Den salige Delfina av Glandèves (~1285-1360)

Den salige Delfina (fr: Delphine) ble født rundt 1285 og vokste opp på slottet Puy-Michel i det nåværende Puy-en-Vélay i departementet Haute-Loire i regionen Auvergne i Frankrike. Hun var datter av den rike grev Vilhelm av Glandèves i det sørlige Frankrike og tilhørte den adelige familien de Signe. Moren var fra Barras, rundt ti kilometer fra Digne. Hun mistet begge sine foreldre da hun var syv år gammel, og var dermed arving til grevskapet Puy-Michel og en betydelig formue. Hun hadde en søster ved navn Alayette, som snart gikk i kloster.

Som foreldreløs ble hun satt under formynderskap av sine onkler og under ledelse av sin tante Cecilia, abbedisse for det augustinske Katarinaklosteret i Sorbo i Montalcinello i Toscana i Italia. Abbedissen ga henne en svært god oppdragelse. Hun besluttet allerede i barndommen å leve i kyskhet, som mor valgte hun seg Jomfru Maria og som brudgom valgte hun Kristus. Men hennes familie begynte tidlig å se seg om etter en jordisk ektemann for den foreldreløse jenta.

Da kongen av Napoli, Karl II av Anjou (1285-1309), gjerne så en forbindelse mellom husene Sabran og de Signe, foreslo han at Delfina skulle gifte seg med den jevnaldrende hellige Elzear av Sabran (Elzéar, Elzearius) (1285-1323). Elzears far Hermengild gledet seg stort og gikk med på forslaget, som ville gi hans sønn en vakker og moralsk brud samt store eiendommer. Også familien til den unge jenta gikk med på det. Det var bare Delfina, som hadde avlagt privat kyskhetsløfte, som motsatte seg giftemålet, men forgjeves. Bryllupet ble feiret med stor prakt den 5. februar 1300 i Avignon, med både kongen og erkebiskopen av Aix til stede. Brudeparet var da begge rundt seksten år gamle (andre kilder sier at han var femten og hun var tretten).

Elzear var baron av Ansouis og senere greve av Ariano. Som leder for sine områder i Frankrike og Italia og som overhode for sitt hushold, viste Elzear seg som et meget godt forbilde for kristne adelsmenn. Da hans far døde i 1309, dro han til sine nye områder i Italia. Han ble i 1317 kalt til Napoli og utpekt til læremester for kong Robert av Napoli (1309-43), og han fikk også visse diplomatiske oppdrag. Delfina fulgte ham til Napoli, hvor hun ble en hoffdame for dronning Sanchia.

I 1323 ble han sendt som ambassadør til Frankrike for å arrangere ekteskap mellom Maria av Valois, kong Roberts søster, og Karl IV av Frankrike (1322-28). Elzear døde i 1323 på dette diplomatiske oppdraget til Paris, mens Delfina overlevde sin mann med 35 år. Hun ble etter kongeparets ønske i Napoli, og hennes levemåte var et oppbyggelig eksempel for hele hoffet. Etter kongens død i 1343 ble hans dronning nonne i klosteret til klarissesøstrene hun hadde grunnlagt i Napoli, og da fulgte Delfina henne full av glede og levde sammen med henne der i ti år. Etter dronningens død trakk Delfina seg tilbake til sitt slott i Provençe. Der ga hun bort alt hun eide til de fattige og levde deretter som eneboer, først i Cabrières og deretter i Apt, hvor hennes mann var blitt gravlagt i fransiskanerkonventualenes kirke. De siste årene av sitt liv måtte hun gjennomlide de største lidelser uten den minste klage eller tegn på utålmodighet. Hun døde den 26. november 1360 i Apt og fant sitt siste hvilested i Apt ved mannens side.

Hennes minnedag er dødsdagen 26. november, men mannens dødsdag 27. september nevnes også. Det finnes en tradisjon som hevder at både Elzear og hustruen var fransiskanertertiarer, derfor æres de spesielt av fransiskanerne. Den fransiskanske tredjeordenen var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men den fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen», og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol med det offisielle navnet Ordo Franciscanus Saecularis – OFS.

I fransiskanernes supplement til martyrologiet nevnes Delfina den 9. desember. Hun fremstilles som en som tigger almisser til de fattige sammen med ordenssøstre, eller med et foreldreløst barn på armen.