Vår Frue av Loreto

Helt fra det første korstog (1096-99) hadde de kristne i nesten to århundrer vært i stand til å opprettholde Det latinske kongedømmet i Det hellige Land ved hjelp av stadig nye korstog. Men uenighet og maktkamper i vesten hadde gjort at omtanken for Det hellige Land hadde gått sterkt tilbake. I august 1244 falt Jerusalem i hendene på muslimene, og kongeriket Jerusalem opphørte å eksistere etter det alvorlige nederlaget ved Gaza den 17. oktober 1244. Tripoli i Libanon ble i april 1289 erobret av sultanen, og den 28. mai 1291 falt også Akka (Acre), den siste kristne utpost i Det hellige Land. Forgjeves gjorde ordensridderne alt som sto i menneskelig makt for å stanse tyrkernes stormangrep, men forgjeves. Det hellige Land var tapt for kristenheten.

Men mens Kirken sørget over dette tapet, ble den gitt en ny glede: Det hellige Hus fra Nasaret, stedet for Guds Mors fødsel, for hennes tidligste utdannelse og for Bebudelsen, det vil si erkeengelen Gabriels budskap til Maria om at hun skulle føde Guds Sønn, Det inkarnerte Ord. Dette huset var nemlig funnet nær byen Trstat (Tersato/Tersatz) i Dalmatia, nå en bydel i Rijeka (it: Fiume) i Kroatia, på mirakuløst vis transportert dit fra Det hellige Land.

Legenden forteller at keiserinne Helena i 336 foretok en pilegrimsreise til Nasaret og fikk bygd en basilika over Det hellige hus, hvor gudstjenester ble feiret til kongeriket Jerusalems fall. Men da det ble truet av ødeleggelse fra tyrkerne, ble det båret av engler gjennom luften.

Om morgenen den 10. mai 1291 fikk innbyggerne i området øye på dette bemerkelsesverdige lille huset med et klokketårn på som sto uten fundamenter rett på bakken. Inne i huset så de et alter, en gammel statue av Vår Frue og andre religiøse gjenstander. Da sto deres biskop plutselig blant dem, helbredet fra en langvarig sykdom som hadde gjort ham sengeliggende i flere måneder. Han hadde bedt om å bli i stand til å gå og se underverket med egne øyne, og da hadde Guds Mor åpenbart seg for ham og fortalt ham at huset var det huset som hun var født i. Etter hennes død var det konsekrert av apostlene, og alteret var det samme som apostelen Peter hadde plassert der. Sederstatuen var en nøyaktig gjengivelse av hennes utseende, laget av evangelisten Lukas, og krusifikset var brakt dit av apostlene.

Nikolas Frangipani, guvernøren for territoriet Ancona, var ikke til stede, men da nyheten ble brakt til ham, vendte han tilbake fra en krig for å verifisere husets autentisitet. Han sendte biskopen og tre andre personer til Nasaret for å undersøke det opprinnelige stedet hvor huset hadde stått. Og der var det virkelig ikke noe hus, bare fundamentene sto igjen og ble funnet å stemme i alle detaljer og dimensjoner med huset som nå var i Dalmatia. Delegatenes vitnesbyrd ble nedskrevet i henhold til de juridiske formalitetene og stadfestet med en høytidelig ed. Utallige mirakuløse helbredelser beviste husets hellighet. Mariakirken i Trstat har i 700 år vært åsted for religiøse sammenkomster og begivenheter, og den er det eldste kroatiske Mariavalfartsstedet.

Men etter å ha tilbrakt tre år i Dalmatia, forsvant huset igjen i 1294. Paulus della Selva, en hellig eremitt i regionen Ancona i denne perioden, skrev at om natten den 10. desember ble et lys fra himmelen synlig for flere innbyggere ved kysten av Adriaterhavet. De så et hus, omgitt av himmelsk prakt, transportert gjennom luften. Englene satte det ned i en skog, og innbyggerne kunne studere det. Det gamle greske krusifikset nevnt av Maria for biskopen, var laget av tre, og festet til det var et lerret hvor ordene «Jesus av Nasaret, jødenes konge» var malt. Sederstatuen av Jomfru Maria var også malt, hun bar en rød kjole og en blå kappe og holdt Jesusbarnet i sine armer. Hennes høyre hånd var hevet i en velsignelse, og hennes venstre hånd holdt en kule, symbol på Hans suverene makt.

Fra denne skogen av laurbærtrær (lat: lauretum; it: Colli del Lauri), eller fra navnet til skogens eierinne Laureta, fikk kapellet det navnet det fortsatt har (sacellum gloriosae Virginis in Laureto). Det er dette huset som har gitt tittelen Vår Frue av Loreto, som noen ganger brukes om Jomfru Maria.

Men historien var langt fra over. Huset flyttet seg igjen etter at røvere begynte å overfalle pilegrimer som kom gjennom skogen for å besøke mirakelet. To ganger til løftet det seg fra jorden, den første gangen slo det seg ned på privat jord, noe som ble en kilde til disputt mellom to brødre. Den siste gangen slo det seg ned på en høyde, hvor en støvete og humpete offentlig vei ble dets permanente hvilested. Det skal ha skjedd den 7. september 1295. I århundrer kom folket i Dalmatia over havet på pilegrimsreise, mens de ofte ropte ut til Vår Frue og hennes Hus om å komme tilbake til dem! Etter et slikt besøk fra 300 pilegrimer fikk pave Paul IV (1555-59) i 1559 bygd et hospits i Loreto for familier som foretrakk å forbli nær huset i stedet for å vende tilbake til et land som var berøvet dets hellige nærvær.

Den rød-svarte steinen som huset er bygd av, er av et slag som er fullstendig fremmed i Italia, og mørtelen som holder steinene sammen, er også helt forskjellig fra den vulkanaskebaserte mørtelen som brukes i det landet. Innbyggerne i regionen satte opp en massiv murvegg for å beskytte huset, som var utsatt for det voldsomme regnet og vinden på høyden og var helt uten fundamenter. Men ikke før var muren ferdig, før de kom tilbake en morgen bare for å finne at muren hadde flyttet seg bort fra huset, som for å uttrykke sin ærbødighet, til en avstand som tillot et lite barn å gå rundt det med en fakkel i hånden. Budskapet var klart: Han som hadde brakt huset dit uten menneskelig hjelp, var også i stand til å beskytte det der det var.

Episodene med overføringen av Det hellige hus, alle omhyggelig verifisert, ble skrevet ned i dokumenter som ble brakt til pavene i Roma i ulike epoker. Pave Sixtus IV (1471-84) erklærte at huset var Den hellige Stols eiendom, og han utnevnte en spesiell stab til å være dets voktere og fastsatte deres plikter. Pave Leo X (1513-21) utvidet avlaten som ble gitt for å besøke flere kirker i Roma, til også å gjelde Loreto. Med tiden ble en praktfull basilika reist rundt huset, som selv ble innkledd i en édicule (lat: aediculum = liten bygning) av hvit marmor. De fire sidene representer Bebudelsen, Kristi fødsel, Santa Casas ankomst til Loreto og Jomfru Marias fødsel.

Loreto er en liten by i regionen Marche (Marche di Ancona), få kilometer sør for Ancona og nær kysten. Byens mest iøynefallende bygning er basilikaen. Dette kuppelprydete byggverket, som med sine ulike tilbygg tok mer enn hundre år å bygge og utsmykke under ledelse av mange berømte kunstnere, tjener utelukkende som omgivelser for en liten hytte som står inne i selve basilikaen. Selv om de grove veggene i den lille bygningen har blitt påbygd i høyden og utvendig er innkledd i rikt skulpturert marmor, måler det innvendig bare 9 ½x4 meter og er 4 meter høyt. Et alter står i den ene enden under en statue av libanesisk sedertre, svart av elde og av røyken fra alle lampene, av Jomfru Maria og hennes guddommelige Sønn. Denne statuen ble skadet i en brann i 1921 og er nå erstattet av en kopi. Inskripsjonen Hic Verbum caro factum est («HER ble Ordet kjød») minner oss om at denne bygningen æres av kristne som det lille huset i Nasaret som Den hellige Familie bodde i og hvor Ordet ble inkarnert.

En annen inskripsjon fra 1500-tallet som dekorerer basilikaens østfasade, fremstiller inngående den tradisjonen som gjør denne helligdommen så berømt. Den sier:

«Kristne pilegrim, du har foran dine øyne Det hellige hus i Loreto, ærverdig over hele verden på grunn av de guddommelige mysterier som er utrettet i det og de vidunderlige mirakler som har skjedd i det. Det er her at den helligste Maria, Guds Mor ble født, her at hun ble hilst av engelen, her at Guds evige Ord ble gjort til kjød. Engler brakte dette huset fra Palestina til byen Tersato i Illyria i det frelsens år 1291 i pontifikatet til Nikolas IV [1288-92]. Tre år senere, i begynnelsen på pontifikatet til Bonifatius VIII [1294-1303], ble det igjen båret ved hjelp av engler og plassert i en skog nær denne høyden, i nærheten av Recanati i Marche di Ancona, hvor det etter å ha skiftet plassering tre ganger i løpet av et år, til slutt, etter Guds vilje, slo seg ned for godt på dette stedet for 300 år siden [nå er det naturligvis mer enn 700 år siden]. Helt siden den tiden har både begivenhetenes ekstraordinære natur fremkalt beundrende forundring fra de omkringboende menneskene og berømmelsen til de miraklene som er utført i denne helligdommen, spredt seg vidt omkring, dette hellige huset, hvis vegger ikke hviler på noen fundamenter og likevel forblir solid og uskadet etter så mange århundrer, har blitt holdt i ære av alle folkeslag.»

Det kan ikke være tvil om at den tradisjonen som på denne måten uforferdet proklameres for verden, har blitt fullt ut sanksjonert av Den hellige Stol. Mer enn femti paver har på ulike måter uttrykt sin ærbødighet for helligdommen, og et stort antall buller og pavebrev proklamerer uten forbehold at Santa Casa di Loreto er identisk med Det hellige hus i Nasaret. Argumentene som støtter den folkelige troen på at huset ble brakt fra Palestina til Italia med englehender, kan oppsummeres i fire punkter:

1) Den gjentatte stadfestelsen av tradisjonen fra mange ulike paver fra Julius II (1503-13) og til i dag. Denne stadfestelsen har blitt uttrykt liturgisk gjennom innsettelsen i Martyrologium Romanum i 1669 og har blitt ratifisert gjennom den dype venerasjonen for helligdommen fra slike hellige menn som de hellige Karl Borromeus, Frans av Sales, Ignatius av Loyola, Alfons Maria de Liguori og mange andre Guds tjenere.

2) Loreto har i århundrer vært scene for utallige mirakuløse helbredelser. Selv den skeptiske Montaigne bekjente seg i 1582 som en troende på realiteten av disse (Waters, «Journal of Montaigne's Travels», II, 197-207).

3) Den steinen som de opprinnelige veggene i Santa Casa er bygd med og den mørtelen som er brukt i konstruksjonen, er ikke kjent i området rundt Loreto. Men det hevdes at både steinen og mørtelen er kjemisk identisk med materialene som er vanligst i Nasaret.

4) Santa Casa hviler ikke på og har aldri hvilt på fundamenter gravd ned i jorden hvor det nå står. Dette punktet ble formelt undersøkt i 1751 under pave Benedikt XIV (1740-58). Det som da ble funnet, er i full overensstemmelse med tradisjonen av en bygning som ble fysisk overført fra et mer primitivt sted.

Men fremveksten av den historisk-kritiske metoden på slutten av 1800-tallet viste at den lauretanske tradisjonen er full av alvorlige vanskeligheter. Disse ble dyktig fremstilt av kannik Chevalier i den mye omtalte boken Notre Dame de Lorette (Paris 1906). Innholdet kan oppsummeres i fem punkter:

1) Fra beretninger etterlatt av pilegrimer og andre synes det som om det før den første translasjonen i 1291 ikke var noe lite hus som ble æret i Nasaret som på noen tilfredsstillende måte kunne korrespondere med det nåværende Santa Casa i Loreto. I den grad det i hele tatt var spørsmål i Nasaret etter stedet hvor Jomfru Maria bodde, var det som ble utpekt for pilegrimer, en slags naturlig klippehule.

2) Orientalske krøniker og lignende beretninger fra pilegrimer er absolutt tause om noen endring som fant sted i 1291. Det finnes ikke et ord om at det i Nasaret forsvant en helligdom som tidligere var æret der. Det er ikke før på 1500-tallet at vi finner blant orientalere noen antydning til bevissthet om deres tap, og ideen ble innført fra vest.

3) Det finnes chartre og andre samtidige dokumenter som viser at en kirke viet til Jomfru Maria allerede eksisterte i Loreto på 1100- og 1200-tallet, det vil si før den angivelige translasjonen.

4) Når vi eliminerer visse dokumenter som vanligvis påkalles som tidlige bevis på tradisjonen, men som påviselig er tvilsomme, finner vi at ingen forfatter kan vises å ha hørt om den mirakuløse translasjonen av Det hellige hus før 1472, det vil si 180 år etter at begivenheten skulle ha skjedd. Helligdommen og kirken i Loreto blir virkelig nevnt ofte, og kirken ble av pave Paul II (1464-71) beskrevet som mirakuløst grunnlagt, og det er videre inneforstått at statuen eller bildet av Jomfru Maria ble brakt dit av engler, men alt dette er svært forskjellig fra detaljene i senere beretninger.

5) Hvis de pavelige stadfestelsene av tradisjonen fra Loreto studeres nærmere, vil man se at ikke bare er de temmelig sene (den første bullen som nevner translasjonen er av pave Julius II i 1507), men at de også i begynnelsen er svært forsiktige i formuleringene, for Julius introduserer uttrykket ut pie creditur et fama est, mens de åpenbart er basert på den ekstravagante brosjyren som ble samlet rundt 1472 av Teramano.

Noen forsvarere av tradisjonen har pekt på en freske i Gubbio som viser engler som bærer et lite hus og som dateres til rundt 1350. Det finnes andre lignende avbildninger. Men det er for det første svært vanskelig å datere disse bildene, og dessuten er det ikke sikkert at alle bilder av engler som bærer et hus, henviser til Loreto. Når det gjelder de pavelige uttalelsene, er de ikke om spørsmål som gjelder tro eller moral, og dermed ikke ufeilbarlige.

På den andre siden, selv om Loreto-tradisjonen avvises, finnes det ingen grunn til å tvile på at den enkle troen til alle dem som i tillit har søkt hjelp ved Guds Mors helligdom, ofte kan ha blitt belønnet, også på mirakuløst vis. Det er videre helt unødvendig å anta at noen slags overlagt svindel har funnet sted i utviklingen av denne historien. Mye tyder på at en tilforlatelig forklaring tilbys av den hypotesen som sier at en undergjørende statue eller bilde av Jomfru Maria ble brakt fra Trstat i Illyria til Loreto av noen fromme kristne, og at den deretter ble blandet sammen med det gamle rustikke kapellet den ble oppbevart i, slik at den venerasjonen som tidligere var vist statuen, gikk over til bygningen.

Vi skal også merke oss at i Walsingham, den viktigste engelske helligdommen for Jomfru Maria, legenden om «Vår Frues hus», nedskrevet rundt 1465 og dermed eldre enn tradisjonen om translasjonen i Loreto, antar at det på den hellige Edvard Bekjennerens tid ble bygd et kapell i Walsingham som hadde nøyaktig de samme dimensjonene som Det hellige hus i Nasaret. Da tømrerne ikke kunne gjøre det ferdig på det stedet som hadde blitt valgt, ble det flyttet og reist av englehender på et sted to hundre meter unna (se «The Month», september 1901). Kuriøst nok var dette stedet i likhet med Loreto et kort stykke fra havet, og Vår Frue av Walsingham var kjent for Erasmus som Diva Parathalassia.

Det eksisterer en mer vitenskapelig teori enn historien om huset som ble brakt til Europa med englekraft. Ifølge den pavelige arkivaren Giuseppe Lapponi kan en familie ved navn Angeli ha vært de som flyttet huset. Lapponi kom med denne konfidensielle informasjonen den 17. mai 1900 til biskop Landrieux av Dijon. Hans funn viser at familien Angeli nedstammet fra keiseren i Konstantinopel. Kronologisk er faktaene i overensstemmelse med muligheten for at denne familien i 1291 reddet steinene fra Det hellige hus fra muslimenes invasjon (Chartularium Culinanense, s 181). Angivelig sendte Niceforo Angeli i 1294 steinene til Italia som en bryllupsgave til sin datter Ithamar (eller Margherita). Ithamars bryllup med Filip of Anjou, sønn av kong Karl II av Napoli, fant sted i oktober 1294. Ankomsten av Det hellige hus dateres til 10. desember 1294. Under nylige utgravninger under Santa Casa i Loreto har det blitt funnet flere hundre mynter, hvorav to er forbundet med familien Angeli og referere til flyttingen av huset til Loreto (Kirche heute -Aufbruch der Kirche in eine neue Zeit. Monatszeitschrift fur die katholische Kirche im deutschen Sprachraum, nr 19, mai 2004).

Arkeologiske undersøkelser av Det hellige Hus på 1960-tallet gjorde det klart at byggmaterialet var kjent i Palestina, men ikke i Midt-Italia. Steinene er også bearbeidet med en teknikk som var vanlig hos nabateerne, et nabofolk til hebreerne.

Pave Klemens IX (1667-69) satte i 1667 historien om Det hellige Hus inn i Martyrologium Romanum den 10. desember under tittelen: I Loreto, i territoriet Ancona, translasjonen av Maria, Guds Mors hellige Hus, hvor Ordet ble kjød. I 1699 ble det gitt tillatelse til en egen messe og officium. Pave Benedikt XIV, som var en dyktig vitenskapsmann før han ble pave, identifiserte huset som det fra Nasaret mot dem som baktalte det. Festen for Vår Frue av Loreto feires i mange kirkeprovinser den 10. desember, innskrevet i bispedømmenes kalendere av sine biskoper. Et av de fem litaniene som er godkjent for offentlig resitasjon, er oppkalt etter henne, nemlig Det lauretanske litani.

I 1586 fikk Loreto bystatus og kirken ble elevert til en katedral. Men Loreto var eget bispedømme bare fra 1586 til 1592, da det ble slått sammen med bispedømmet Recanati. Bispedømmet Recanati-Loreto skiftet i 1934 navn til Recanati, det har siden bispedømmereformen i 1985 hett Macerata-Tolentino-Recanati-Cingoli-Treia. Helligdommen i Loreto ble en basilika i 1728. Den har vært bispesete igjen siden 1965, da Loreto ble opprettet som et territorialprelatur (Territorialis Praelatura ab Alma Domo Lauretana), etter å ha vært et apostolisk administratur siden 1935.

Loreto er den første helligdommen av internasjonal berømmelse som er viet til Jomfru Maria, og det har vært kjent som et mariansk senter i århundrer. Paver har alltid holdt helligdommen i Loreto høyt i akt, og den er direkte under deres autoritet og beskyttelse. En uke før Andre Vatikankonsil foretok den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) en valfart til Loreto og Assisi, for der å be for fremgang for konsilet. Det var den første reise som en pave foretok siden den salige pave Pius IX (1846-78) påbegynte et nesten 100 års «fangenskap i Vatikanet».

Over 2.000 hellige, salige og ærverdige barn av Kirken har besøkt Det hellige hus, i tillegg til de allerede nevnte kan vi nevne de hellige Frans Xavier, Johannes Berchmans, Filip Neri, Johannes av Capestrano, Klemens Maria Hofbauer, Ludvig Maria Grignion de Montfort, Benedikt Josef Labre, Johannes Nepomuk Neumann, Johannes don Bosco, Teresa av Lisieux, Maximilian Kolbe og Fransiska Xaviera Cabrini. Valfartsstedet besøkes årlig av fem millioner pilegrimer og står sammen med Assisi, Padova og San Giovanni Rotondo øverst på listen over valfartsmål i Italia.

Legenden om Det hellige hus ser ut til å ha oppstått (det er ikke helt klart hvordan) ved slutten av korsfarerperioden. Det blir kortfattet referert til legenden i Italia Illustrata av Flavius Blondus, sekretær for pavene Eugenius IV (1431-47), Nikolas V (1447-55), Callistus III (1455-58) og Pius II (1458-64), mens den kan leses i sin helhet i Redemptoris mundi Matris Ecclesiae Lauretana historia av en viss Pier Giorgio di Tolomei, kalt Teremannus, skrevet i 1465 på basis av en gammel tabula fra 1300 og medtatt i Opera Omnia (1576) av Baptista Mantuanus.

I flygningens barndom satte Flygerselskapet i Torino seg i 1912 under Vår Frue av Loretos beskyttelse. I 1915 fikk det samme selskapet under ledelse av sin president, Carlo Montù, sitt banner dekorert med et bilde av Vår Frue av Loreto. I juni 1917 prøvde den italienske Flyklubben, etter anmodning fra flere medlemmer, å få til enighet mellom alle Flyvåpenforeningene i de allierte nasjonene om å velge Vår Frue av Loreto som den eneste skytshelgenen for flyging. Etter krigen gjorde oberstløytnant Ercole Morello, administrativ sekretær for den italienske Flyklubben, et nytt forsøk og snakket med flere biskoper og kardinaler og ba dem be de kompetente kirkelige organer om å utrope Vår Frue av Loreto som skytshelgen for Flyvåpenet. I denne anmodningen var kardinal Agostino Richelmy av Torino, kardinal Amedeo Ranuzzi de' Bianchi, som hadde vært biskop av Recanati-Loreto (1903-11), and Alfonso Maria Andreoli, biskop av det samme bispedømmet (1911-23), personlig involvert. De henvendte seg til Rituskongregasjonen i Vatikanet, og kardinalprefekt Antonio Vico sendte anmodningen videre til pave Benedikt XV (1914-22). Paven innvilget anmodningen og utstedte et tilsvarende dekret den 24. mars 1920.

Gjennom et dekret fra Liturgikongregasjonen i Vatikanet (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen), datert den 7. oktober 2019 og offentliggjort den 31. oktober 2019, ble minnedagen for Vår Frue av Loreto (Beata Maria Virgine de Loreto) innskrevet i Kirkens generalkalender den 10. desember som valgfri minnedag. Dekretet var undertegnet av kongregasjonens prefekt, kardinal Robert Sarah.