers massakre på ursinianerne. Søndag den 1. oktober tok Damasus' menn Lateranbasilikaen, og der ble han konsekrert til biskop. Han søkte da hjelp fra byprefekten (den første gangen en pave brukte den sivile makt mot sine motstandere), som straks utviste Ursinus og hans tilhengere fra Roma. Voldshandlingene fortsatte til 26. oktober, da Damasus' menn angrep Den liberianske Basilika, hvor ursinianerne hadde søkt tilflukt. Den hedenske historikeren Ammianus Marcellinus skriver at de etterlot 137 døde på marken. Resten av livet trengte Damasus beskyttelse mot ursinianerne.

Damasus satt nå sikkert på St. Peters stol. Han skulle vise seg som en dyktig administrator og forfatter og en from biskop. Men biskopene i Italia ble sjokkerte over de rapportene de mottok, og pavens autoritet var svekket for mange år fremover. Motpave Ursinus og hans tilhengere fortsatte med å angripe Damasus gjennom hele hans pontifikat, til tross for myndighetenes gjentagne forvisninger av dem.

Omkring 371 brakte de en «vanærende anklage» mot Damasus gjennom den konverterte jøden Isaac; sannsynligvis gjaldt anklagen utukt. En synode på 44 biskoper behandlet spørsmålet. Etter å ha hørt vitnemålene, var biskopene ikke i tvil om at han var skyldig, og de skulle til å avsette ham og dømme ham til døden. Bare keiser Valentinian Is inngripen sikret at paven ble frikjent.

I 377 ble Damasus urettmessig anklaget for mord. Han ble frifunnet ved keiserlig dekret, og noen måneder senere, i 378, ble han også frifunnet på en synode han selv hadde kalt inn. Angrepene tok slutt først da Ursinus ble forvist til Gallia.

Til tross for disse forlegenhetene, nøt Damasus hoffets og aristokratiets gunst, ikke minst gjaldt dette velstående kvinner. Hans strålende livsstil og gjestfrihet hjalp til å bryte ned de antikristne fordommene hos hedenske overklassefamilier.

Damasus var aktiv i å bekjempe kjetterier, inkludert arianismen, og nølte ikke med å tilkalle den verdslige makt, men han mislyktes i å fjerne Auxentius (død 374), den arianske biskopen av Milano. Men han var så forsonlig overfor angrende heretikere at den uforsonlige Nikea-forkjemperen Lucifer av Cagliari (død 370/71) faktisk forlot Kirken i avsky for å starte et rigoristisk skisma.

I flere romerske synoder (369, 375, 376, 378 og 382) bekjempet Damasus arianismen og andre kjetterier i tiden, for eksempel om Treenigheten. I 380 anbefalte han moderasjon i håndteringen av priscillianismen (etter Priscillian), et esoterisk spansk kjetteri med dualistiske og sabellianske trekk, men ved etterfølgende synoder fordømte han apollinarianismen (etter Apollinaris), som påsto at Kristus ikke hadde noen fornuftsbetont, menneskelig sjel, og makedonianismen (etter Makedonius), som benektet at Den Hellige Ånd var guddommelig. På synoden i 382 ble også de bibelske bøkers kanon fastlagt, det vil si hvilke bøker i GT og NT som skal betraktes som Guds inspirerte ord.

I øst opplevde arianerne en siste gullalder. Vestkeiser Valentinian (364-75) hadde innsatt sin mindre kapable og mindre ortodokse bror, Valens (364-78), som medkeiser i Konstantinopel. Valens var under ariansk innflytelse og gjorde det hett for de ortodokse. Men i 378 kom vestgoternes store seier ved Hadrianopel, som skulle bety begynnelsen til slutten for det romerske verdensherredømmet. Romerne ble tilført et sviende nederlag, og av deres hær på 60.000 mann skal bare en tredjedel ha sluppet unna. Valens ble selv drept, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på samtiden.

Etter Valens' død fikk vestkeiseren Gratian (375-83) utnevnt en sønn av sin fars spanske ryttergeneral, Theodosius I den Store (379-95), til østkeiser. I en kort periode var han keiser i både øst og vest (394-95), den siste gangen riket var samlet. Theodosius støttet de ortodokse, og ba om at det ble holdt et konsil for kirken i østriket for å avgjøre saken.

Pave Damasus' forhold til østkirken var ulykkelig. Der kjempet Basilios den Store (død 379) for å gjenreise ortodoksien på basis av en raffinert ny forklaring av den nikenske doktrine. Lik vesten generelt forsto ikke Damasus den nye utviklingen, og da Antiokia ble splittet mellom rivaliserende biskoper, holdt paven hardnakket fast på støtten til Paulinus, den lite representative lederen for en reaksjonær gruppe, i stedet for Meletius, som det østlige håpet om enhet hvilte på. Da Meletius døde i 381, nektet Damasus å inngå kirkefellesskap med etterfølgeren Flavian. I desperasjon beskrev Basilios paven som usannsynlig arrogant, som ikke gjorde noe for å bidra til den konstruktive avspenning mellom øst og vest som nå var underveis.

Det andre økumeniske konsil fant sted i Konstantinopel fra mai til juli 381. Opprinnelig var det et østlig rikskonsil, hvor det bare deltok ca 150 østlige biskoper. Pave Damasus var ikke til stede, men da konsilbeslutningene senere ble forelagt ham, godkjente han dem, og konsilet ble dermed regnet som økumenisk. Her ble læren om Treenigheten fastlagt for godt og konsilet vedtok en kraftig erklæring om Den hellige Ånds guddom, rettet mot makedonianerne og pneumatomakerne (som avviste Den Hellige Ånds guddom). Konsilet fordømte også arianerne og semi-arianerne.

På konsilet fikk trosbekjennelsen sin endelige form, selv om den først ble opptatt i den romerske messebok av pave Benedikt VIII (1012-24). Paven godtok også tilføyelsen til Nikea-trosbekjennelsen om Den Hellige Ånd: «Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene». (Senere tilføyd i vest: Utgår fra Faderen og Sønnen). Dermed oppsto den nicaeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse, som vi fortsatt bruker.

Damasus bidro også til å styrke det romerske bispesetes krav på forrang i den kristne kirke og var den første som talte om Roma som «den apostoliske stol». Derfor ville han ikke godkjenne canon 3 fra konsilet om å gjøre biskopen i den nye keiserbyen, Konstantinopel, det nye Roma, til patriark og gi ham rang, riktignok etter Roma, men før Antiokia og Alexandria. I vesten mente man at nest etter Roma i betydning kom Alexandria, grunnlagt av St. Markus etter oppdrag av St. Peter. Deretter kom Antiokia, hvor St. Peter var biskop før han dro til Roma.

I samsvar med pave Damasus' ideer utstedte vestkeiseren Gratian og østkeiseren Theodosius I den 27. februar 380 et edikt som anerkjente som romersk statsreligion «kristendommen i den form som romerne en gang hadde mottatt av St. Peter og nå praktisert av Damasus av Roma og Peter av Alexandria». For Damasus var ikke Romas primat basert på avgjørelser på synoder, som Konstantinopels krav, men utelukkende på at han selv var den direkte etterfølgeren av St. Peter og dermed den rettmessige arving av de løfter Kristus ga Apostelfyrsten (Matt 16,18). Denne suksesjonen ga ham en unik juridisk makt til å binde og løse, og vissheten om dette fylte alle hans avgjørelser i saker om kirkelig disiplin.

Damasus fremholdt at kriteriet for om en tro var ortodoks, var om den fikk tilslutning fra paven. I 378 overtalte han myndighetene til å anerkjenne Den hellige Stol som en domstol av første instans og også appelldomstol for det vestlige episkopat, men de nektet å innrømme paven selv spesiell immunitet ved sivile domstoler.

I følge LP var det pave Damasus I som innførte doksologien Gloria Patri (Ære være Faderen) på slutten av salmene. Han var også den første som overtok tittelen Pontifex Maximus (Yppersteprest) fra de romerske keiserne. Han autoriserte også Den ambrosianske Ritus og innførte bruken av det hebraiske uttrykket Halleluja (latin: Alleluia).

Damasus arbeidet også for å heve moralen blant presteskapet, men selv befattet han seg først med spørsmål om Den hellige Skrift. Han ble venner med St. Hieronymus og ansatte ham som sin sekretær, en stilling han hadde i mange år. De korresponderte om eksegetiske spørsmål, men Damasus' viktigste innsats for Kirken var kanskje at han ga Hieronymus i oppdrag å revidere den eksisterende latinske oversettelsen av evangeliene basert på den originale greske. Dette skulle bli bibeloversettelsen som senere ble kalt Vulgata.

Som ung hadde Damasus arbeidet i de pavelige arkiver (den første henvisning til et pavelig arkiv), hvor han leste om martyrenes liv og død. Nå når forfølgelsene var slutt, arbeidet han hardt for å fremme martyrkulten. Han oppmuntret til pilegrimsferder til katakombene og gjenåpnet dem, etter at de var blitt stengt av keiser Diokletian. Han restaurerte dem, bygde trapper og lyssjakter, alt med det mål å demonstrere at Romas virkelige prakt ikke var hedensk, men kristen.

Som pave skrev Damasus vers og epigrammer (gravskrifter) i klangfulle, men svulstige vers, mest til ære for martyrer og tidligere paver. Han fikk sin venn og medhjelper Furius Filocalus til å skrive dem i elegante bokstaver på marmorplater som ble plassert på helgenenes graver. På St. Callistus' grav skrev han: «Her ville jeg, Damasus, likt å bli gravlagt, men jeg er redd for å verdsliggjøre helgenens aske.» I tillegg er det bevart mer enn 50 av hans innskrifter i Roma. Hieronymus tilskriver ham essays i prosa og vers om jomfruelighet, og i middelalderen ble han (feilaktig) ansett som forfatteren av LP.

Damasus bygde også flere kirker, blant dem S. Lorenzo in Damaso.

Damasus døde den 11. desember 384 i Roma, og ble først bisatt i Markus og Marcellianus-katakomben i nærheten av Domitilla-katakomben ved Via Ardeatina, på et gravsted han hadde gjort klart for sin mor og sin søster Irene. Familiegraven ble funnet igjen i en vakker krypt i 1880. Senere ble hans ben overført til kirken S. Lorenzo in Damaso, som han selv hadde bygd. Der ble de etter å ha vært glemt i lang tid funnet igjen i 1645. Hans fest er feiret den 11. desember siden 700-tallet.